Blood & Truth

Jeg vet ikke med deg, men en av grunnene til at undertegnede har en svakhet for spill sett fra førsteperson er at jeg alltid har ønsket å være like kul og oppleve noe av den samme spenningen som Rambo, Terminator, Cordell Walker og andre gamle helter printet inn i hodet mitt som en yngre gutt. Noen få spill har uten tvil vært i nærheten, men det er Blood & Truth som får æren av å være det første spillet som virkelig får meg til å forstå hvorfor de tøffe damene og herrene gidder å sette livet i fare gang på gang.

Blood & Truth er rett og slett som å leve i en klassisk Hollywood action-film. Til og med selve historien starter som en. Etter å ha blitt kastet rett inn i en skuddveksling roes ting litt ned for å dra til London for å møte familien din som tilfeldigvis består av kjente skuespillere. Uheldigvis for dem tar det ikke lang tid før fred og ro blir byttet ut med slemminger som bryter seg inn og nærmest kaprer familiens forretninger. Slikt kan man selvfølgelig ikke godta, så det er tid for å ta tilbake det som er vårt på den harde måten.

Ikke akkurat den meste originale innledningen i verden, men det omtrent fem timer lange spillet gjør uansett en god jobb med å holde på interessen nærmest hele veien gjennom. Enkelte "overraskelser" er enklere å forutse enn et Youtubeklipp hvor Tommy står med et balltre like foran pappas skritt med sine klisjeer, mens noen få andre klarte å få en anerkjennende lyd ut av meg. Skuespillerne gjør en flott jobb, så det er lett å leve seg inn i verdenen. I noen tilfeller gjør de faktisk en så god jobb at jeg nesten glemmer at man kan gjøre obskøne tegn med fingrene. Bare nesten selvsagt.

For det er disse små detaljene som gjør at London Studio sitt skytespill skiller seg fra hveten. Nesten hvert område, om det så bare er en rask sekvens hvor vi snakker med noen, er fylt med ting man kan tukle med eller legge i underbevisstheten for å få verdenen til å føles ekte. Dermed blir det ærlig talt ikke så ille at man ikke kan bevege seg fritt, men i stedet må nøye seg med å velge mellom ulike punkter å gå til i klassisk light gun-spillstil. Om det er å lete etter samleobjekter, leke seg med et papirfly, kaste sammenkrøllet papir i en søppelbøtte som tilfeldigvis har en basketkurv over seg eller skyte skjulte symboler for ekstra stjerner som kan brukes til å oppgradere våpnene mine. Det er aldri kjedelig å utforske i Blood & Truth, og da har jeg ikke nevnt skytingen i gang.

Skytingen er jo tross alt majoriteten av Blood & Truth, så det er godt å si at spillet leverer her også. Nå skal det sies at å bruke en DualShock 4 er langt fra like kult og lett som to Move-kontrollere, men så gjør sistnevnte virkelig sitt for å vise hvorfor de står i fokus også. Alt føles så naturlig at jeg etter hvert ikke tenkte over hva jeg gjorde engang. Du kan bære to pistoler og to større våpen samtidig, noe man skulle tro kunne blitt rotete i virtual reality, men både kontrollene og bevegelsene man må gjøre for ulike ting blir raskt som en ren refleks. Med å ta en av kontrollene mot brystkassen tar du et nytt magasin du så setter inn i våpnene dine, mens du tar frem et av de større våpnene med å ta deg over høyre eller venstre skulder. Om en fiende kaster en granat i nærheten av deg kan du på intuitivt vis plukke den opp og levere den tilbake til stakkarsen som mistet den. Lykkes du med dette får du i tillegg tiden til å gå sakte i noen sekunder, noe som også kan gjøres med jevne mellomrom med to lette knappetrykk selv. Slow motion er aldri feil. Særlig i virtual reality. Når det er såpass lett å bruke to pistoler med uendelig ammunisjon, vibrasjoner som virkelig lar deg føle forskjellen på en hagle og lyddempet pistol, samt et lydspor som gjør en god jobb med å forsvinne i bakgrunnen samtidig som den fenger blir hver skudduell en fryd.

