Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Assassin's Creed Valhalla

Assassin's Creed Valhalla

Eirik har storkost seg i Norge og England siden Assassin's Creed: Origins-skaperne blander seriens klassiske og moderne elementer på en glimrende måte.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

I 2017 hadde Ubisoft sitt gigantiske Montreal-studio gleden av å bli de første utviklerne på åtte år som fikk ett år ekstra til å pynte på ting i et nytt spill i serien da Assassin's Creed: Origins ble lansert. Hovedgrunnen var at Ubisoft endelig merket fansens klager om at den elskede serien ikke innoverte lenger, noe som førte til noen kontroversielle endringer. Turen til Egypt var langt mer rollespillfokusert med et nytt kampsystem, erfaringspoeng, ferdighetstrær, et lootsystem, en drøss med sideoppdrag og mer. Selv om enkelte fans mislikte endringene førte det til en massiv popularitetsøkning generelt. Undertegne likte den nye retningen, men selv om oppfølgeren, Odyssey, fortsatte suksessen fryktet jeg at tilbakekomsten av årlige utgivelser og "rollespillifisering" av spillverden generelt ville minske underholdningsverdien ganske raskt. Heldigvis har Montreal atter en gang fått mer tid på seg, og derfor jobbet med dette. Resultatet er et Assassin's Creed-spill som blander de klassiske og moderne aspektene av serien på en glimrende måte.

Assassin's Creed Valhalla

Selv om Assassin's Creed Valhalla fortsatt byr på en enorm verden kvitter spillet seg nemlig med noen av skavankene fra forgjengerne slik at kvantitet ikke går utover kvalitet denne gangen. Dette reflekteres til og med i historien. Ikke misforstå. Vi snakker fortsatt ikke om noe førsteklasses her, for det er fortsatt tilfeller av overteatralsk skuespill og sekvenser som nærmest har den motsatte effekten enn skaperne tenkte, men de er langt sjeldnere i Valhalla. Dermed blir Eivor og de andre vikingene sin kamp for å starte et nytt liv i England mens en skygge fra tiden i Norge fortsatt henger over dem ganske engasjerende og interessant. Kampen for familie, ære og land er variert og engasjerende, noe både skuespillerne, manuset, regien, animatørene og musikken skal ta mye av æren for. Når jeg til og med er ganske interessert i det som skjer utenfor Animusen i moderne tid igjen sier det seg selv at ting er tilbake på rett spor. Du må bare være forberedt på å ikke forstå alt om du ikke har spilt forgjengerne siden Valhalla fungerer som et slags samlingspunkt for en rekke historier og detaljer mange nok trodde Ubisoft hadde lagt bak seg. Gammelt og nytt samles enkelt sagt på en flott måte.

Som sagt er denne blandingen så til de grader noe av det som gjør gameplayet underholdende også. Selvsagt snakker vi ikke om noe grensesprengende nytt eller annerledes i forhold til Origins, men mange små endringer gjør en stor forskjell. Bare det å ikke ha hundrevis av spørsmålstegn på kartet er utrolig deilig. I stedet kan man bruke ravnen sin eller utkikkspunktene til å se gull-, sølv- eller blå-fargede sirkler av ulike størrelser som indikerer hvor viktig eller givende en plass kan være. En gullsirkel kan for eksempel være et nytt våpen eller en ny ferdighet (flesteparten av de som må aktiveres finnes nå bare i kiste), mens sølv- og blå-fargede sirkler kan være alt fra små sideopprag til mindre belønninger du ikke nødvendigvis får bruk for med en gang. På denne måten får man en indikasjon på om det verdt å sjekke ut hva noe er. Du kan til og med fjerne kompasset og ikke bruke ravnen din, for disse omgivelsene føles virkelig håndlagde og nysgjerrighetspirrende. Om en plass ser interessant ut er det ofte noe å finne der. Blant annet bestod Valhalla raskt "er det noe bak fossen?"-testen en rekke steder, og la oss bare si at spillet også leker med litt gammel overtro på artige måter. Bare vær forberedt på å måtte kjempe for de beste godsakene.

