Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Call of Duty: Modern Warfare

Call of Duty: Modern Warfare

Vi har satt tennene i Infinity Wards nytolkning av Modern Warfare-serien, og det er virkelig et spill man kommer til å huske.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ
HQ

Få spillserier nyter den samme respekten som Modern Warfare-underserien til Call of Duty. Originalen, også kjent som Call of Duty 4, endret landskapet for førstepersons skytespill totalt i 2007, og det andre spillet i serien sjokkerte verden med No Russian, et kontroversielt oppdrag satt til en flyplass hvor spillerne kunne delta i slaktingen av uskyldige og tilfeldige ofre.

Men selv med den enorme suksessen og anerkjennelsen som kom med de to første titlene i serien, klarte aldri utviklerne i Infinity Ward å nå opp til de samme høydene med det tredje kapitlet, noe de heller ikke klarte med den åndelige science fiction-oppfølgeren Call of Duty: Infinite Warfare. 12 år etter det første spillet har [the creative team] gått tilbake til tegnebrettet i et forsøk på å revitalisere og re-revolusjonere førstepersons militærskytespill med en «nytolkning» av Call of Duty: Modern Warfare. Det naturlige spørsmålet som melder seg, er: Har de klart å fange den samme essensen som gjorde det første spillet så herlig på nytt?

Call of Duty: Modern Warfare
Dette er en annonse:

Når man snakker om Call of Duty: Modern Warfare, er det vanskelig å ikke bruke mye tid på å utdype historien. I motsetning til tidligere innskudd i serien, har brennpunktet i år uten tvil vært å tenke nytt rundt Call of Duty. Med andre ord er Michael Bay-inspirerte eksplosjoner og actionhelter en ting som hører fortiden til. Oppmerksomheten er endret fra blockbuster-action til en militærthriller som tar for seg problemer og konsekvenser av valg knyttet til moderne krigføring, som i spillet i hovedsak foregår i det krigsherjede landet Urzikstan, en slags blanding mellom 80-tallets Afghanistan og dagens Syria.

Selv om Urzikstan tar utgangspunkt i to av de verste militærkonfliktene i moderne historie, føles det som et unikt sted på jorden og blir dermed aldri for likt noen av inspirasjonskildene. Etter hvert som historien utvikler seg, [maler Call of Duty: Modern Warfare et motiv om hvordan moral og rettferdighet befinner seg i en gråsone under krig]. For å komme deg til slutten av spillet kreves det at du gjennomfører noen utvilsomt onde handlinger for det «større godet», og det er opprivende og velskrevet fra start til slutt.

I løpet av historiens fem timer får man spille som en rekke rollefigurer i Urzikstan-konflikten, samt ta korte turer innom London, Russland og Georgia. Hvert område spilleren besøker føles levende og mindre statisk enn det man ellers ser i Call of Duty-spill, og med unntak av noen av de første områdene man møter i fortellingen føler du deg involvert i hver setting, som alle har sine unike oppdrag som konstant introduserer nye elementer. Call of Duty: Modern Warfare går bort fra den typiske «drep alle, gå videre, og drep alle»-rutinen, og satser heller på å eksperimentere og variere. For eksempel må man i ett av oppdragene infiltrere et lite hus i London, mens et annet oppdrag krever sniking og listighet for å rømme uten våpen fra en fengselscelle. Et tredje eksempel kaster deg ut i en åpen verden-setting på den russiske landsbygda med en stil som føles snytt ut av Hitman.

Call of Duty: Modern Warfare
Dette er en annonse:

Variasjonen er imponerende, der hvert oppdrag legger til nye elementer, gimmicks, taktiske utfordringer og mer. Ett unikt oppdrag som finner sted under den russiske invasjonen av Urzikstan 20 år før hendelsene i spillet fikk meg til å sitte på kanten av stolen, fullstendig imponert over hver minste detalj og intense konfrontasjon. Kort oppsummert leverer Modern Warfare en av de beste kampanjene i serien per dags dato, og slår med enkelhet Call of Duty: WWII og det andre Modern Warfare-spillet.

Med så mange minneverdige øyeblikk og upåklagelig kvalitet, er det synd at det siste oppdraget dessverre skuffer, ettersom det lener seg for mye på actionhelt-stereotyper og en kavalkade av eksplosjoner. På tross av dette er kampanjen likevel blant de beste fortellingene man finner innenfor førstepersons skytespill. Call of Duty: Modern Warfare hadde potensialet til å stille seg på rekke med The Last of Us eller Bioshock, men ender opp med å kludre bort potensialet med en middelmådig avslutning, noe som virkelig er synd med tanke på potensialet. Dette ødelegger likevel ikke for resten av kampanjen, som imponerer gang etter gang.

Call of Duty: Modern Warfare

Jeg kunne skrevet side opp og side ned om hvor bra kampanjen er, om de fantastiske rollefigurene Farah og kaptein Price, og om de fantastiske filmsekvensene levert av Blur Studios. Men kjernen i ethvert Call of Duty-spill er og blir flerspillerdelen, og årets spill i serien svikter ikke på dette området heller.

