Need for Speed Heat

Det er to år siden Ghost Games ga oss Need for Speed Payback, og nå er de tilbake med Need for Speed Heat. De siste årene har det vært med vekslende hell vi har fått servert spillene «alle» husker fra barndommen. Klarer de å fange oss igjen med årets utgave? Både ja og nei.

Helt siden jeg fikk min første PlayStation har jeg spilt Need for Speed-serien. De første spillene ble det tilbragt ekstremt mange timer med, men de siste årene har ikke serien klart å fange meg like godt. Med Need for Speed Heat får jeg tilbake litt av følelsen jeg hadde med Underground-spillene, og jeg liker det. Dog finnes det punkter med spillet som ikke er like gode.

Ved første oppstart av spillet blir jeg bedt om å velge vanskelighetsgrad, og som alltid velger jeg medium til å starte med for å finne ut hvor vanskelig de forskjellige vanskelighetsgradene faktisk er ettersom dette varierer veldig fra spill til spill. I dette tilfellet var medium langt nærmere lett enn vanskelig, og jeg vil derfor anbefale å velge vanskeligste vanskelighetsgrad fra start av dersom du har spilt litt bilspill fra tidligere. Det er rett og slett mer utfordrende, og medium blir altfor lett selv med kontroller jeg ikke kjenner til fra før.

Historiemodusen starter som vi ofte kjenner det fra slike spill. Jeg velger meg en karakter å bruke, og jeg møter det som viser seg å være mine partnere gjennom historien. Lucas og Ana Rivera er to vidt forskjellige søsken hvor Lucas er den rolige typen som liker å skru og selge biler, mens Ana er mindre rolig og gjerne vil være med å kjøre løp dagen lang.

Min erkefiende i serien er løytnant Frank Mercer som leder den helt ferske High-Speed Task Force, eller Høyhastighets Beredskapsgruppen som jeg har valgt å fritt oversette til. Han har som mål å stoppe alt av ulovlige gateløp, og på natters tid er han og hans kolleger virkelig irriterende til tider.

For det er nemlig om natten at de største utfordringene kommer i Need for Speed Heat. På dagtid kjører jeg det som kan minne om lovlige gateløp, om noe slikt finnes, men om natten kommer den mørke siden frem både blant biler, vær og politi. Møter jeg en politibil på natten kan jeg banne på at de velger å følge etter meg, og de bruker alle midler de kan for å stoppe meg. På dagtid kan jeg fint slippe unna med det aller meste. Det er nettopp dette som er hovedpunktet til Ghost Games ved utgivelse av spillet. Forskjellen på dag og natt er akkurat som det tilsier, vidt forskjellig. På natters tid kjemper jeg om respekt på gaten i form av rep poeng, og på dagtid kjemper jeg om penger til å oppgradere bilparken min, bilenes ytelsesevne eller endre på karakteren min ved å kjøpe nye klær og lignende.

Og det er her den virkelige følelsen av Underground-serien slår meg. Selv om det har vært mange muligheter til å gjøre endringer på bilene i senere Need for Speed-spill også var det Underground som satte standarden for meg, og jeg kjenner igjen mye av dette i Heat. Helt fra starten av kan jeg blant annet velge mellom over hundre forskjellige felger jeg vil sette på bilen, massevis av endringer på bilen som sideskjørt og spoilere, samt en hel haug med klistremerker og designelementer. I tillegg er dette noe jeg også kan låse opp enda mer av senere i spillet. Jeg kan selvsagt også oppgradere bilens ytelse ved å bytte motor, eksosanlegg, turbo og slike ting, og jeg kan etterhvert også installere en anti-EMP enhet som hindrer de hissige politifolkene fra å slå av all elektronikk i bilen. Tro meg, sistnevnte kan være veldig grei å ha når det koker som verst rundt sidespeilene.