Dette er en annonse:
Assassin's Creed Valhalla

For selv om muligheten til å skjule seg ved å ta hetten over hodet, bare gjøre vanlige ting eller bestikke folk endelig er tilbake igjen, venter det tross alt i kjent stil mye slåssing også. Kanskje la du merke til at jeg nevnte nye våpen som spesielle belønninger over? Dette er siden mesteparten av det til tider tamme lootsystemet fra Origins og Odyssey er kastet ut vinduet. Nå kan du nesten utelukkende finne våpen og rustninger i spesielle kister eller ved å fullføre oppdrag. Dette siden alt føles mer unikt denne gangen. Dermed blir i stedet fokuset å oppgradere tingene du liker best ved å forbedre skaden de gjør og hvilke fordeler (f.eks. forgifte en fiende, korte ned tiden det tar å kunne bruke spesielle angrep igjen eller ta mindre skade fra sterke fiender) de gir, samt modifisere de med runer tilpasset ulike ønsker. Dette kommer godt med når fiendeutvalget er ganske bra.

I tillegg til de vanlige fiendetypene som har ulike våpen og taktikker venter det enda flere fiender med skjold i en haug av forskjellige størrelser, luringer som bruker slynger til å slenge både bomber og giftballer fra avstand og et par andre jeg ikke skal røpe. Om det ikke høres friskt nok ut skal det sies at kampsystemet generelt føles raskere og mer brutalt. Du kan bruke ulike våpen eller skjold i hvilken hånd du vil, fiender venter ikke nødvendigvis på tur om du bare står der og med enkelte unntak lønner det seg å overvelde fiender med kraft og fart når en åpning først åpenbarer seg. Med mindre du går mer snikete til verks da.

Gjenkomsten av "sosial sniking" er nemlig ikke bare noe Ubisoft introduserer for å friste fansen som leser bak på omslaget eller beskrivelsen i nettbutikken. Hidden blade er tilbake, og et utvidet utvalg av snikangrepsanimasjoner gjør det lettere å drepe fiender usett fra busker, hjørner, kanten av stup, benker og hva det måtte være. Du kan til og med skru på slik at snikangrep dreper fiender momentant uansett hvor sterke de er. Litt "juks", men ønsker du en slags mellomting er det også en ferdighet du kan skaffe deg som gjør slik at snikangrep kun dreper nesten alle fiender med ett stikk om du timer det godt med en indikator på skjermen. Selv om spillet fortsatt til dels er level-basert har det derfor blitt enda mer belønnende å velge de rette fremgangsmåtene fremfor å gjøre det samme hver gang.

Dette er en annonse:

I kjent stil er det nok av ting å gjøre når du ikke er ute og dreper folk også. Vi har klassikere som bokseturneringer, jakten på utkikkspunkter, samling av ressurser for å utvide boplassen din både visuelt og funksjonsmessig, hysteriske og absurde småoppdrag med spesielle gjøremål, jakte ned nye tatoveringsskisser som flyr i vinden og bruk av både øyne og fysikkens regler for å komme seg inn i låste skatterom. Nesten alle disse er mer underholdende takket være små forbedringer som artige dialoger, høyere tempo, realistisk fysikk (med noen få unntak som ødelegger litt av moroa) og/eller bedre belønninger. Den største stjernen i boken går uansett til de nye sideaktivitetene. En drikkelek som krever at du holder balansen samtidig som du må time knappetrykk, terningspillet Orlog, overnaturlige gåter som tester hjernen og ikke minst Valhalla sitt svar på Yo Momma, Flyting, med sine rap battle-aktige fornærmelser. Pokker ta dere, Ubisoft! Jeg skal skrive hva jeg mener om dette spillet. Da kan det ikke gjøre det så utrolig fristende å gjøre morsomme ting utenfor historien.

