Paradise Killer

Husker du Tex Murphy? Den beinharde Dick Tracy-etterligningen som løste mysterier på seint 80- til 90-tallet? Det gjør jeg, og det banner jeg på at Kaizen Game Works gjør også! For min del er Tex Murphy-spillene et nostalgisk minne hvor jeg satt og så på at far min undersøkte rundt i førstepersonsperspektiv og samlet bevis. Jeg husker de finurlige intervjuene og glimtet i øyet som Tex (og spillet) hadde. Det hadde ikke vært et problem å skrive en kjærlighetserklæring til denne morsomseriøse FMV-spillserien men akkurat nå tenkte jeg å vri oppmerskomheten mot dens spirituelle oppfølger: Paradise Killer!

Spillet er utviklet av Kaizen Game Works og er tilgjengelig på PC og Nintendo Switch. Menneskeheten har blitt "reddet" av guder som har bygd Paradise Island. Etter hvert, og uten unntak så langt, går øya under. Når det skjer blir alle beboerne (med unntak av de udødelige i eliten) ofret til gudene og en ny øy gjenoppbygges. Denne gangen har derimot en av beboerne, besatt av en demon, drept borettslagstyret. Forståelig nok skaper dette litt baluba og Lady Love Dies, en etterforsker i eksil, blir invitert tilbake inn i varmen for å oppklare massemordet.

Etter litt eksposisjon (og en måneklar referanse til Tex Murpy) tar vi kontrollen over Lady Love Dies. Hun er forståelig nok glad for å få strekt på bena etter over tre millioner dager og mange øysykluser i eksil. Vi får samlet med oss laptopen og drar for å møte Judge. Denne entiteten er en beboer som frivillig har kombinert bevisstheten sin med øya for å tjene uoppfordret og uendelig og... Ja okay historien er litt sær men om man bare godtar premissene gir det mening. Faktisk vil jeg heller fokusere på det som gjorde at jeg likte dette spillet. (Spesielt siden historien er hovedfokuset.)

Når Judge slipper oss løs er vi fri til å angripe mordmysteriet på akkurat den måten vi vil. Hvem som skal avhøres, hvilke beviser som skal samles inn og i hvilken rekkefølge er opp til spilleren selv. Denne typen frihet er ikke vanlig å komme over. Selv i et av mine andre favorittspill - Phoenix Wright - må man operere i en spesiell rekkefølge. Når du synes du har nok bevis og mistenkte til å gjennomføre en rettsak er det bare å sette i gang. Dette betyr også at spillet kan ende på mange forskjellige måter, noe som gjør det et par hakk mer lukrativt å betale vennen din på ryktebørsen for saftig informasjon.

Det er også mulig å bli venn med de forskjellige elite-innbyggerne (kalt the Syncidate). Som du sikkert skjønner påvirker dette også hva de deler med deg av informasjon, derfor lønner det seg å velge sine ord med omhu.

Paradise Killer byr også på en rekke bra tiltak når det kommer til å tilpasse spillet for de som trenger det. Selv er jeg veldig fan av at alle tidligere setninger og viktig informasjon kan blas gjennom mens du snakker med noen. Dette gjør det lett å holde oversikten, samt tunga rett i munnen mens man prøver å finne røde tråder og feil i vitneutsagn. Andre justeringer man kan gjøre er: Sprint, AR og Mediation mode (hold/press), falle av kanter om man sitter på huk, at skjermen rister, blinkende lys, automatisk gåing og ganghastighet, fontvalg, snakkelyder, stemmeskuespill, fargekorrigering for fargeblinde og til slutt om spillet skal ha natt- og dagsyklus. Til sammen er dette en ganske imponerende liste. Det gjør meg glad å se at flere og flere tar tilgjengelighet på alvor.

Alt dette er presentert i 3D på en retromåte jeg ikke helt klarer å sette fingeren på. Om jeg skulle sammenlignet det med noe så er det hvordan de første 3D-spillene så ut, med hardkodede skygger og uten dynamisk lyssetting. Samtidig finnes en det en svært så behagelig døgnrytme som gjør at det hele tiden er nye vakre syn å finne. Skulle jeg sammenligne det med noe så er det den synth/vaporwave-estetikken som har befjetret svært mange (undertegnede inkludert). Jeg spilte Paradise Killer på Nintendo Switch, og hadde ingen problemer med hverken bildefrekvens eller renderingsdistanse. I håndholdt modus ble skjermen og oppløsningen litt vel kornete så jeg vil råde deg til å holde deg på TVen så langt det lar seg gjøre. Ett siste fint lite nikk til de gamle detektivspillene kommer i form av kontrollene som lar deg bevege deg langt raskere rundt om du går rett frem og svinger fremfor det å "strafe". Det er teknisk sett mulig å gå på diagonalene men det er fort såpass frustrerende at man lærer seg av med det ganske raskt.

Det visuelle blir komplimentert med kanskje det mest beghagelige lydsporet i videospillenes historie. Musikken dro meg rett ut fra sofaen og inn i Paradise #24 hvor jeg sonet rett ut og vandret gatelangs i timesvis. Stemningsmessig er det en 100% perfekt match, og jeg er glad for å ha fått opplevd en slik kombinasjon.

Paradise Killer er et spennende krimspill. Er du kjent med visuelle noveller vil du ikke ha et eneste problem med å leve deg rett inn i historien. En unik historie og et mystisk bakteppe gjør at jeg ikke har noe problem med å anbefale det videre. Vær dog obs på at det tar litt tid før man kommer i gang, og man må selv aktivt gå inn for å drive historien videre.