Blasphemous

Stopp meg hvis du har hørt denne før.

Du spiller en vilkårlig tomsing som må ferdes gjennom en post-apokalyptisk verden gått fra vettet. Historiefortellingen er indirekte og formidles gjennom dialog og gjenstander som informerer verdensbildet. Nivådesignet er forgrenet og sammenflettet i god metroidvania-ånd. Du fyller opp helseflasker ved sjekkpunkt. Alt av fiender kommer tilbake når du gjør dette. Du plukker opp ''sjelen'' din der du døde. Bosskampene er vanskelige. Er det en bug? Er det innhold? Hvem bryr seg? Ragequit.

Det er kanskje et billig poeng å sammenligne med Dark Souls, men så har Game Kitchen tilsynelatende kjørt alt av Souls-sjargongen gjennom Microsofts søk og erstatt tekst-funksjon. Men, det er også greit å få det kategoriske og opplagte av veien, for Blasphemous gjør litt av et førsteinntrykk som stundom klarer å avlede fra de åpenbare inspirasjonene.

Det mest unike er uten tvil pikselart-skildringene, ikke ulikt hva Amiga-titler som Another World kunne skilte med i sin tid. Nå har jeg tidligere hakket på indiespill for overdreven bruk av slikt, men dette er unntaket som bekrefter regelen. Bildebruken trekker til seg kontrasterende adjektiv som fluer; grotesk, fantastisk, tragisk, vakkert, fortvilende. Religiøs symbolbruk er ikke så mye overtone som det er en hylende luftvernsirene på en Rammstein-konsert, men det er unektelig godt håndverk som til enhver tid er en fryd for øyet.

Det rare med Blasphemous er at temabruken er like forsiktig som en lukeparkerende Martin Schanke, men likevel vet jeg lite om hva fortellingen faktisk vil meg. Nesten alt av spillets fiender og mekanikker omhandler botgjøring, straff og skyldfølelse. Det er knapt en fiende i spillet som ikke fletter huden av seg selv mens de angriper deg. Karakteren din kalles «The Penitent One.» Sverdet ditt heter «Mea Culpa,» latin for «min feil.» Når du dør blir spillets magimåler gradvis nedjustert, da referert til som «guilt» og i god katolsk ånd er dette noe du kan betale deg ut av, slik avlat fungerte før reformasjonen.

Jeg kunne virkelig vært foruten det overdramatiske språket, og det kleine stemmeskuespillet hjelper ikke på saken. Her druknes du i egennavn av ungdomsskole-goter-varianten, alt er tilsynelatende dritt kun for å være dritt og det er ikke måte på hvor dramatisk alt skal være. Du er den siste overlevende i en orden kalt «Brotherhood of the Silent Sorrow» som ble dømt til døden i «The Great Abyss of Eternal Grief.» På pilegrimsferden din skal du utsette deg for «The Three Humiliations.» Du befinner deg i «Custodia,» et religiøst imperium hvis trosretning er dedikert til «The Miracle of the Greatest Pain.» Jeg har forstått det nå, Game Kitchen. Livet er ræva.

Min erfaring med metroidvania-spill er begrenset. I sommer brukte jeg litt tid på Sundered, og merket at spillets svakhet var at funn og fremgang lå langt fra hverandre. Dette er slett ikke tilfellet i Blasphemous. Custodia stiller med sitt galleri av medtatte gærninger og fortapte sjeler. Når du ikke plukker opp beinrester av døde helgener, finner du oppgraderinger til enten sverd, magi- eller helsemåleren. Blindveier og avstikkere forekommer, men likevel var jeg engasjert, som jeg mistenker er fordi noen hos Game Kitchen var veldig oppmerksom på hvordan kjernemekanikkene skulle samspille med nivådesignet.

Kjernemekanikker er alt du foretar deg fra det ene sekundet til det andre; i dette tilfellet løping, hopping, parering, slåing. Det går sjelden et øyeblikk hvor jeg ikke gjør noen av delene, og når spillet etterstreber en viss vanskelighet blir det aldri spesielt kjedelig heller. Plattformingen er like brutal som fiendene, og når slåsskamper og hopping kombineres vises et par bugs og øvrige uoverensstemmelser seg. Karakterens evne til å gripe tak i kanter er under en viss tvil, som fører meg seg en del enveisdiskuteringer - mann og konsoll i mellom.

Det beste må nok være bosskampene, som rommer alt fra bullet-hell-sekvenser til Sekiro-aktige fektekamper. Variasjonen er upåklagelig og uforglemmelig med sine ulike stadier, men det er et par småting som jeg ikke overlater til egen utilstrekkelighet. Av en eller annen grunn er det en hitboks i karakterens meterhøye hjelm, som gjør det til et absolutt mareritt å unngå prosjektiler i en bullet-hell-bosskamp. Med mindre karakteren din er en del av Conehead-slekta burde han ikke ta skade av det.

Blasphemous bærer kanskje sin inspirasjon utenpå skjorta, men til tross for dette evner det å ha en blodig og fortvilt identitet det kan kalle sin egen. Fortellingen er kanskje en ugjennomtrengelig murvegg av overdramatisk språkføring, men jeg gledet meg likevel til å komme hjem hver dag for å oppleve mer av det.

Hvis fire år med spillanmeldelser har lært meg noe så er det at det finnes to spill; de du spiller fordi du må, og de du spiller fordi du har lyst. Blasphemous er definitivt i den siste kategorien, mest fordi det er morsommere å spille enn det er å høre på.