Norsk
Gamereactor
artikler

Redaksjonens lørdagshjørne: Uke 17, 2021

Kristian har veltet seg i alle ting Assassin's Creed den siste tiden, noe som høflig sagt er ukarakteristisk av ham.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Det er ikke alle studieretninger der ute som tillater at du sitter på ræva og spiller døgnet rundt for en eksamensoppgave. Ja da, dere, det er eksamenssesong, og jeg kastet ikke bort noe tid på å finne hva jeg skulle snakke om, nemlig Assassin's Creed. Etter å ha blitt ferdig med Valhalla startet jeg fra det andre spillet i serien, hvor jeg siden har jobbet meg oppover. Det har fått meg til å innse at jeg i bunn og grunn egentlig liker serien, på tross av flerfoldige skavanker.

Finn frem gryteklutene, for nå skal det serveres noen hot takes.

Assassin's Creed 2, 2,5 og 2,7

Redaksjonens lørdagshjørne: Uke 17, 2021

Med knappe ett år i mellom lanseringer, og et utviklingsforkjøp på kanskje ett år mellom 1 og 2, er jeg overrasket at disse spillene så dagens lys i utgangspunktet. Den dalende kvaliteten som følge av dette er derimot lett å merke. Assassin's Creed II, som jo er et veldig langt spill, holder fremdeles mål, om enn så vidt. Fortellingen er rett frem og tar seg (litt for) god tid, selv om det er vanskelig å få en følelse av hvor mye tid som passerer. Herfra begynner ting derimot å vakle.

Dette er en annonse:

Brotherhood, i stedet for å fokusere på et rett frem narrativ, forsøker å distrahere meg i hundre forskjellige retninger. Jeg merket dette da jeg skrudde spillet på igjen og ikke ante hva jeg holdt på med. Det er fremdeles relevant for karakteren, ikke misforstå, men mengden gjør meg helt desorientert, og foruten å gi Ezio bakgrunn fremfor å bygge på ham, er det lite som påvirker sluttresultatet på en Mass Effect 2-måte.

Det er i Revelations man praktisk talt kan høre tusen utvikleres kollektive sukk av lettelse. En ikke rent tilfeldig estimering, ettersom hele seks utviklerstudio sto bak dette. Dette er ikke en så surmaga kritikk som det høres, men det er så merkbart hvor lite konsekvent noe som helst er. Plottet, med sine to sentrale konflikter, har knapt noe med hverandre å gjøre, og da er vi ikke inne på det helt meningsløse opplegget som er Den Defence, hvor det å ikke gjøre det er for en belønning å regne.

Kanskje høres dette rart ut, men jeg syns det er her hvor Ezio faktisk viser litt karakter. Måten de senere spillene opererer på, er å forholde seg til fortiden som bruk og kast-elementer, hvor folk slutter å eksistere så fort man har gjort rede for den guddommelige lommeboken plottet leter etter. Det slår meg som veldig kynisk, noe som kommer til uttrykk i de mer hevngjerrige karakterene, Ezio, Connor og Arno, hvor deres personlige hevnoppdrag ikke får muligheten til å eksistere med mindre «The Creed» tillater det. Der disse karakterene ser denne ordenen som et middel for et mål, er det snarere ordenen som omvender dem til samme formål. Jeg vet ikke om det er derfor, men når Ezio rett frem nekter å være snikmorder lengre, så blir jeg litt rørt.

Dette er en annonse:

Til sist vil jeg bare si at det er rimelig vanskelig å være forkjemper for menneskeheten når tiggere og gatemusikanter springtakler meg midt i et oppdrag, og at hvem enn som er ansvarlig for å legge «steal» og «walk fast» til samme knapp over fire spill har med å bli med meg ut i skogen en tur. Bare for en liten prat. Uten vitner.

Assassin's Creed III til Unity på grunn av Valhalla.

Redaksjonens lørdagshjørne: Uke 17, 2021

Det der kan høres forvirrende ut, men jeg har en forklaring. Jeg var i utgangspunktet klar for å hugge ned engelskmenn som en forrett til Black Flag, men med Valhalla fremdeles friskt i minne demret det for meg hvor vanvittig lei jeg var av villmark fullt av ingenting. Jeg vil fremdeles være i byen! Da hoppet jeg bukk over både III og IV og gikk rett på Unity hvor alt var som det skulle. Hvis det er ett spill i serien som har truffet storbyfølelsespikeren på hodet så er det Unity, for HERREGUD jeg elsker denne settingen, men jeg sitter enda med noen spørsmål.

Med Desmond ute av bildet, og hvem som helst som mulige hovedpersoner, så lurer jeg på nøyaktig hvordan disse Animus-simulasjonene foregår. Snikmorderne er ikke bare avatarer i seg selv, de er avatarer av avatarer. Hvem sine handlinger er det vi egentlig opplever? Hvordan fungerer disse simulasjonene; er alt spilleren foretar seg en del av disse minnesimuleringene? I så fall lurer jeg på hvorfor det ikke er nevnt i historiebøkene at en generasjon med hettekledde drittsekker løper rundt og dytter matvarer ut av hendene på folk. Eller opplever spillersurrogaten bare filmsekvensene i seg selv? Kanskje det er en måte å putte avstand mellom spiller og karakter på, for å hamre inn poenget at ingenting vi gjør kan endre historiens kurs?

Så mange spørsmål, men mest pressende er denne seriedytteren. En av dere lesere må innom statsarkivet og snoke. Det er noe her.

Assassin's Creed: Valhalla

Redaksjonens lørdagshjørne: Uke 17, 2021

Siden Origins føler jeg Assassin's Creed har hatt en identitetskrise. Det er nok ingen brannfakkel å si at de eldre spillene «var noe,» oppsummert som et møte mellom Dan Brown-bøker og en mer prinsippfast Indiana Jones. Klart det har vaklet litt inn i mellom, men poenget er at de er rett frem lett identifiserbare opplevelser. Dreping uten vitner og springing over hustak. Jeg aner ikke hva Valhalla er, men jeg syns det er for mye av det.
Fra Origins har vi gått fra bylandskap til bare landskap, hvor store deler av kartet forblir ubrukt selv etter sytti timer. Stealth har bukket under for et action/rollespill-flatbrød, hvor build ikke spiller noen rolle og minst av alt fremgangsmåte. Plottet til Valhalla, hvis det nå er et, opplevde jeg som et gigantisk fetchquest uten forløsning, og foruten disse øyeblikkene som gnisser er det pent lite som gjør seg merket.

Nå er jeg samtidig under inntrykket av at serien har nådd et punkt hvor det skal til «sakens kjerne,» nemlig hva som ligger bak denne eviglange konflikten. Det tok sin tid, men flott er det, og for fans er det utvilsomt mye å hente. Men samtidig får jeg anelsen av at forretningsplanen her er å rettferdiggjøre seriens eksistens til vi har gjort rede for hvor guddommene la fra seg bilnøklene, før en eventuell reboot kommer. Men man må være veldig kynisk for å tro noe sånt. Ikke sant?



Loading next content