Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Unto The End

Unto The End

Unto the End er et spill som handler om å gå ut døra og møte verdenen, kun for å finne ut at den suger og så dra hjem igjen, og du kan ikke overbevise meg om noe annet.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Så var vi da her. 2021, det første nølende steget inn i menneskehetens trolig siste tiår på denne kloden. Nå er tiden inne for å høste fruktene av ideene som det forrige tiåret dyrket, så hva har du til meg i dag, indiespill? Et 2D-actioneventyr med innslag av metroidvania hvor slåsskamper er vanskelige og helsemåleren fylles opp ved leirbål? Ja, hvorfor ikke!

I Unto the End spiller vi som Kristoffer Hivju, en kriger som drar fra kone og barn av uante grunner, men som etter å ha gått hundre meter og ramler ned i et hull bestemmer seg for å dra hjem igjen. På veien er han nødt å hogge seg gjennom tusser, troll og alskens rølp som er like indignert over å se et annet fjes som han er. Dette er i hvert fall utgangspunktet slik jeg forstår det, for Unto the End inneholder ikke en eneste linje med skreven dialog bortsett fra ordløs grynting.

Unto The EndUnto The End

Slikt medfører naturligvis en del gjetting og tolkningskonflikt. Andre anmeldelser, inklusive Nintendos eget presseskriv, skal ha det til at Hivju er mer nyansert og drevet enn spillet selv skulle tilsi. «En ydmyk mann på desperat let etter veien hjem,» står det, og jeg lurer på om vi har spilt det samme spillet. Riktignok skal han hjem, men slik spillet er ser det ut som om han gikk ut døra, bestemte seg for at dette sugde, og dro hjem igjen.

Dette er en annonse:

Det er heller ingenting med den lille pappmasjemannen min som tyder på at han er ydmyk. Han grynter og stønner og peser og bærer seg, der han hakker løs på alt av skogsvesen man kommer over, som ikke kommuniserer Ghandi like mye som det gjør Ivar Beinlause.
Spillets mer profilerte trekkplaster er nok slåsskampene, som jeg tror er opphavet til den noe pussige beskjeden du får i det du starter. «Legg til side forventninger og antagelser» står det på godt lokalisert norsk, og dersom jeg hadde vært ansvarlig for et så vilt klumsete kontrolloppsett ville jeg nok sagt det samme. Du anbefales å spille med en kontroller, og det tror jeg jaggu på, for jeg kan ikke se for meg hva slags mareritt dette må være på PC.

Unto The EndUnto The End

Jeg liker ikke å snakke om kontrolloppsett i anmeldelser ettersom detaljføleriet klusser til tempoet i teksten, men denne gangen er det umulig å komme unna. Slik ligger det altså an.

Du går til høyre og venstre med venstre stikke, men verner deg mot slag ved å peke venstre stikke opp og ned beroende på om fienden gjør et høyt eller lavt angrep. Selv kan du gjøre et høyt sverdhugg med Y, og et lavt sverdhugg med X. Du kaster kniv eller spyd med høyre skulderknapp, og må plukke disse opp igjen etterpå. Du velger mellom hvilken fiende du vil fokusere på ved å peke høyre stikke til høyre eller venstre - ikke at det spiller noen rolle, fordi du dauer så fort du er omringet, og denne funksjonen er i seg selv upålitelig selv når du ruller forbi fiendens slag med B.

Dette er en annonse:

Ruller du inn i en fiende eller en vegg så mister du sverdet, og beroende på hvilke planeter som står på linje foran Venus tåler du enten ett eller tre slag før du dør. Og det kommer du til å gjøre ofte, men heldigvis er lastetidene mellom dødsfall korte. Derimot er det helt tilfeldig når spillet bestemmer seg for det skal plassere et sjekkpunkt. Slik jeg opplevde det kunne én slåsskamp ta meg en halvtime å fullføre uten at spillet mente at dette var nevneverdig, og laste meg inn minuttet før dersom jeg døde like etter. Andre ganger ble jeg lastet inn etter, og det selv uten å egentlig ha gjort noen fremskritt.

Unto The EndUnto The End

Med mindre du har investert i noen midlertidige oppgraderinger til rustningen, blir det vanskelig å vurdere hvor store sjanser man kan unne seg i slåsskamper. Tåler jeg flere slag og kan våge meg å være aggressiv, eller tåler jeg bare ett slag og må spille konservativt? Hvem vet, for det er mye som er oppe i lufta i Unto the End bortsett fra den definitivt kjedelige verdenen vi beveger oss gjennom.

Det gjøres liten innsats i verdensbygging, som føles bortkastet når jeg kan se spillet av og til prøver å bruke bakgrunnen til å kommunisere skala. Her kunne man gjort som Blasphemous, uten å nødvendigvis ty til det stilistisk overdramatiske, men Unto the End bruker mest plass på fjell eller en og annen hytte. Den grafiske stilen er heller ingenting man ikke har sett før, og minner om animerte papirutskjæringer, men jeg opplever det som platt og uttrykksløst. Det gjøres derimot et og annet mekanisk grep for å få deg til å samhandle med verdenen, men dette kunne jaggu hatt godt av å bli forklart.

Spillet ser ut til å tro at bare ved å vise kontrolloppsettet på startskjermen så forstår du hvordan du skal forholde deg til skapningene du møter, men dette kunne ikke vært lengre unna sannheten. I disse situasjonene er det enten snakk om å hjelpe noen eller å kjøpe passasje for å unngå slåsskamper, og selv om jeg fant ut hvordan man ga fra seg gjenstander endte dette alltid i kvarterlange slåsskamper. Det riktige å gjøre i denne situasjonen var altså å legge bort sverdet først, som ja, høres åpenbart ut nå, men hvis det ikke har slått meg i hvert eneste spill jeg har vært borti siden tenårene så slår det meg heller ikke nå.

Unto The End

Et gjengangstema i Unto the End er at jeg til enhver tid ikke aner hva jeg holder på med, og jeg mistenker at det er spillets insistering på å ta seg selv alvorlig som skaper denne forvirringen. Mens vi likevel er inne på det; alle spill som kommer med oppfordringer på startskjermen kan herved ta seg en bolle. Når du starter spillet ditt med å legge føringer for hva slags opplevelse eller forventninger jeg skal eller ikke skal ha, setter jeg meg automatisk til motverge. Jeg syns ikke det funket for The Thin Silence, og jeg syns heller ikke det funker her. La verket ditt snakke for seg selv!

Jeg misliker ikke Unto the End som et spill like mye som jeg misliker opplevelsen det ønsker å gi. Jeg er sikker på at dette er et mestringsspill, men gjennom mine fem timer følte jeg ikke at jeg var mer eller mindre flinkere enn da jeg begynte. Følelsen av mystikk som man forsøker å fremkalle føles mer som feilplassert, og jeg kan ikke si at jeg på noe tidspunkt var det spor interessert, verken i fortellingen, verdenen eller mekanikkene.

05 Gamereactor Norge
5 / 10
+
Om ikke annet så er det kompetent sammensatt, et ærlig forsøk på opplevelse i stedet for spill, overraskende godt lokalisert norsk språk i menyene.
-
Kjedelig grafisk stil, uttrykksløs verden, fortellinga består i dørstokkmila, klumsete kontroller, forvirrende angående helse og spillestil.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster

0
Unto The EndScore

Unto The End

ANMELDELSE. Skrevet av Kristian Greiner Ådnesen

Unto the End er et spill som handler om å gå ut døra og møte verdenen, kun for å finne ut at den suger og så dra hjem igjen, og du kan ikke overbevise meg om noe annet.



Loading next content