Outer Wilds

Hvis No Man's Sky og Elite: Dangerous skal ha lært oss noe som helst, så er det at spill om utforskning i verdensrommet er nødt å være kjedelige. Hvis det gjespende gapet av uendeligheten skal være rammeverket er det kun så mye innhold å fordele før du må hjem å mate hunden eller holde rundt ektefellen din. Vær ærlig med meg - trenger vi strengt tatt hele galaksen å utforske fra første stund? Interessen er jo garantert å dabbe av før du får sett en prosent av det, så hvorfor ikke tenke mindre?

Kanskje er dette noe vi får svar på når Star Citizen kommer ut i 2035, og alle mennesker lever side om side i kinesiske konsentrasjonsleirer, men inntil da gjør Mobius Games et redelig forsøk med Outer Wilds. Sammenligninger med andre titler er ikke til å unngå, for det er i det merkbare fraværet av det man vanligvis finner i et romfartsspill hvor Outer Wilds utmerker seg.

Det er ingen majestetisk evighet å utforske, men et solsystem som unnfanget av Fisher Price. Det er ingen rivaliserende piratfaksjoner eller diktatoriske romimperier å bekjempe, bare farlig og forrædersk terreng å utforske i søken etter svar. Det er ingen detaljerte skildringer av romskipets paneler, kanoner, lys og skruer, men skranglete og overdimensjonerte konstruksjoner av planker du ellers ville ha funnet i Sea of Thieves.

Du er en av utforskerne ved Outer Wilds Ventures, en forsamling utforskere og arkeologer på let etter nomaiene - i sin tid omreisende romnomader. Du er ikke på let etter overlevende, og dette er kort som legges på bordet ganske fort. Faktisk er Outer Wilds - når man tar av romfartsullgenseren og plattformstillongsen - ganske alminnelig, indietypisk dokumentjakt. Det imponerende er hvor flinke Mobius Games er til å avlede fra nettopp dette.

For det er ikke bare å lande på en planet og utforske etter hjertets lyst. Hvert eneste himmellegeme stiller med egne forhold, regler og betingelser for utforsking. Noen steder er tyngdekraften sterkere, og gjør plattformsekvenser over avgrunner farligere. Andre steder må utforskes i etapper på grunn av stadig endrende forhold, og legger en tikkende klokke over opplevelsen. Den enorme variasjonen er aldri kjedelig og alltid anspent, særlig når du forstår hva som venter i mørket.

Mens vi allikevel er inne på tikkende klokker; du kommer til å lure på hvorfor du plutselig dør hele tiden. Du har tjueto minutter på deg til å samle så mye informasjon som du kan, hvorpå solen går inn i en supernova og svelger hele solsystemet, før du våkner tilbake i soveposen igjen som om ingenting har skjedd. Du er ikke nødt å gjøre alt på nytt igjen, slik Majoras Mask opererer, for du samler bare informasjon, og den holder romskipets datamaskin orden på. Det er lite avgjørende opplysninger å finne, og Outer Wilds gjør en god jobb med å la mysteriet lede spilleren videre.

Lydsporet i seg selv er ganske fantastisk, og finnes ellers på Spotify. I begynnelsen leter du etter medlemmer fra ekspedisjonen for en innføring i hva de har funnet ut, og dette gjøres ved bruk av en signalsporer, som fanger opp instrumentene deres fra rommet. En ensom banjo rundt et leirbål eller i den bekmørke evigheten er overraskende effektivt for stemningens skyld, for ikke å nevne tittelsporet og de illevarslende tonene som kommer før supernovaen sluker deg hel.

Selvsagt er det litt småplukk å ta i.

Spillets største svakhet er dets fravær av narrativ struktur, tematikk og merkbare karakterer. Fortellingen føles spredt for alle dimensjoner når man må utforske den på en ikke-lineær måte. Man blir kjent med nomaiene gjennom dokumentlesing, og uten stemmeskuespill har dette den leie virkningen av at alle «høres» helt like ut. Det er heller ikke behjelpelig at disse er ikledd fremtungt vitenskapslingo, og denne ellers anonyme besetningen hadde vært tjent med en surrogatkarakter for publikumet.

Det verste jeg kan si om Outer Wilds er den samme tanken som har hengt over meg siden Return of the Obra Dinn. Null gjenspillingsverdi. Når du kan alle svarene og forstår hvordan alt henger sammen, blir en ny gjennomgang som å spille uviten idet man går sin egen overraskelsesfest i møte, og later som om det kommende regnet av knyttnever var fullstendig uventet. Det er slik bursdager foregår, ikke sant?

Dette er selvsagt bare småtterier, for det er ikke på grunn av karakterene eller fortellingen jeg setter min lit til Outer Wilds, men det fantastiske eventyret og alle stedene man drar til. Ved å gjøre mye ut av mindre har Mobius Games gjort mer enn No Man's Sky og Elite: Dangerous kunne med hele uendeligheten for hånd. Samtidig er det et svært typiske indiefakterier til stede, godt forkledd som et enestående og unikt eventyrspill, og jeg opplever det ikke som overflødig designet eller at noen spillmekaniske steiner forbli urørt.

Moralen vi sitter igjen med er den samme bekymringsfulle advarselen man gir til venner som kjører Corvette med underbuksa full av tennissokker; «større er ikke alltid bedre.»