Assassin's Creed Odyssey - Judgment of Atlantis

Etter å ha kost meg med Assassin's Creed Odyssey og spillets utvidelser i godt over hundre timer er det tid for å ta farvel med Alexios og Kassandra i den siste episoden av The Fate of Atlantis. Ubisoft har brukt de siste ni månedene til å forbedre flere av de tekniske problemene jeg hadde i starten, samt gjort noen flotte endringer helt gratis. På toppen av det hele har de av oss som betalte litt ekstra fått nye områder, mer historie, nytt utstyr og mer i de forskjellige utvidelsene. Det franske selskapet har altså overgått seg selv når det kommer til innhold for pengene, så jeg er glad for å kunne si at de avslutter meget bra også.

Utvidelsen trengte ikke akkurat å gjøre masse for å vekke interessen min da den ble annonsert, for selve settingen er jo som skapt for meg. Helt siden barndommen har jeg vært fascinert av gresk mytologi og historiene om Atlantis, så ved å kombinere disse hadde ikke lommeboken min en sjanse. Dette ble spesielt klart etter å ha sett det første konseptbildet som viste helt nye omgivelser vi ikke ser maken til andre steder i spillet. Med slike forventninger skulle man tro jeg var forberedt på hva som ventet, men det stoppet ikke kjeven min fra å falle i gulvet med en gang jeg fikk se den vakre byen og dens imponerende arkitektur. Utviklerne kan lett plassere denne utvidelsen høyt oppe på porteføljen sin, for dette er arbeid de kan være stolte av. At Isuene har funnet seg til rette her selv med oss vanlig dødelige i nærheten er fullt forståelig. Ikke at tonen mellom de to er særlig god til tross for idylliske omgivelser.

Derfor har "Poseidon" bragt oss til byen som her ikke er tapt enda. Han har sett hvilke vanskelige valg vi har tatt frem til nå, så Alexios/Kassandra virker å være det beste håpet om å løse denne floken også. Akkurat hvordan du gjør dette skal jeg ikke røpe her siden det inkluderer noen kule øyeblikk, men du kan forvente en del slåssing, vanskelige valg og mye universbygging. Sistnevnte er såpass fremtredende at de av dere som utelukkende er ute etter action nok raskt vil finne det langtekkelig, men for oss som har vært irritert over noen ubesvarte spørsmål etter Assassin's Creed: Brotherhood og Assassin's Creed III er det faktisk litt deilig å endelig se serien dykke tilbake inn i hva disse gudeliknende skapningene planlegger og hva historien deres faktisk er. Plutselig blir enkelte spørsmål jeg nesten trodde Ubisoft hadde glemt besvart, noe som gjør siste del av odysseen overraskende bra.

Dessverre gjør dette bare skuffelsen over at utvidelsen sliter med flere av de samme tingene som selve spillet enda større. Lang lastetider, noen små problemer med bildeoppdateringen på PS4 Pro og ikke minst at alt som foregår i moderne tid fortsatt føles som hastverksarbeid. Layla Hassan har ikke fått mye tid i rampelyset til nå, og etter et større fokus på henne her kan jeg forstå hvorfor. Hvor Alexios og Kassandra sin historie stort sett gjør en god jobb med å blande semi-realisme og fantasi føles Hassan og sekvensene i moderne tid som Hot Tub Time Machine i forhold. One-linerne og naiviteten hennes er som videospillkarakterer fra nittitallet som bare er der for å fylle tid eller skape rot, noe som ødelegger den ellers gode rytmen i utvidelsen.

Da er det godt at mesteparten av Judgment of Atlantis finner sted inne i Animusen og dens virkelighetsbøyende rike. Siden Atlantis både er laget og bosatt av Isuene vil du møte på noen nye fiender som ikke har noe imot å ty til magi og overnaturlige evner for å gi deg litt ekstra utfordring og kanskje tvinge deg til å endre litt spillestil. Heldigvis får du noen nye ferdigheter og nytt utstyr selv også. Jeg er nok ikke den eneste som har utnyttet at tiden går saktere etter å ha timet et motangrep eller et rykk godt, så det er kjekt at en av de nye ferdighetene og rustningsbonusene byr på noen av de samme fordelene. Slik blir sjansen stor for at du virkelig vil føle deg som en uovervinnelig superhelt til tider. Du må bare ikke bli for selvsikker, for noen av bossene og elitefiendene griper gjerne muligheten til å jekke deg ned noen hakk med å vise hvorfor Isuene har overlevd i alle disse årene.

Disse små nyvinningene er også eksempler på hvorfor vi ikke trenger Assassin's Creed Kingdom i år. Assassin's Creed Odyssey sine utvidelser har gjort en meget god jobb med å fylle tomrommet med opplevelser som lett kunne vært mindre spill i samme stil som Far Cry: Blood Dragon. Greit nok, Ubisoft endrer ikke akkurat suksessoppskriften nevneverdig, men de nye omgivelsene, karakterene, utstyret og en fascinerende historie har vært vell verdt både tiden og pengene. The Fate of Atlantis har ikke bare bevist at franchisen er mer enn å bare løpe rundt og drepe folk, for her får du også en historie og noen nye elementer som gjør det klart at noe stort venter på å bryte seg gjennom i fremtiden. Utviklerne må bare finne en måte å gjøre sekvensene i moderne tid mer fengende på og endre noen mindre finpussede mekanikker. Dere som savner de klassike, mindre rollespillfokuserte spillene bør nok uansett bare gi opp håpet om en retur, for Ubisoft har helt klart funnet noen nye ingredienser som piffer opp en oppskrift som begynte å bli litt kjedelig. Nå som Assassin's Creed Odyssey er fullført finnes det ikke tvil om at serien er tatt i en ny retning, og om Assassin's Creed Odyssey - Judgment of Atlantis er et eksempel på hva vi kan forvente etter bare noen måneder med utvikling gleder jeg meg virkelig til å se hva som venter når utviklerne får til nå som de får år på seg.