FAR: Lone Sails

Spill som Journey, Flower og Inside etterlater spesielle spor i sjelen, og det gjør de delvis fordi de på tross av mekanisk simplisitet har et helt tydelig oppdrag foran seg. Spill som disse ønsker å fortelle subtile historier via effektive miljømessige virkemidler og enkle, men velsammensatte mekanikker. Mange prøver, men kun få lykkes med dette, men disse oppløftes deretter også til ikonisk status, så det er ingen overraskelse at mange prøver.

Utvikleren Okomotive utga FAR: Lone Sails i fjor og prøvde å oppnå samme status, og selv om selve anerkjennelsen har haltet, så fortjener nettopp denne "lille" opplevelsen å sitte på samme hylle som de tidligere nevnte ikoniske titlene.

I FAR: Lone Sails spiller du som en navneløs skikkelse, som likner en miniatyr-utgave av Journey-karakteren, som forlater sitt hjem som er blitt slitt i stykker av sterke vinder, tørke, hagl og andre miljømessige faretegn. Skikkelsen gjør dette ved hjelp av det såkalte "Okomotive", et kjøretøy som en gang var et symbol på en sivilisert, industrialisert verden, men nå er den siste rest av hva vi en gang kjente.

Spillet foregår i 2D, altså det sees fra siden, og det er opp til deg å unnslippe din triste tilværelse ved hjelp av ditt Okomotive, men det skjer naturligvis ikke av seg selv. Et Okomotive må ha brennstoff, den skall presse ut damp, den skal ha satt opp seil - ja, det er en rekke prosesser som alle opereres ved å hoppe på store røde knapper som er plassert omkring i kjøretøyet. Det er snakk om små oppgaver, men de må alle gjøres konstant, og etter hvert tilføyes flere mekanikker.

Disse oppgavene betyr dog ikke at spillet er mer åpent, eller gir spilleren mer makt over opplevelsens tempo - dette er fortsatt en filmatisk, lineær og temposatt opplevelse, som er designet for å bringe deg fra start til slutt på en ganske bestemt måte. Selve vedlikeholdelsen av ditt Okomotive gjør at du er langt mer investert enn man for eksempel er i Limbo. Selv om det bare er snakk om illusjoner her, så føler du som spiller at du har en innflytelse på om dette Okomotive kjører, og hvor knirkefri reisen blir.

Det er også puzzles å utføre utenfor kjøretøyet også. Du kan ende opp med å sitte fast i gjørme eller støte på en vegg, hvor du må ut for å rydde veien. Spesielt avansert blir det aldri, men disse gåtene kommer heller aldri i veien for deg og historien, musikken og utseendet. De er bare en naturlig forlengelse, og er med på å etablere et tilknytningsforhold, og gud som det virker.

Men det er ikke engang det beste, for folkene hos Okomotive (ja, studioet heter det samme) har fått til å skape en opplevelse som både ser nydelig ut, og spesielt høres fabelaktig ut. Som du kan se via trailerne kombinerer spillet håndtegnede bakgrunner med animert 3D-grafikk, og selv om fargepaletten er sparsom er det simpelthen vidunderlig å se på. Det ser nesten ut til at studioet har tatt inspirasjon fra Ubisofts UbiArt-grafikkmotor for å skape denne analoge visuelle identiteten. Komponist Joel Schoch leverer musikk som er perfekt til opplevelsen, elektronika-lydlandskap blandet med symfonisk storhet.

FAR: Lone Sails er ikke langt, faktisk tar det kun et par timer, og man vil kunne argumentere for at selv om spill ofte holder fast litt for lenge i søken etter å være "pengene verdt", så slipper dette spillet tak litt for raskt. Jeg var i hvert fall klar for mer, og mente ikke at potensialet var blitt helt utnyttet i det rulleteksten dukket opp. Dessuten kunne man også ønsket at ens Okomotive kanskje hadde fått en oppgradering ekstra eller to, som hadde økt nødvendigheten av å vedlikeholde det igjennom reisen. Igjen, her er det snakk om en opplevelse som er "short & sweet", men jeg hadde ønsket meg litt mer.

Når det er sagt så er FAR: Lone Sails et spill som fortjener din oppmerksomhet, og ikke bare det, studioet fortjener dine penger, for her snakker vi om et team som kan komme til å levere noe enda større en dag, og jeg gleder meg allerede. Og jeg savner allerede mitt Okomotive.