Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Assassin's Creed: Unity

Assassin's Creed: Unity

Ubisofts snikmorder slippes løs i den franske revolusjonens Paris i det første Assassin's Creed spillet eksklusivt til de nye konsollene og PC. Hvor nytt føles det egentlig?

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Ubisoft skal ha skryt for deres evne til å levere et nytt og stort Assassin's Creed-spill hvert eneste år. Samtidig burde de fått seg et rapp i bakhodet for deres evne til å levere et nytt og stort Assassin's Creed-spill hvert eneste år. Etter nærmere 30 timer i Assassin's Creed: Unity kan jeg ikke unngå å fantasere om hvordan serien kunne ha vært hvis utviklerne hadde våget å vike fra den nå ekstremt oppbrukte formelen for å gjøre noe radikalt annerledes. Hvor hadde vi stått? Hvordan ville det ha sett ut? Tanken er forførende.

Så våkner jeg fra drømmen, og virkeligheten innhenter meg med minimalt risikovillige produsenter som ikke reiser seg opp og sier: «Nå dropper vi dette. La oss gjøre noe helt nytt!». Det finnes dessverre ikke noen marginer for slik Hollywood-romantiske handlinger i dagens virkelighet. Ikke når det dreier seg om et så stort varemerke som Assassin's Creed. Ikke når det er snakk om utviklingsperioder på fire år og team på over 800 personer. Hvorfor risikere å lage en flopp når man kan følge den trygge formelen som spillere har vist at de liker og vil ha? Det hadde jo blitt for dumt.

Assassin's Creed: Unity

Assassin's Creed: Unity er altså ingen revolusjon - på ingen måte. Det handler om en revolusjon, men spillet er på sitt beste en liten utvikling eller revidering av det vi har holdt på med siden originalspillet i 2007. Jeg tviler på at noen der ute blir sjokkert av dette. Spillet har likevel blitt markedsført som en slags ny begynnelse for serien (ny maskinvare, ny samarbeidsmodus og så videre), men kom igjen. Vi snakker om Ubisoft: selskapet som brukte det samme grunnkonseptet i både Far Cry-serien og Watch Dogs. For mange er det sikkert bare gode nyheter at Unity ikke trår så langt utenfor den trygge stien, men jeg hadde foretrukket litt forandring. Når det er sagt har Assassin's Creed: Unity definitv sine lyspunkter.

Dette er en annonse:

Et av seriens høydepunkter har alltid vært de historiske miljøene, og Assassin's Creed: Unity forvalter arven veldig bra. Denne gangen er handlingen satt til Paris under den franske revolusjonen - en ekstremt brutal og turbulent tid for mange franskmenn som hadde sett seg lei på undertrykkelse og høye baguettepriser (sånn omtrent). Blodet flyter i gatene, giljotinen går varm og alle som heter Ludvig XVI ligger tynt an. Med hjelp fra den ekstra kraften i Playstation 4 og Xbox One (og uten tekniske flaskehalser fra den tidligere konsollgenerasjonen) har Ubisoft gjort en utmerket jobb med å gjenskape opprørene, de rasende folkemassene og de økende offentlige henrettelsene. Assassin's Creed har aldri sett så vakkert ut som det gjør her, gatene har aldri vært så fulle av folk og verden har fremfor alt aldri føltes så skitten tidligere.

Assassin's Creed: Unity

De trange brostensgatene er fulle av folk, detaljrikdommen er fantastisk og det er nesten så jeg kjenner lukten av møkk gjennom skjermen, leiren under støvlene og fuktigheten mot huden. Paris anno 1789 er en sliten smeltedigel av skjønnhet og vold - det er en sterk visuell kontrast mellom de fattige og de rike distriktene, og det er en opplevelse å få være der. Mengden figurer på skjermen er også helt vill. Det finnes scener som enkelt plassert Dead Rising 3 i skammekroken. Men Ubisoft har ikke stappet inn 1000 personer i bildet bare fordi de kan, folkemassene er også et nyttig verktøy for spilleren. Dette er faktisk første gang jeg kan tro på at vaktene mister meg av syne i folkehavet. Jeg føler meg som en ekte snikmorder. En kniv i folkemassen. Livsfarlig. Mengden mennesker grafikkmotoren tegner for meg gjør ofte underverker for innlevelsen.

Dessverre punkteres det visuelle ofte av ugjevn bildeoppdatering, bugs, en del lite detaljerte figurmodeller og små detaljer som folks frisyrer som ser helt forferdelige ut. Det ser ut som om de går rundt med en død katt på hodet. Noen bør varsle PETA. Under noen sekvenser begynner også spillet å hakke fryktelig. Mens jeg klatret på innsiden av Notre Dame sank bildeoppdateringen så kraftig at en bildefremviser kunne gjort en bedre jobb. Det samme skjedde unden en bosskamp, noe som var veldig rart siden det bare var oss to uten noen fantastisk bakgrunn.