Assassin's Creed Valhalla

Gameplayet er ikke det eneste som har gjort at jeg storkoser meg med Assassin's Creed Valhalla heller. Grafisk er dette spillet aldeles nydelig på Xbox Series X, og Xbox One X-utgaven er ikke verst heller. Figurmodellene er de beste serien noen gang har hatt. Både de norske og engelske omgivelsene er så ekstremt vakre at de vil få deg til å måpe og ta urovekkende mange skjermbilder, og dobbelt så høy bildeoppdatering på de nyeste konsollene fremhever hvor fantastiske animasjonene er. Jeg synes virkelig Assassin's Creed Odyssey er pent å se på, men det er absolutt ingen tvil om at Assassin's Creed Valhalla er det vakreste spillet i seriens historie. Når i tillegg lastetidene ekstremt sjelden bikker over fem sekunder (til og med når man starter opp spillet) på Series X er det bare å applaudere det både konseptartistene, designerne, teknikerne og animatørene har fått til her. Den fantastiske musikken til Einar Selvik, Jesper Kyd og Sarah Schachner, samt arbeidet til lydavdelingen, gjør bare presentasjonen ekstra enestående.

Perfekt er det uansett dessverre ikke, for selv om det vanligvis imponerer så til de grader er det fortsatt tydelig at Assassin's Creed Valhalla bruker den samme grunnleggende motoren som forgjengerne. Dermed må du belage deg på å se objekter og teksturer plutselig dukke opp ut av intet noen ganger, såkalt screen-tearing i en rekke filmatiske sekvenser, kroppsdeler som forsvinner gjennom våpen, klær og andre objekter, animasjoner som viser at du dreper luft siden personen du egentlig tar deg av sklir ut av animasjonen sin på grunn av ujevnt terreng og et par andre klassikere. Som vanlig har figurene i spillet drukket litt for masse mjød også. Å se noen gå seg fast i vegger, flyte stående over en benk eller glemme hva de skal gjøre når de skal lede deg til et sted blir ganske irriterende i lengden. At steder spillet ikke vil du skal klare å frigjøre fra fiender alene byr på uendelig antall motstandere som plutselig dukker opp fra løse luften er ikke direkte morsomt heller, men slik kan jeg tilgi når det ikke ville gitt mening historiemessig. Det siste nevneverdige minuset skal det faktum at spillet ikke klarer å bestemme seg for hvilke fysiske regler som gjelder få. Hvilken deilig følelse jeg får etter å ha tent på banneret som henger over noen krukker med eksplosivt stoff i slik at glødene faller ned og sprenger opp veggen til et skattekammer. Problemet er bare at den stikk motsatte følelsen dukker opp når en ussel tredør ikke blir til pinneved om jeg plasserer fem eksplosive krukker foran den og fyrer av en ildpil...

Assassin's Creed Valhalla

Slikt blir bare flisespikkeri i lengden. Ubisoft både "avsluttet" og startet en generasjon konsoller på fremragende vis med Assassin's Creed IV: Black Flag og nå gjør de det samme med Assassin's Creed Valhalla. Spillet er uten tvil det peneste i serien, har et av de mest engasjerende og presentasjonsmessig imponerende kampsystemene, noen av de artigste oppdragene og en av de mest fascinerende verdenene. Da kan jeg lett overse at den grunnleggende oppskriften ikke er endret altfor mye, at figurene er stokk dumme og at seriens vanlige tekniske problemer fortsatt er til stede. Assassin's Creed Valhalla er min favoritt i serien, og kan lett bli "Årets spill" for mange.

09 Gamereactor Norge
9 / 10
+
Meget pen grafikk, Nydelig lyd og musikk. Kult kampsystem, En interessant verden å utforske
-
Sliter som vanlig teknisk, Dumme figurer, Fortsatt en del monotone gjøremål og aktiviteter
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster



Loading next content