Det største nye tilskuddet er de intense Gunfight-kampene, som plasserer to lag på fire spillere mot hverandre på trange og smale kart. Tiden er knapp, og utstyret man får til rådighet blir bestemt av spillet selv. Har du akkurat fått tak i et nytt fantastisk våpen i flerspillerdelen? Vel, synd for deg, for Gunfight sørger for at alle spillerne konkurrerer på like villkår. Gunfight fungerer spesielt godt når du har en travel dag og bare vil spille i 20 minutter, ettersom alt fra lastetidene til kampene går fort unna. Det er en fest å spille og passer perfekt til Call of Duty-identiteten med sin hurtige og presise action. Gunfight er imidlertid bare en av flere nye moduser.

I likhet med Battlefield og fjorårets Call of Duty: Black Ops 4, har nyversjonen av Modern Warfare også inkludert storskalakonflikter i Ground Wars, hvor man får servert enorme kart, erobringspunkter og et hav av kjøretøy. I motsetning til Conquest i Battlefield tilbyr imidlertid ikke Ground Wars den samme graden av ødeleggbare omgivelser og det kaoset det medfører. Den stramme og hurtige spillmekanikken virker til tider malplassert, og mangelen på responsive omgivelser skaper et savn. Kvaliteten på Ground Wars-kartene ligger generelt sett på den nedre delen av skalaen, med platte omgivelser og gjentakende terreng. Med det sagt befinner ett av kartene seg i en stor og åpen russisk by, som med sine store bygninger, åpne strukturer og små detaljerte bakgater er en fryd å oppleve.

Call of Duty: Modern Warfare

Spec Ops har også blitt frisket opp i denne utgaven, skjønt det er fortsatt snakk om en firespilleropplevelse som viderefører fortellingen fra hovedkampanjen. Spillerne utforsker store kart mens de fullfører en rekke oppdrag og kjemper mot bølger av fiender, og forskjellen mellom oppdragene er svimlende. Her er alt fra å veilede spilleren gjennom intense skuddvekslinger på fly til trefninger på et stadion, og man finner til og med noen referanser til de originale Modern Warfare-spillene. Vanskelighetsgraden er skyhøy, og samarbeid er avgjørende for å lykkes. Etter å ha spilt i flere timer hadde vi kun klart ett oppdrag. Det var en real utfordring, men hvorvidt dette er positivt eller negativt vil være opp til den enkelte spilleren.

Selv om det ligger glimt av noe stort gjemt i de store flerspillermodusene er kvaliteten litt inkonsistent, og selv om kjernefans vil finne det de kjenner og elsker vil de mer kritiske sjelene kanskje se på disse nye tilskuddene som litt halvferdige. Selvfølgelig kan veteraner bare velge å gå for det de er vant med tidligere, og her finner man alle de klassiske flerspillermodusene fra Call of Duty - nå også inkludert nattsyn-deathmatch for dem som kun ønsker å kjempe i mørket. Heldigvis gir Call of Duty: Modern Warfare akkurat den følelsen et Call of Duty-spill skal gi, og det er like mekanisk robust med like mange tilpasningsmuligheter som man forventer, noe som burde gi både nykommere og gamle fans mer enn nok å pusle med.

Call of Duty: Modern Warfare

Utenom en ny tilnærming til fortellingen, interessante flerspillertilskudd og de nye Spec Ops-oppdragene, tilbyr Call of Duty: Modern Warfare et virkelig lekkert visuelt skue. Spillere vil merke fra starten av hvordan grafikkmotoren har fått en saftig overhaling, og spillet tilbyr et tonn av nye detaljer i omgivelsene og forbedrede animasjoner. Rollefigurene ser fotorealistiske ut, og detaljnivået som er viet til hvert rom under et raid-oppdrag er langt over hva man forventer fra en årlig Call of Duty-utgivelse.

Det som virkelig sparker deg av stolen er imidlertid hvordan våpnene låter og føles mens man spiller. Call of Duty er virkelig i tet sammen med de beste på feltet. Å skyte med et våpen blir aldri gammelt, og å høre på hver runde med ammunisjon som forlater kammeret ditt slutter aldri å imponere. Her anbefales det å bruke de største maskingeværene du finner og bare fyre løs mens du skrur opp høyttalerne på full guffe. Når det gjelder det øvrige lyddesignet, makter ikke lydsporet i historien å skape et nevneverdig inntrykk bortsett fra noen få unntak her og der. Det fungerer greit til historiefortellingen, men det mangler et originalt preg.

Så, for å fullende sirkelen: Tenner årets spill den samme magien som de originale Modern Warfare-spillene gjorde? Når det kommer til ren kvalitet og spillbarhet byr Infinity Ward på en enorm pakke med flere moduser og variasjoner enn nesten alle andre spill i sjangeren, og legger i tillegg til en historie som konkurrerer med noen av de beste i bransjen. Men skaper dette et paradigmeskifte for førstepersons skytespill? Nei, men det er ikke langt unna det spektakulære.

HQ
08 Gamereactor Norge
8 / 10
+
Imponerende historie, stor oppdragsvariasjon, lyddesignet er utrolig, Gunfight er en fryd, Spec Ops er veldig moro.
-
Det siste oppdraget står ikke i stil med resten av historien, Ground Wars har rom for forbedring, Spec Ops kan være litt for vanskelig for noen.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster



Loading next content