Resident Evil 2

Såkalte remakes har blitt et stadig vanligere syn etter at utgivere og utviklere forsto at enkle remaster-oppussinger ofte ikke var nok til å imponere kravstore spillere lenger. Begrepene har uansett ofte blitt blandet. En av grunnene til dette er at ulike studioer har lagt inn ulike mengder arbeid i disse prosjektene. Vi har sett alt fra bittesmå teksturforbedringer til spill som lett kunne blitt forvekslet med helt nye spill. Nå tror jeg dog tiden er over for remaster/remake-blandingen, for Resident Evil 2 viser akkurat hvordan sistnevnte skal gjøres.

Her snakker vi ikke om en grafisk forbedret kopi av den nå tjueen år gamle originalen. Jeg får i stedet inntrykk av at Capcom har gått inn med filosofien om å lage Resident Evil 2 som om spillet aldri kom ut i 1998. Ikke misforstå. De grunnleggende elementene er fortsatt på plass. Vi får fortsatt velge mellom å starte som Leon eller Claire før turen går til politistasjonen. Der venter flere av de klassike puzzle-sekvensene, intense flukter fra en Tyrant som tydeligvis har blitt en skikkelig powerwalker de siste årene og selvsagt de samme omgivelsene vi har lært å elske eller hate gjennom årene. Det er bare at absolutt alle aspekter av spillet er laget med dagens moderne design og tankegang. Historien byr for eksempel på noen få endringer og tillegg som i min mening gjør den bedre. Du skal ikke forvente Oscar-materiale, for dette er fortsatt litt cringy Resident Evil, men endringene både leker med fansens forventninger, og gjør ting tydeligere og mer engasjerende for nye spillere. Hva disse er skal jeg selvsagt ikke røpe her, men nøyer meg med å si at endringene var gode nok til å være en av grunnene til at jeg storkoste meg i åtte timer uten pause en kveld.

Mesteparten av æren skal uansett gå til presentasjonen og gameplayet, for dette har vært en opplevelse jeg sent vil glemme. Dere som har sett trailere og/eller prøvd demoen har bare fått en liten smakebit på hvor mye RE Engine imponerer og hvor godt utviklerne tar nytte av denne kraften. Figurene ser fantastiske ut, noe som gjør sitt for at disse nok er de mest fryktinngytende zombiene jeg har sett i spill noen gang. Om det er hvordan øynene deres nærmest skriker "Braaaains!" når de griper etter meg, hvordan nesten alle har unike utseender eller hvordan de reagerer realistisk på hvert eneste skudd jeg fyrer av. Alt er gjennomført til hver minste detalj for å gi meg følelsen av hvordan det ville vært å befinne seg i en slik situasjon. Capcom viser atter en gang at de vet akkurat hvordan de skal lyssette ting og designe omgivelser slik at uroen og usikkerheten alltid sitter i ryggmargen, og jeg digger det.

For Capcom må vise at de fortsatt har survival horror-design i seg. Omgivelsene er nemlig ikke de samme som før. Flere rom kan utforskes, enkelte hjørner har blitt litt justert for å skjule ting som ellers ville vært åpenbart uten et låst kamera, og noen puzzle-sekvenser har blitt lagt til eller endret for å skape mer variasjon. Du vil uansett nikke gjenkjennende til ethvert område du ser igjen. Kanskje til og med litt for mye til ditt eget beste. Disse turene er nok en av grunnene til at jeg sjeldent hadde problemer med få ressurser, samtidig som at jeg synes ekstramaterialet vi belønnes med er underholdende.

Flere av de velkjente områdene og sekvensene sitter kanskje som limt til hjernen din, og dette har denne remaken det gøy med flere ganger. Hvem husker vel ikke det første møtet med lickeren? La oss bare si at spillet vet dette. Jeg har blitt tatt på sengen flere ganger av at jeg "visste" hva som ville skje, for så å bli litt paff av at ting ikke går som ventet, før jeg etter en stund kommer til det jeg trodde ville skje en helt annen plass. Dermed blir det som å spille Resident Evil 2 for første gang igjen. Den barnslige fornøyelsen det var å spille det legendariske spillet mange herrens år siden vekkes på magisk vis til live igjen, noe jeg tror vil skje om du ikke har spilt originalen også. Nå får du bare vite akkurat hvordan det var for oss å oppleve dette som unger (spoiler: mamma visste ikke hvor "farlige" 18-årsspill var den gang).

Eller, "akkurat" er å ta i. Remaken har heldigvis fjernet flere ting som ville irritert oss langt inn sjela. For det første har kontrollene blitt modernisert. Dette betyr at du kan bevege deg mens du skyter og selvsagt sikte over skulderen. Man skulle kanskje tro at dette minsket noe av spenningen og risikoen siden man ikke tar en like stor sjanse ved å skyte lenger, men her kompenserer remaken på en kul måte. De aller fleste zombier tåler nemlig en del skudd i hodet før de dør, men om du står i ro og sikter i et lite sekund vil siktet komprimeres. Venter du med å skyte til dette skjer vil de ta mye større skade, noe som betyr at vanlige zombier dør etter tre hodeskudd med mindre du er heldig nok til å få et kritisk treff. Nå er ikke dette spillet like sparsomt med ammunisjonen som de mest ekstreme i sjangeren, men det er uansett artig å stadig måtte vurdere risiko opp mot belønning. Risiko er det også, for det er enkelte ting jeg vet vil plage livskiten av enkelte.

