Da Dandara dukket opp på eshopen på Switchen min i 2018, kjøpte jeg det umiddelbart og lot meg trollbinde fra første stund. Dette er et spill jeg i utgangspunktet ikke hadde noen store forventninger til, men det overrasket voldsomt og traff meg akkurat der spill gjerne treffer aller best: rett i hjertet. Jeg spilte gjennom hele, samlet alt som var og elsket det fra start til slutt.
Siden den gang har Dandara fått en ganske stor patch og nå nylig også en gratis DLC-pakke med ganske mye nytt innhold.
Det skal sies at det er en ganske vesentlig forskjell på å anmelde det da det ble utgitt i 2018, og å anmelde det nå som det har fått mer innhold. Nå har jeg nemlig forventninger av den store sorten, og det er ikke alltid det slår heldig ut.
Dandara er inspirert av en afrobrasiliansk krigshelt fra 1600-tallet som bar samme navn, og da er det kanskje heller ingen overraskelse at produsentene i Long Hat House også er fra Brasil. Hun kjempet for å frigjøre slavene den gangen, og er nå satt i et helt annet univers for å frigjøre en verden med navnet Salt.
I disse dager kommer det så mange spill med pikselgrafikk at det er lett å drukne i mengden. Dessverre endte Dandara også i det store sluket og havnet i skyggen av Celeste som kom omtrent samtidig. Det er besynderlig, all den tid er Dandara et annerledestenkende og kreativt metroidvania-verk.
Først og fremst fikk Long Hat House kritikk for at spillet var altfor vanskelig. Jeg skal medgi at jeg likte utfordringen, og ble direkte skuffet da jeg oppdaget at det nå har blitt langt enklere. Til gjengjeld får man muligheten til å aktivere forskjellige brytere som gjør eventyret langt vanskeligere enn det var originalt. Sånn sett kan man vel ikke klage. Dandara har blitt langt mer balansert og har fått en sunnere vanskelighetskurve som eskalerer veldig mot slutten.
Det er noe med dette spillet som tiltaler meg, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva. Tidvis veldig poetisk, ambisiøst og pompøst uten at det egentlig går utover noe som helst. Områdene er snodige, uortodokse og vakre på én og samme tid. Alt blir veldig fremmed samtidig som at alt er vakkert og magisk. Mange superlativer her, men jeg står inne for alle sammen. Dandara er noe helt eget.
Mye av det samme kan man si om historien. Det er en veldig kunstnerisk vri og jeg må ærlig innrømme at svært mye av det går langt over hodet på meg. Long Hat House har lagt inn flere historieelementer i løpet av spillet uten at jeg føler at de gagner helheten i noen spesielt stor grad.
Kontrollen har blitt strammet opp og alt føles nå en smule mer presist enn før. Det er ganske viktig at denne sitter, med tanke på at Dandara ikke går langs bakken som i de fleste andre spill, men kun beveger seg ved å hoppe eller fly i rette linjer mellom plattformer. Det vil si at man må ta i bruk alle slags flater for å forflytte seg, det være seg tak, vegger eller blokker. Spillet er nå litt mer intelligent og det er lettere å bevege seg raskere og mer riktig enn før.
Den aller største og viktigste delen av den nye oppdateringen er et nytt digert område som fungerer som en slags alternativ verden. En slags mørk og deprimert virkelighet akkompagnert av stemningsfull pianomusikk. Denne delen virket veldig umotiverende labyrintisk ved første øyekast, men også her må jeg konkludere med slående bra spilldesign. Dessuten fungerer hele dette (valgfrie) området som noe å gjøre om man skulle stå fast et annet sted. Mange steder å utforske, og alltid en hemmelighet å finne. I det hele tatt har Dandara nå flere strenger å spille på, og alt føles nå som et mer komplett spill.
Musikken er signert Thommaz Kauffmann som har laget 16 nye spor til DLC-pakka i tillegg til alt som var der fra før. Stemningen i spillet har mye å takke ham for, og selv om ikke alt nødvendigvis er noe du vil høre på i bilen på vei til jobb, passer det svært godt til omgivelsene. Spesielt bossmusikken, Weight of a Doubt, er noe av det beste jeg har hørt i et indiespill noen gang.
Mitt andre møte med Dandara startet litt skjevt, men etter noen timer kjente jeg nok en gang på den magiske følelsen og husket hvorfor jeg ble så glad i dette spillet til å begynne med. Selv med de store forventningene jeg hadde med meg i bagasjen fra forrige gang, klarer det å imponere. Ja, det er et rart og merkelig spill. Kanskje til og med litt overambisiøst til tider. Trials of Fear-pakka gjør spillet enda mer fullkomment, enten du er ny eller om du spilte det da det kom for to år siden. Det trenger et par timer på å komme under huden din, men når det først er der, blir det værende.