Luigi's Mansion 3

Mario og hans venner har fått et hyggelig brev med en invitasjon til et flott og luksuriøst hotell. Som de naive og godtroende folkene de er, så slår de naturligvis til på dette fantastiske tilbudet, og legger i vei. Og akkurat som en mistenkelig epost fra en ukjent onkel i Afrika som vifter med seddelbunker, så er dette også en smule for godt til å være sant.

Tilsynelatende er alt bare velstand og glede, men allerede første natten våkner Luigi av bråk på naborommet. Det viser seg at den slemmeste av alle slemminger, selveste King Boo, atter en gang har tatt Mario (samt Prinsesse Peach og resten av følget) til fange. Dermed må den pinglete og usannsynlige helten Luigi nok en gang stå fram og stirre frykten i hvitøyet.

Heldigvis dukker den helskrudde professoren E. Gadd opp, en Luigi's Mansion-tradisjon som aldri ser ut til å dø. Han er naturligvis verdens fremste ekspert på spøkelser og er til uvurdelig nytte når det kommer til ektoplasmisk, teknisk support. Armert med den nyeste utgaven av den nå velkjente Poltergust - det ledende produktet på fantomstøvsugermarkedet - kan Luigi nok en gang gå Lilli Bendriss i næringen.

Luigi's Mansion 3 er ikke overraskende det tredje spillet i denne rekken med spill, hvor det første dukket opp til GameCube i 2001 (2002 her i Europa), mens Luigi's Mansion 2: Dark Moon kom til 3DS i Herrens år 2013. Spill nummer tre benytter seg i grove trekk av den samme formelen, og gjør ingen kontroversielle krumspring av noen nevneverdig art. Men litt nytt har Nintendo spandert på seg.

Dersom du ikke er kjent med denne spillserien fra før, så dreier det seg i korte trekk om å utforske et forhekset bygg uten andre hjelpemidler enn en lommelykt og en støvsuger. Her er det viktig å legge vekt på ordet utforsking. Man tusler rundt i gangene og finner verdisaker i form av mynter, sedler og edle gjenstander. Lyssky ånder dukker opp i utide, og disse må man få ut av veien før de får laget for mye kvalme.

Dark Moon benyttet seg av en mer tradisjonell nivåmodell hvor Luigi måtte gå gjennom brett etter brett. Denne gangen har man gått litt tilbake til formatet til det første spillet, hvor man i stedet utforsker hotellet som én stor enhet. Til en viss grad. Hotellet består av en hel haug med forskjellige etasjer, og hver etasje har sitt eget tema. Dermed har de klart å stykke det opp i mindre deler, uten at det føles kunstig.

Områdene er svært varierte og dette hotellet har alt fra egyptiske suiter og hengende hager til eget filmstudio. Nintendo har trykket dette spillet til randen med detaljer, og det er ting å gjøre absolutt overalt. Det er noe gøyalt over å tasse inn i et lite bøttekott og bare suge inn alt som befinner seg der inne på et par sekunder. Håndklær, dassruller, rotter, flaggermus, kopper og krus - alt går ned i sluket på Poltergust G-00.

Og selv om dette er selve kjernen i spillet og ubestridelig veldig morsomt, så blir det litt monotont i lengden, og når man har vært gjennom et hundretalls rom fordelt på alle de ørtogførti etasjene, så når det et punkt hvor det ikke er like moro å støvsuge lenger.

For det er strengt tatt ikke så fryktelig mange spøkelser man skal suge opp heller. Det er en del her og der, men jeg sitter med en følelse av at det var mye mer action i den forstand i f.eks. første Luigi's Mansion. Jeg antar at dette er for at det skal bli mer vekt på tidligere nevnte utforsking. Til gjengjeld så blir det mye umotivert støvsuging i alle kriker og kroker for å finne hver eneste lille verdisak som kan oppdrives.

Det skal sies at det ikke er noe krav å grave fram alt heller, utforsking er i grunn frivillig. Sånn sett kan jeg skylde på meg selv for at det blir litt langtråkig, kanskje. Selve målet er å dele ut noen runder med juling til de store gjenferdene som har stjålet alle heisknappene, slik at man kan ta heisen til stadig flere etasjer. En fiffig vri på et slags hub-system.

Nintendo har implementert et par nye funksjoner i Luigi's Mansion 3. Den kuleste er den nye sugekoppen som har blitt en del av Poltergusten. Man kan for eksempel skyte den på en dør som ikke vil rikke seg, og deretter suge tak i tauet på enden for å dra den til seg med mer kraft. En veldig artig sak som åpner for en del festlige og alternative løsninger.

Og så er jeg nødt til å nevne at kontrollen er tidvis keitete og litt vrien å forholde seg til. Mange av knappene på kontrolleren trigger de samme handlingene, og siktingen er i beste fall ok. De har til og med blandet inn noe motion control som jeg ikke synes at fungerer spesielt bra.

Men dette blir aldri et stort problem, all den tid dette spillet slettes ikke er noen stor utfordring. Noen av bossene, samt en del av puzzlene for å få grafset til seg noen store edelsteiner er riktignok av den mer vanskelige sorten. Av og til blir man stående og klø seg både her og der før man finner løsningen, og slikt setter jeg stor pris på. Dessverre er dette mer unntak enn regelen, og det er sjeldent noe problem å cruise gjennom story-delen uten de største hindrene.

Samtidig driver professor E. Gadd og gir deg konstante tips ved hver minste fartsdump før du i det hele tatt rekker å tenke selv. Denne funksjonen kan heldigvis deaktiveres, men selv da dukker det opp et hint i ny og ne som jeg strengt tatt ikke følte at jeg hadde behov for.

Jeg har spart den beste konfekten til slutt. Vår venn professoren, har laget en grønn slimete smørje som man bærer med seg i en tank på ryggen. Denne kan når som helst tømmes ut på gulvet hvor den deretter vil skape en kopi av Luigi - eller Gooigi som den heter her. Denne rakkeren kan man styre fritt rundt om, og den kan gli tvers gjennom sprinkler for å nå nye områder. Dette åpner for en del særdeles kule løsninger, og for å gjøre det enda bedre kan man spille co-op fra sofaen hvor en venn kan styre Gooigi. Story-moduset blir dermed langt mer underholdende, og det går fortere å gå grundig gjennom hvert rom.

Det er også to forskjellige multiplayer-modus, et hvor man sammen skal gå gjennom et hjemsøkt hus og tømme det for poltergeister. Dette er underholdende til en viss grad, men ingen kjempehøydare heller. Det andre er et rent head-to-head-modus hvor man konkurrerer om å fange flest spøkelser før tiden renner ut. Så vidt jeg forstår kan sistnevnte også spilles online med andre, men ingen av disse imponerer nevneverdig.

Luigi's Mansion 3 er litt opp og ned. Liker du de andre spillene i serien, så er dette garantert innafor. Alt er sånn som det skal være, på godt og vondt. Musikksporene er jevnt av høy Nintendo-standard, og flere av de baserer seg på låtene fra de forrige spillene i serien.

Årets beste spill er det ikke, men det er svært morsomt, proppet med god humor og gode detaljer. Jeg synes at det er svært fornøyelig at man kan samarbeide med en venn i historiedelen, så får den litt klønete kontrollen bare være. Luigi's Mansion 3 er et litt annerledes Nintendo-spill som scorer høyt på "kose seg"-skalaen, og får en solid åtter.