Batman Begins

Går vi aldri lei av å først "spille" en film, for å deretter gå å se den på kino? Tydeligvis er det gode penger å tjene på det, for det er ikke første gangen vi ser dette fenomenet. Kvaliteten på disse spillene har en tendens til å være svimlende dårlig, rett og slett fordi spillet selger på tittelen. Kan det tenke seg at Warner Brothers og Electronic Arts har endret på formelen på filmspill-melkekua?

Mørkt og dystert

Filmen og spillet er nært knyttet sammen, da spillutviklerne har fått fri tilgang på settene som er brukt i filmen med samme tittel. Til og med skuespillerne fra filmen som Christian Bale, Michael Kane, Liam Nelson og Katie Holmes er bidratt med sitt for å gjøre spillmatiseringen av filmen så god som mulig.

Denne gangen handler det ikke bare om hvordan Gotham City stadig vekk klarer å rote seg inn i problemer byen ikke klarer å håndtere på egenhånd. Det handler om hvordan og hvorfor Bruce Wayne ble "The Batman" - som etter hvert ble både beryktet og fryktet av alle Gothams skurker.

Spillet starter midt i en scene der noen skurker skal antenne en bygning. Man kastes rett inn i actionen uten å få fnugg av opplæring og det gir litt Bambi-følelser i et par sekunder, før spillet stopper skurke-kverkingen og introduserer de tre knappene man kan bruke for å slå fra seg. Man kan sparke, man kan slå og sirkel-knappen kan brukes til en hel rekke artige triks. Spillet er ganske selvforklarende, da det viser deg ganske tydlig når du skal bruke de forskjellige triksene og hvilken taktikk du må følge for å ikke bli drept.

Fryktlig nøkkel-element

Siden Batman ikke kan spinne spindelvev eller ta imot kuler med brystkassa betyr det at han må jobbe mer i skyggene enn andre superhelter. I spillet betyr dette at du må overraske og skremme fiendene dine ved å få stilaser til å velte, tønner til å eksplodere, plattformer til å falle, heisekraner til å miste ting eller andre ting i samme gate. De blir ofte så skremt at de mister våpnene sine og dermed kan Batman angripe dem uten å bli skutt i filler først. Gjennom spillet bygger du deg opp et rykte som har effekt på hvor redde skurkene er for deg.

Du må holde deg skjult mens du driver med rampestrekene dine, og da passer det bra at snikeelementene som er lagt inn i spillet fungerer bra. Ut ifra en radar-sak kan man se synsfeltet til fiendenen og det er også markert om de har våpen. Det er naturlig å forsøke å ta knekken på disse fiendene (om man ikke kan skremme dem) før man tar resten i et skikkelig basketak.

Når man banker livskiten ut av en motstander faller han sammen ganske naturlig. For å gjøre det hele mer naturlig, har spillutviklerne inkludert en forklaring på hvordan det kan ha seg at man ikke makter å finne den nøkkelen man mistet loddrett ned på bakken. Den burde jo ligge rett der, dersom fysikkens lover gjaldt her også. Jeg kaller det "Batmans lov": Alt som faller på bakken, forsvinner. (Bevistløse personer regnes etter denne loven som gjenstander.) Det viser seg at det også er grunnen til at avvæpnede fiender ikke plukker opp våpnene sine igjen, eller at det ikke blir et forbanna rot når Batman velter et helt stilas med tilbehør. Det forsvinner så fort det har vært i kontakt med bakken.

Batmobil ikke utelatt

Om du tror du får kjøre Batmobilen så tar du ikke feil. Det eneste er at det ikke er så tilfredsstillende. Når man setter igang med å kjøre får man raskt følelsen av at Electronic Arts har hatt en finger med i spillet. Batmobilen sitter som et olja lyn på veien og det er verken hastighetene eller Gothams nettverk av veier som er problemet, men det er selve kjøringen og krasjingen. Så klart får ikke bilen særlig mye synlig skade, det kunne vi levd med, men når spillet presenterer "Enemy takedowns" får man med en gang følelsen av at du kjører en superdegradert versjon av Burnout 3 - der "takedowns" faktisk var ganske så kult.

Grafisk klarer spillet seg greit - om du ser bort i fra kjøredelen som bare havner på middels bra. Det er oppfinnsomme omgivelser som klarer å fortelle deg hva du kan finne på. De fleste interaktive steder er markert, slik at man lett ser hvilke dører og brytere som kan være av interesse. Stiger, rør og andre klatrbare objekter må man på en annen side finne selv. Så grafikken fungerer stort sett bra, men det er et par momenter jeg likevel vil ta opp. Det ene er skyggen til vår kjære helt. Den virker av og til som om den lever i sin egne lille verden og speiler seg av der den syntes det passer best. Og da har det lite å si om en virkelig skygge ville oppført seg slik. Det andre er at det til tider virker som om maskinen setter igang med å laste brettet litt for sent, slik at man opplever forsinkelser i grafikken. Dette skjer ikke ofte, men på et par-tre steder, så vidt jeg har lagt merke til.

Kameraet har en automatisk styring, som selvfølgelig kan overstyres med den høyre tommelspaken. Man har til og med en knapp for å nullstille kameraet og sette det opp bak Batman. Dette gjør sitt til at dersom man ikke liker kamerastyringen spillet gjør for deg, kan du stort sett justere på dette selv, og jeg følte det gikk veldig greit.

Stemningsskapende musikk

Lydsiden er stort sett spennende og musikken enormt stemningsskapende. Når man sniker seg stille mot en motstander så øker styrken på musikken og avsluttes idet man har tatt motstanderen ut av drift. Desverre er det et par uheldige glipper her og. Noe du kanskje har erfart helt på egenhånd er at det lager lyd når vanndråpene treffer bakken. Denne lyden har ikke for vane å bli borte når du kommer deg under et tak, men utviklerne av dette spillet fant det naturlig. Men ellers er det lite å klage på.

Den kunstige intelligensen er litt kunstig - muligens litt mer kunstig enn den bør være. Her blir du beskutt til det ikke er noe igjen av deg. I tillegg er alle låsene i Gotham identiske (idet minste de Batman klarer å dirke opp), og det å dirke opp en dør blir en rutine som er mer i veien enn underholdning.

Tiltross for feilene er jeg overrasket over kvaliteten på spillet, med tanke på at det er en film-spin-off som fint klarer å tjene litt penger på navnet alene. Jeg får likevel ikke følelsen av at spillet er ment til å vare frem til premieren engang, som er om en måneds tid (juni 2005). Det er kort, selv om man kan låse opp intervjuer og lignende som til sammen utgjør en featurette-lignende sak, i tillegg til mange andre småting. Det får deg likevel ikke til å spille spillet mer enn en eller kanskje to ganger. Og når man kan klare det i løpet av en dag eller to, blir desverre spillet fort kjedelig.