Synes du det er dumt at fiender tåler såpass mye kan du bare glede/grue deg til de våkner til live (eller til udøde?) igjen også. Av og til vil en zombie du trodde var død i noen sekunder eller et lite minutt plutselig bestemme seg for å strekke på beina, eller krype mot deg igjen om beina deres har hatt et ublidt møte med Leon eller Claire. Du kan tro jeg ble overrasket da jeg lekte meg litt med en ensom zombie, og hørte det jeg trodde bare var atmosfæriske zombielyder bak meg før fru "Hodet henger såvidt på plass etter å ha fått fire kuler plantet i seg" plutselig tok et skikkelig jafs av nakken min. På en side er det gøy å aldri føle seg trygg på at en zombie våkner igjen (med mindre hodet har eksplodert til alle kanter), mens på den annen side blir det til tider irriterende at kulene du brukte til å nøytralisere et område tilfeldigvis hadde vært til liten nytte. Personlig synes jeg det ikke er særlig plagsomt siden det gjør den presise siktingen enda viktigere, men du kan tro jeg fikk noen meget frustrerte tekstmeldinger av den danske sjefsredaktøren i helgen etter at han hadde gått tom for kuler og møtt på flere slike tilfeller. Han var også litt skuffet over at enkelte fiendetyper har blitt fjernet fra spillet, og det skal bli interessant å høre hva dere synes om det etter hvert. Jeg synes det var greit siden det er litt større fokus på "realisme" denne gangen, så å ofre noen av de mest merkelige fiendene går fint for min del.

Noe som plager meg litt mer, men fortsatt ikke nok til å være mer enn flisespikkeri, er at Tyrant kan til tider være enda er plagsom enn før. Til dere som ikke vet det er Tyrant en udødelig zombiekroppsbygger som begynner å sømfare omgivelsene etter deg litt ut i spillet. Det er ekstremt nervepirrende å høre de tunge skrittene hans når han er i nærheten eller kjenne hjertet stoppe i noen sekunder når han uten forsvarsel går rett gjennom en vegg. Problemet er bare at han også kan ødelegge litt av flyten og stemningen i spillet ved å hindre deg fra å oppsøke de stedene du vil av frykt for å få juling. Spesielt når han på magisk vis aner hvor du er de fleste ganger. Noen ganger har det vært utrolig spennende å se han gå forbi meg mens jeg gjemmer meg bak en søyle, men mye av dette ødelegges de gangene han på en eller annen måte innser at jeg er der, og dermed tvinger meg til å løpe et godt stykke vekk fra der jeg var. Heldigvis tar han en liten spisepause et stykke ut i historien, så blir det for kjedelig kan du bare komme deg til den sekvensen som gjør det ganske klart at problemet er borte en stund før du fortsetter med utforskningen.

Omgivelsene er nemlig fylt med papirer og detaljer som forteller deg mer om universet, gjemte gjenstander som vil gjøre ting lettere for deg og samleobjekter som belønner deg med konseptbilder, interaktive figurmodeller og mer. Mange av mine tjuefem timer med spillet har derfor blitt brukt til å løse gåter og utforske hver minste lille krok i hvert område. Særlig når det også er en rekke artig Easter eggs på lur. Topp dette med fire ulike måter å oppleve historien på, flere av tilleggsmodusene fra originalen og jakten på en bedre gradering etter hver gjennomspilling så har du et spill som leverer på topp for både kvalitet og kvantitet.

Resident Evil 2 setter nemlig en ny standard for remaker og kanskje survival horror-spill generelt. En fantastisk presentasjon med glimrende lyssetting og glimrende lyddesign gjør sitt for at man virkelig lever seg inn i den stemningsfylte verdenen. Når du så er sugd inn slipper spillet aldri taket. Kontrollene sitter som støpt mens de meget varierte zombiene reagerer akkurat så "realistisk" som man håper med både rykninger, kulehull og og synlige innvoller. I de roligere stundene får vi tid til å utforske de meget detaljerte omgivelsene mens vi tester hjernen med både nye og gamle gåter, leter etter de utallige referansene til andre spill i serien, eller jakter ned ulike samleobjekter og utfordringer som belønner oss med noen ekstra godbiter du skal få finne ut hva er selv. En Tyrant som kan bli litt plagsom og uforutsigbar til tider, fiender som nok vil irritere enkelte ved å våkne til live igjen og noen litt uinspirerte bosser er langt fra nok til å sette en særlig demper på opplevelsen. For med små endringer av både historien, omgivelsene, fiendeplasseringer og mye mer er det ikke tvil om at Resident Evil 2 er noe både gamle fans og andre som liker litt klassisk skrekk i ny drakt bare må ha i samlingen.