Bayonetta

Bayonetta, ja. Hva skal jeg si? Dette er den typen spill som er vanskelig å forklare. Man vet liksom ikke helt hva det er man egentlig holder på med når man spiller Bayonetta, men jeg får
gjøre mitt beste.

Jeg spiller en kvinne som heter Bayonetta, en heks med en pistol i hver hånd, og et par ekstra innebygd i stiletthælene sine. Hun elsker
kjærlighet på pinne og har ett oppdrag: å drepe alle engler hun kommer over. Det er ikke akkurat engler som du forestiller deg med
harpe og vinger, men rare monstre som minner om noe hentet fra egyptisk og gresk mytologi.

Spillet er designet av Kamiya Hideki, mannen bak den velkjente actionserien Devil May Cry. Jeg må ærlig innrømme at jeg aldri
har vært en stor fan av Devil May Cry, så jeg ble overrasket over hvor pladask jeg falt for Bayonetta. Spillmessig er det veldig likt Devil May Cry:man har slag og spark, samt skytevåpen. Etterhvert får man også tilgang til andre våpen som en katana, haglgevær, samt
hansker av metall.

Noen ting er dog unike. Man kan bruke heksetid som får tiden til å gå saktere for fiendene mens du er like kjapp og smidig som før. Det finnes også spesialangrep og såkalte klimaksangrep, ekstreme angrep med ekstreme resultater som jeg unner deg å oppleve selv.

Bayonetta har, som Devil May Cry-serien, høy vanskelighetsgrad. Jeg vegrer meg normalt mot utilgivelige spill der man knapt tåler et lite knuff fra en boss før man faller død om. Men jeg klarer likevel å digge Bayonetta, mye fordi spillet er gavmild når det gjelder å dele ut sjekkpunkter som sørger for at jeg slipper å gjøre så mye på nytt når jeg dør. For det gjør jeg ofte.

Man kan selvsagt spille på laveste vanskelighetsgrad, men dette forenkler spillmekanikken såpass mye at jeg egentlig ikke anbefaler det. Det blir rett og slett for simpelt, og spillet blir redusert til tilfeldig knappemosing. Bayonettas største styrke er at det er fullstendig overdrevet og vanvittig fra start til slutt. I mesteparten av spillet satt jeg og vennene mine og måtte le av de absurde actionsekvensene, fiendene og omgivelsene.

Det får faktisk God of War til å se ut som Sesam Stasjon til tider. Kanskje ikke når det kommer til grafisk vold, men resten. Grafikken
er noe av det peneste du vil se på lenge, og det er distinkte forskjeller mellom de forskjellige dimensjonene.

Figurdesignet er spesielt, men Shimazaki Mari har gjort en fantastisk jobb ved å lage noe abstrakt, men fortsatt beholde menneskelige trekk som gjør at det hele faktisk virker ekte.

Musikken er både episk og pompøs, og helt vill. Platinum Games har til og med lagt inn noen små påskeegg i form av musikk fra andre Sega-spill. Så hør godt etter når du spiller. Stemmeskuespillet er gjennomført, og Bayonetta har en veldig posh engelsk dialekt
som passer henne veldig bra.

Det spiller ingen rolle om du liker spill som Devil May Cry eller ikke, dette er et fenomenalt engasjerende spill med mye energi. Det er sært
og til tider litt vel japansk, men dette gjør bare at spillet føles friskt og morsomt hele tiden.