Dette hjelpes også av at oppdragene er overraskende variert til å ha relativt få mekanikker. Omgivelsene og utfordringene gjør en fremragende jobb med å gjøre slik at det å gå fra dekning til dekning ikke blir så monotont som lignende spill av og til blir. Kanskje må du legge vekk pistolene for en stund slik at du kan klatre opp en vegg, lete i skuffer for å finne adgangskort som lar deg utforske hemmelige områder, dirke opp en av de mange låsene eller sabotere et sikringsskap. Med fare for å gjenta meg selv: alt føles rett og slett bygget opp som en action-film, noe som også brukes på fascinerende måter av og til. Med anmeldelsens eneste spoiler kan jeg for eksempel si at det ene oppdraget er som tatt ut av Ocean's-filmene. I det ene øyeblikket står jeg i planlegginsrommet mens partneren min forteller hvordan vi skal infiltrere et område, og så veksler det mellom planleggingen og utføringen på en sømløs og godt redigert måte. Når vi i tillegg kan plusse på med en rekke ulike våpen, biljakter og veiskiller for ulike spillestiler er det sjeldent man får lyst til å ta en pause.

Selvsagt finnes det unntak, og i mitt tilfelle skyldtes disse gangene i hovedsak tekniske blemmer. Enkelte ganger har ikke figuren min hoppet videre til bakken, men i stedet stupt i døden etter å ha nådd den siste stålbjelken jeg har lekt apekatt på. To andre ganger har jeg fortsatt å gå forbi sonen man vanligvis stopper på og bare fortsatt gjennom vegger slik at løs luft og banedesignet dukker opp. Om du trodde slikt er slitsomt på en TV kan du bare tenke deg i virtual reality. Mind blown. Den siste skavanken må vel egentlig selve headsetet og kontrollene ta på seg mye av skylden for. Noen av våpnene man må bruke to hender på kan nemlig være veldig kranglete. Kameraet virker rett og slett litt forvirret om du ikke beveger de to kontrollene synkront når den ene hånden er på avtrekkeren og den andre foran på våpenet. Enten vil ikke våpenet bevege seg, veksle mellom å gå til høyre eller venstre eller bare være unøyaktig. Da er det enda godt at de fleste våpen kan brukes med én hånd, noe som selvsagt også er mye kulere.

Kult er rett og slett dagens ord i Blood & Truth. Fiendene er mer enn villige til å stikke opp hodet på det samme stedet mens de er i dekning eller gå nærme hverandre om du akkurat har plukket opp en granat. Elsk eller hat det, men slikt går litt i glemmeboken min når jeg er i virtual reality og alt føles som min egen lekeplass. Du får ikke mer moro enn du lager selv er det noe som heter, og London Studio har pælmet ut LEGO-klossene på gulvet for min nytelse. Enten du fraktes avgårde uten noen kontroll over hvor turen bærer eller du går til en av de utvalgte områdene er det alltid noe som får hjertet til å pumpe og godfølelse til å strømme gjennom kroppen. Å hoppe mellom bygninger har blitt vanlig kost i FPS-spill, men det er bare i virtual reality du må gripe tak i kanten på motsatt side selv og bruke den ene ledige hånden til å skyte fiender bare siden det er det en action-helt ville gjort. Vis fingeren mens du bruker opp hele magasinet i SMG-en, kryss pistolene mens du skyter i ulike retninger, spinn pistolene som en cowboy, kast de nye magasinene i luften og smett dem i pistolene dine eller ha en hagle i den ene hånden og en lyddempet pistol i den andre. Om du synes det bare er teit å se John Wick og gjengen gjøre slike ting når de kunne gjort ting enkelt bør du virkelig prøve det her før du sier mer.

Dermed blir spørsmålet: har du lyst til å være i skoene til en action-helt og tåler noen gamle klisjeer blandet inn med noen små teknikkproblemer? Da er Blood & Truth uten tvil noe du må ha til PlayStation VR. Du vil med det rett og slett kjøpe deg en plass i en av filmene du digger å se på fredagskvelden. Produksjonsverdien er skyhøy, og med omgivelser fylt med snadder både for øynene, hender og kuler er det fort gjort å glemme at du faktisk bare står og vifter ut i løse luften. Slutten gir helt klare indikasjoner på at London Studio vil ha mer blod og sannhet, og jeg vil også ha mer Blood & Truth etter dette.