Dette er en annonse:
Assassin's Creed: Unity

Hovedpersonen er Arno Dorian - en passe karismatisk og passe vittig helt som du hverken liker eller misliker, og som du sannsynligvis har glemt så fort du slår av konsollen. Dette er også toneangivende for historien i spillet. Den franske revolusjonen er kjempeinteressant, og spillet bugner av historiske referanser og hendelser som involverer Arno. Vi får blant annet oppleve stormingen av Bastillen og den offentlige halshuggingen av kong Ludvig XVI. Kjente fjes (eller navn) som Napoleon Bonaparte og den frisinnede aristokraten Marquis de Sade stikker også innom.

Samtidig er Arnos egen historie om jakten på sin verges morder og sitt forhold til den varmblodige Elise de la Serre både rotete fortalt og inkonsekvent. Jeg skal ikke avsløre noen detaljer, men husker du scenen i Uncharted 3: Drake's Deception hvor Drake kommer halvdød ut av ørkenen før han plutselig er i sitt livs form når han må hoppe og skyte blant ruinene? Slike slappheter finnes det også i Assassin's Creed: Unitys historie. Etter at rulleteksten kom etter 15 timer og en antiklimatisk slutt var min eneste tanke: Ja, vel?. Synd når det finnes så mye potensial.

Assassin's Creed: Unity
Dette er en annonse:

Under den lekre men hakkete overflaten finnes det en del nyheter. Med Assassin's Creed: Unity har utvikleren gått mer mot de to første spillene. Sjøslagene fra forgjengeren er helt borte. Det nærmeste du kommer vann i Unity er en dukkert i Seinen. Fokuset ligger nå på det serien faktisk handler om, nemlig snikmord. Etter de innledende og temmelig enkle oppdragene blir brettdesignet helt åpent, og vanskelighetsgraden stiger merkbart mye. Offeret blir introdusert, og deretter er det egentlig opp til deg hvordan du vil gå frem. Det handler om å vente, planlegge og infiltrere. Hitman møter det første Assassin's Creed, i hvert fall sånn omtrent.

Du får en rekke alternative ruter og forslag for ting du kan gjøre for å ro oppdraget i havn. Ved ett tilfelle kan du eksempelvis hjelpe noen fanger med å flykte, og mens de distraherer vaktene kan du snike deg usett forbi. En annen gang kan du unngå konfrontasjon fullstendig ved å forgifte offerets vin. Det var bare to eksempler, men de viser at utvikleren er inne på noe. Et spill om snikmord skal naturligvis handle om å planlegge og utføre nettopp det - snikmord, altså - og dette lykkes Unity med. Som nevnt tidligere føler jeg meg som en snikmorder i Assassin's Creed: Unity, og det er mer enn jeg kan si om visse andre deler av serien.

Tro det eller ei, men du kan faktisk snike men krum rygg og bøyde knær i Assassin's Creed: Unity. En veldig banal ting, særlig for en lyssky snikmorder som burde kunne kunsten å bøye seg slik at han ikke synes bak sofaen. Det er merkelig at Ubisoft har brukt hele åtte år på å implementere denne mekanikken, men det er enda merkeligere at de har mislykkes totalt når de først har gjort det. Det er nemlig helt grusomt å snike seg rundt innendørs i Assassin's Creed: Unity, og det er uten tvil den største kilden i frustrasjon i hele spillet.

Assassin's Creed: Unity

Arno skal forestille en smidig, veggklatrende snikmorder, men han er omtrent like smidig som meg - ikke positivt. Spillkontrollen i Assassin's Creed har aldri vært kjent for sin presisjon, men i Unity når irritasjonen nye høyder. Arno hopper hele tiden opp på små benker, bord og stoler. Han kan ikke engang runde et hjørne uten at jeg må gå ut fra veggen, runde hjørnet og deretter trykke meg inntil veggen igjen.

Det er egentlig helt sprøtt hvordan Assassin's Creed: Unity kan ha så klønete kontroll når Ubisofts eget Watch Dogs briljerte. Utviklerne har hatt mange spill på seg til å perfeksjonere kontrollen, men det ser ut til å være uoppnåelig. Slik det ser ut nå fører det til utallige feil for meg som spiller og unødvendige dødsfall for figuren min. Det er like mye en kamp mot kontrollene som mot vaktene. Under et av oppdragene ble jeg så forbannet at jeg pauset spillet i et skrik, løp ned i første etasje og skar meg et stort kakestykke.

Assassin's Creed: Unity

Arno er heldigvis langt bedre å styre utendørs. Animasjonene er pene og smidige, og man kan bruke A eller B mens man hopper rundt på hustakene. Med den ene knappen klatrer Arno stadig høyere, mens med den andre foretar han en rask og kontrollert nedstigning. En minimal forandring, men det minimerer antall dødshopp ut i ingenting.

