Little Town Hero

Fra skaperne av Pokémon-serien kommer nå Little Town Hero, et turbasert japansk rollespill som blander elementer fra kort- og brettspill til en spesiell liten cocktail. Her spiller du en ung eventyrer med flammende rødt hår kalt Axe, som i likhet med sin far drømmer om å stikke utenfor murene som omringer den sjarmerende lille byen. Det eneste problemet er at innbyggerne ikke får lov å gå ut, og den eneste utgangen går gjennom et tungt bevoktet slott. Axes begjær etter eventyr leder ham til en korsvei med en eldre soldat ved navn Angard, og det er gjennom dette møtet han lærer om trusselen fra monstre og kampkunstens ABC.

Det relativt klisjétunge temaet om å stikke fra hjembyen sin blir fort kastet til side, og oppmerksomheten rettes deretter mot å kvitte seg med de mange angripende monstrene samtidig som man lærer om deres opphav. På grunn av dette føles det sentrale plottet litt frakoblet, og jeg skulle ønske at utviklerne heller hadde valgt ut ett av temaene og utbrodert dette gjennom spillets gang. Fokusproblemene til tross skal det nevnes at dialogen i spillet fortreffelig, og jeg kjente raskt en tilknytning til rollefigurer som den treige og lettere optimistiske rivalen Mattock og Axes temperamentsfulle mor, Ember.

Kampsystemet i Little Town Hero er uten tvil det som kommer til å splitte spillerne mest, ettersom det både er innovativt og problematisk på samem tid. Det er litt vanskelig å forklare, men i hver konfrontasjon får du opp en rekke ideer som kalles «izzits», og ved hjelp av energipoeng som du samler opp i starten av hver runde må disse konverteres til «dazzits» for å brukes. Man har tre typer izzits som kan benyttes: Røde izzits er offensive, gule er defensive, mens de blå har spesielle effekter.

Hver dazzit kommer med angreps- og forsvarsstatistikk, og for å bryte gjennom en motstanders dazzit må du sørge for at din dazzit har høyere angrep enn motstanderens forsvar. Du kan bruke forsvars-dazzits flere ganger, mens angreps-dazzits bare kan benyttes en gang per runde, selv når de ikke har blitt ødelagt av motstanderen. For å gjøre skade på motstanderens helse må du knuse alle deres dazzits og deretter bruke en rød dazzit på slutten av din runde. Når motstanderens helsemeter er tømt er seieren din.

Alt dette høres veldig komplisert ut, og det er til og med før jeg har begynt å forklare alle de forskjellige effektene en dazzit kan ha, for ikke å glemme det brettspillaktige kartet du beveger deg på under kampens hete.

La oss fokusere på det positive først. Kampsystemet skiller seg virkelig ut som noe unikt, og det krever faktisk at du planlegger en strategi før du setter ting ut i aksjon. Dette er et stort seg unna kampsystemet vi kjenner og elsker fra Pokémon, og det er herlig å se at utviklerne prøver å lage noe helt nytt. Brettspill-aspektet fungerer særlig godt. På slutten av runden snurrer man på et hjul for å se hvor man skal gå videre, og man har spesifikke felt på kartet hvor man kan få hjelp av landsbyboere eller gjøre ekstra skade ved å bruke riktig type angrep på en kanon eller tønne.

Derimot misliker jeg hvor mye seierne avhenger av ren og skjær flaks. For hver runde får man et tilfeldig antall izzits, og noen ganger får du så lite at det er rent umulig å bryte gjennom motstanderens dazzits. På grunn av dette føles det mer som at seierne beror på flaks mer enn strategisk tenkning hvor man tenker seg frem til et overtak mot fienden. Kampene kan ta så mye som 20 runder, ettersom fiendens helse kan være ganske kraftig (som regel må man skade seks poeng for å eliminere ett av tre hjerter på helsemåleren). Dette føles som litt vel lenge.

Hvis du føler deg utbrent etter kampene kan du samhandle med landsbyboerne for å få sideoppdrag. Disse sideoppdragene er vel verdt å takke ja til, ettersom de gir deg meningsfulle belønninger som nye rollefigurer på brettspill-kartet eller eureka-poeng som man kan bruke for å forstørre ideer på evnetreet. Ulempen er at mange av oppdragene føles nokså kjedelige. I ett oppdrag må man samle en saueflokk som har blitt skremt for alle vinder (av deg, vel å merke), og i et annet skal man bare stå og høre på en gammel mann bable i vei om byens historie.

På musikkfronten har Undertale-skaperen Toby Fox stått for komposisjonene. Det kan meldes at arbeidet hans fanger stemningen i spillet perfekt, fra de skøyeraktige tonene som klinger i bakgrunnen mens man samhandler med vennene i byen til det bombastiske akkompagnementet man får servert i kampene.

Det visuelle står også til pers, men det er et par aspekter ved presentasjonen som mangler det nødvendige finpusset. For eksempel støter man på de samme rollefigurmodellene overalt, og det finnes bare én angrepsanimasjon samme hva slags angrep man bruker. På ett tidspunkt går til og med spillet i svart, hvor en tekst forteller at du gir moren din en klem i stedet for faktisk å vise det via animasjoner.

Etter å ha konsekvent levert kvalitet og gode Pokémon-spill de to siste tiårene, er det trist å se at Game Freak famler når de nå forsøker seg på noe nytt i JRPG-sjangeren. Little Town Hero føles altfor tungvint og flaks-basert, og jeg skulle ønske at det narrative holdt seg til ett sentralt tema. Man kan ikke kalle Little Town Hero et dårlig spill, for det ser nydelig ut og har noen unektelig gode ideer, men det er et spill som er vanskelig å anbefale med tanke på frustrasjonene man støter på underveis.