Battletoads

Tjueseks år er en stund, spesielt om man er en padde. Kult-klassikeren Battletoads kom først ut til NES i 1991, og har fått både porteringer og oppfølgere siden. Vi følger de tre paddene Rash, Pimple og Zits gjennom forskjellige scenarier som gjerne involverer å bekjempe den onde Dark Queen. Plattform/beat-em-up-spillet er kjent for å være nådeløst vanskelig, spesielt når det kommer til svevesykkel-banene.

Etter hvert oppsto et tidlig meme hvor man ringte Gamestop for å spørre de om de hadde Battletoads inne, vel vitende om at det aldri var tilfellet. Ganske kjedelig når det har vært helt stille etter arkadeversjonen Battletoads Arcade i 1994... frem til nå! Gamestop-ansatte kan puste lettet ut, for endelig blir spillet å finne igjen. Dessverre for spillbutikken er det nok bare en par-tre åpne filialer som gjenstår, men det kan vi knapt klandre Rare for.

For å ha det på det tørre: Rare har hjulpet til, men hederen går til Dlala Studios for utviklingen av Battletoads (2020). Digresjon: Jeg begynner å bli litt lei nyutgivelser av spill under en tittel som allerede finnes. Forståelig nok vil utgiverne helst ha et enkelt og gjenkjennelig navn, men legg da for pokker til en undertittel! Hilsen en som er lei av at søkeresultatene hans ser ut som en BonBon-pose når han forsøker å finne et spill.

Battletoads (2020) er tilgjengelig på både PC og Xbox. I begge tilfellene kan det tilby grafikk i håndtegnet stil, og det føles litt Disneytimen-nostalgisk. Sånn bortsett fra at tegnefilmene på lørdagsmorgenen gjerne var hakket mer barnevennlige da. Spillet åpner med brask, gitarsolo og bram til at paddene bryter seg inn i et rom med skurker bare for å banke gørra ut av de. Et par bråkjekke setninger senere bærer det ut på gata for å banke flere skurker! Denne delen av spillet er den velkjente treningsbanen hvor vi gradvis får brukt de forskjellige teknikkene til paddene, samt forklaring i hvor og når de bør brukes.

Oppsettet er ganske enkelt: Én knapp gir enkle kombinasjoner, en annen løfter fiendene opp slik at man kan fortsette komboen sin og en tredje fungerer som et tungt angrep hvor man kan holde den inne for å bryte igjennom blokker. Attpåtil kan man bruke tungene til paddene for å hente ting og fiender eller forflytte seg gjennom banen.
Ispedd de forskjellige banene er bosser, puslespill og gjemte gjenstander. Alt som trengs for å få en beat-em-up til å fungere.

Slåssingen fungerer forsåvidt greit. Selv om det er kaotisk til omtrent enhver tid har utviklerne lagt inn forvarsler om at en fiende angriper enten rundt seg eller en padde direkte. Problemet forsvinner ikke helt, men etter hvert opparbeider man seg en forståelse for når man er i fare. Man får selvsagt det klassiske "BMU"-problemet hvor man er posisjonert litt feil for å treffe en fiende, men det har jeg opplevd siden jeg først prøvde Double Dragon, så her velger jeg å se mellom fingrene.

Utvalget av fiender ligger også på et fornøyelig nivå. Vanlige, blokkerende, "tank"-fiender som krever at man unngår angrepet deres i siste sekund og så videre. Vi rakk å spille gjennom første akt både i enkeltspillermodus og sofa-co-op. Her var såklart sofa-co-op det morsomste, det økte kaosnivået til tross. Opp til tre spillere kan beske seg med Battletoads (2020) samtidig, og siden man kan gjenopplive hverandre kan det potensielt bli enklere. Man har selvfølgelig lov til å vente med å redde partneren sin til etter at man har spist alle fluene som fyller opp helsenivået dog. (Men ikke skyld på meg om det koster deg et vennskap eller husfreden.)

Av og til får vi gleden av å se en fullverdig FMV mellom banene. Her har de virkelig trådd til og animert rumpa av seg! Selv om humoren nok må sees an av den enkelte synes jeg iallfall at den litt ekle, selvrefererende listen de har lagt seg på fungerer skikkelig bra. Den fjerde veggen får kjørt seg godt, og de er ikke redde for å le av seg selv.

Siden vi lastet ned spillet via Microsoft Store hadde vi også muligheten til å prøve spillet både på PC og Xbox. Forskjellene mellom de to var marginale, og jeg la mest merke til den økte lastetiden på konsoll. Ille er det likevel ikke, for om man skulle dø i midten av en bane (og det kommer du til å gjøre!) kan man hoppe rett inn igjen med et knappetrykk.
Ellers er det nok bildefrekvensen det går mest på. Riktignok spiller den ikke en kjempestor rolle da Battletoads (2020) holder seg greit på 60FPS mesteparten av tiden på konsoll. Likevel synes jeg svevesykkelbanene var betraktelig enklere på PC.

Jeg har nå nevnt svevesykler tre ganger, og med god grunn - det er i disse banene jeg har hatt det mest moro i løpet av spillet. De kan by på hurtig action der man må unngå hindringer i stadig høyere tempo og vanskelighetsgrad. Heldigvis kjører man innover i skjermen istedenfor horisontalt mot høyre som i originalen, noe som gjør at man i det minste kan se hindringene før man krasjer rett inn i de.
Fair er fair dog, for man har heldigvis ikke "liv". Dør du er det bare å trykke "continue" for å fortsette fra siste lagringspunkt. Dette letter på frustrasjonen, og gjør det mulig å lære seg banene relativt fort.

For snilt, sier du? Det er ingen grunn til å straffe spilleren unødig utover det å ikke la de fortsette, sier jeg. La folk prøve til de er blå i ansiktet, men å tvinge spilleren til å begynne på nytt etter X antall feilede forsøk hører fortiden til.

Hva sitter vi så igjen med? Battletoads (2020) er en flott brawler med morsom sofa-co-op. Det føles virkelig som et Rare-utviklet spill til tross for at det ikke er det, og "Saturday morning cartoon"-vibbene sitter som et skudd. Spillet er svært hektisk, det er det ikke mulig å legge lokk på, og jeg fikk ofte vondt i øynene av å ikke kunne blunke i enkelte seksjoner. Likevel har jeg det gøy når jeg spiller det, og det er fornøyelig å bli svett i håndflatene igjen.