Man kan også skreddersy sin egen karakter når det gjelder klær, våpen og nye evner. Arno kan benytte alt fra sverd til spyd og tunge økser. Ulike klær gir ulike fordeler, og ved å klare hovedoppdrag, sideoppdrag, hjelpe innbyggerne og lignende (altså spille spillet) tjener du penger og poeng som kan brukes på nytt utstyr. Ofte opplever jeg slike ting som veldig gimmick-aktige, og Unity er intet unntak - jeg bruker ikke mye tid på å velge meg evner, for jeg lærer meg alle etter hvert uansett.

Forandringen i kampsystemet liker jeg imidlertid veldig godt. Vanskelighetsgraden er vesentlig høyere denne gangen. Vaktene står ikke lenger og venter på sin tur til å angripe, og de er ikke fremmede for å ta et skritt tilbake for å skyte deg mens du er omringet. Det er ikke lenger nok å bare parere og kontre, i hvert fall ikke hvis fiendene overstiger fire i tallet. Dette har ført til at jeg egentlig unngår konflikter så langt det lar seg gjøre.

Assassin's Creed: Unity

Den største nyheten er uansett co-op (naturligvis). Opptil fire spillere kan sammen ta oppdrag, og alle oppdragen har sine egen lille historie. Variasjonen er god og oppdragene er konstruert på en måte som krever samarbeid mellom spillerne. Det kan handle om å koordinere drapene, eller at den ene distraherer vaktene mens den andre sniker seg forbi. Dette var i det hele tatt veldig fornøyelig.

Det er synd at enspillerenhistorien kan spilles i co-op. Det er nemlig overraskende underholdene å løpe over hustakene sammen, og det kunne hevet underholdningsverdien i historiedelen markant. Dessverre er det relativt få slike oppdrag, og jeg hadde spilt gjennom alle på noen timer. Med så mye fokus på samarbeid i forkant av lanseringen ble jeg overrasket over at det ikke var mer i spillet.

Assassin's Creed: Unity

Assassin's Creed: Unity er langt fra noe dårlig spill. Du ser selv den høye karakteren. Samarbeidsdelen er kjempemorsom, spillverdenen er herlig detaljert, historiens premisser fascinerer og det er gøy at jeg får føle meg som en ekte snikmorder denne gangen. Det er imidlertid frustrerende at så mange småting fortsatt irriterer etter åtte år. Sammenlignet med moderne konkurrenter blir mangelen på presisjon i snikingen ekstra enerverende.

Kritikken min er mest rettet mot hvordan Ubisoft behandler serien i sin helhet. Hvordan de alltid kjører på med samme oppdragsstruktur, samme megde sideoppdrag og skjulte skatter fordi det liksom er forventet. Hvor bra hadde det ikke vært om de neste gang droppet mye av innholdet for å perfeksjonere kontrollen og historien? Ubisoft har hengt seg opp i at hvert enkelt spill skal inneholde så og så mye, og dermed lar de store utviklingene vente på seg.

Nå som serien har tatt steget over på de nye konsollene skal de bli spennende å følge fortsettelsen. Assassin's Creed: Unity viser potensial på på flere områder, men det hverken imponerer eller overrasker når alt kommer til alt. Fans av serien kommer til å stortrives i Arnos selskap, men du som allerede er lei kan vente til anmeldelsen av neste spill i serien.

Assassin's Creed: Unity
Assassin's Creed: Unity
Assassin's Creed: Unity
Assassin's Creed: Unity
07 Gamereactor Norge
7 / 10
+
Detaljert spillverden, forbedret kampsystem, smidig parkour, underholdenden co-op og større fokus på snikmord.
-
Klønete spillkontroll, mange bugs, for få co-op-oppdrag og mangler skikkelige nyheter.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Medlemsanmeldelser

  • Eriksvart
    Dette spillet er gøy men det har fortsatt mye bugs. Spoiler alert Historien starter at du går sammen med faren din og får beskje om og vente. men... 8/10

Relaterte tekster

Assassin's Creed: UnityScore

Assassin's Creed: Unity

ANMELDELSE. Skrevet av Carl Brännström

Ubisofts snikmorder slippes løs i den franske revolusjonens Paris i det første Assassin's Creed spillet eksklusivt til de nye konsollene og PC. Hvor nytt føles det egentlig?

2
Ny Assassin's Creed Embers-utfordring

Ny Assassin's Creed Embers-utfordring

NYHET. Skrevet av Redaksjonen

La oss sammen se en animert kortfilm fra Ubisoft og dermed oppleve et annerledes element i Assassin's Creed-universet. Se filmen hvor en mystisk fremmed møter Ezio...

0
Disse vant Assassin's Creed The Challenge

Disse vant Assassin's Creed The Challenge

NYHET. Skrevet av Redaksjonen

Det er på høy tid å avsløre vinnerne av Assassin's Creed The Challenge for mars, og samtidig hylle vedkommende som ble Master Assassin. Vi har kikket gjennom alle...



Loading next content