Selv om det alltid lønner seg å holde seg mest mulig unna politiet er det alltid oppdrag som involverer en eller annen form for kontakt med dem. Enten det være seg å slippe unna dem eller kollidere med dem slik at de blir satt ut av spill. Jo mer jeg terger politiet jo høyere «Heat» får jeg som både gir mer og større belønninger, men også langt større risiko for å bli tatt. Blir jeg stoppet av politiet på dagtid får jeg gjerne en «smekk på lanken» og en liten bot, men blir jeg stoppet på nattestid er straffen langt verre med både tap av opptjente poeng og store bøter.

Bare sånn at det er sagt først som sist: Need for Speed er et arkadebilspill, og må ikke ved noen omstendighet sammenlignes med simulatorer som Gran Turismo eller Forza Motorsport. Meningen med Need for Speed er, og har alltid vært, å ha det gøy med bil uten at det nødvendigvis skal være realistisk. Need for Speed Heat er intet unntak, og Ghost Games klarer å gi meg mye moro med bilens fysikk som er langt fra det jeg kjenner fra ovennevnte bilsimulatorer. Det er enkelt å drifte i Need for Speed Heat, og det er tydelig at de har bestemt seg for at dette skal være en vesentlig del av spillet ettersom jeg ikke nødvendigvis mister så mye fart ved å gjøre det. Bare det i seg selv er et stort pluss i min bok. Hva er vel morsommere i et bilspill enn å ligge sidelengs i svinger? Ikke mye spør du meg.

På ett område kan jeg allikevel sammenligne dette spillet med spill som er laget litt mer for simulasjon som Forza Horizon og The Crew. I likhet med disse har nemlig Need for Speed Heat bestemt seg for å ta med aspektet med samling av billboard-skilt, grafitti og sette rekorder i fotobokser. Dette er noe jeg må samle for å få låst opp diverse belønninger. Som i de andre spillene er dette helt ok å gjøre i starten, men jeg går fort lei og det hele blir et "nødvendig onde" som jeg må gjøre for å tilfredstille mine tvangslidelser om å fullføre alt i alle spill.

Lydmessig har Need for Speed Heat mye å gå på, men de har en fordel som overgår de fleste andre bilspill. Jeg kan nemlig endre lyden fra bilen til å passe akkurat den stilen jeg ønsker. Enten jeg ønsker en kraftfull lyd fra Mustangen eller en ilder-lignende hissig tone fra Civicen min kan jeg justere dette akkurat slik jeg ønsker. Utover dette er ikke lydbildet mer enn sånn passe, men det har heller ikke så veldig mye å si så ettersom jeg heller ikke forventer det av et Need for Speed-spill. Musikken i spillet ble fort slått av for min del, og selv om dette selvsagt er en personlig preferanse kunne det med hell vært mer varierende musikk over stereoanlegget.

Det er mange forskjellige måter å spille dette spillet mot andre på. Enten jeg er i et crew på opptil 32 spillere, på en dedikert server med opptil 16 brukere, eller om jeg ønsker å bare kjøre sammen med vennene mine gjennom et party. Jeg kan også velge å ta med meg vennegjengen inn på en offentlig server hvor vi kjører med eller mot andre. Skulle vi slite med å finne tid til å spille sammen kan vi alltids sette opp noen Crew Time Trials hvor vi konkurrerer mot hverandres tider uavhengig av når vi er inne i spillet. Dessverre er det ingen splitscreen mulighet i spillet slik at «sofa-gaming» på en fredagskveld med vennegjengen ikke er like attraktivt som det var før i tiden. Ja du vet, den gang jeg var ung...

Kort oppsummert er Need for Speed Heat et steg i veldig riktig retning for serien i mine øyne. Jeg koser meg med det aller meste av innholdet, og jeg kan endelig si at jeg gleder meg til å spille Need for Speed igjen. Så får det heller være at en og annen idiotisk manøver fra de datastyrte bilene setter meg litt ut.