Katamari Damacy Reroll

Folk får si hva de vil, men jeg synes det er flere fordeler ved de siste årenes fokus på å pusse opp og gjøre gamle spill tilgjengelige på aktuelle konsoller og PC. En av disse er at vi får bevart spill slik at vår arvtagere (om vi ikke har ødelagt jorden fullstendig innen den tid) kan få oppleve de unike og fullstendig sære spillene som ellers ville støvet ned sammen med sine proprietære konsoller. Ja, selvfølgelig kan man grave frem konsollen, og finne en overgang til hologram-TVen sin, men det er tre hakk enklere å bare velge spillet i menyen og kjøre på.

Katamari Damacy er ett av disse spillene jeg lenge fryktet kom til å være begrenset til eldre konsoller. Det kom et par oppfølgere, selvsagt, men det er snart ti år siden Katamari Forever kom ut til PS3, som i tillegg var mer en "best of" utgave av Katamari-serien. Bortsett fra et par håndholdte utgaver så har det vært stille fra Katamari-kanten, så derfor ble jeg veldig glad da Bandai Namco annonserte at de kom til å pusse opp det første spillet i serien. Endelig kan jeg rulle katamarien rundt omkring i særjapanske baner mens supersøt og glad musikk pumpes ut av høyttalerne igjen!

For er det ett ord som beskriver Katamari Damacy så er det "lykke" (med "frustrasjon" solid plantet på 2. plass, men mer om det senere). De sterke fargene kombinert med lydsporet og de relativt enkle hovedreglene for spillet (rull opp alt som er mindre enn deg; unngå alt som er større enn deg enn så lenge) gjør at dette er et lett spill å falle for.
Bakgrunnshistorien er som følger: Kongen av alt kosmos har dratt på en skikkelig fyllekule og samtidig utslettet alle stjernene og planetene på himmelen unntatt jorda. Han tar selvfølgelig null ansvar for sine utskeielser og slenger sønnen sin på oppgaven med å gjenopprette stjernene, stjernebildene og de andre planetene. Med oss får vi et par ukvemsord (som skal motivere oss?) og en "katamari" (Japansk, betyr: klump, sammensatt masse) - en ball som får ting til å feste seg til den. Så er det bare å rulle rundt til man har samlet nok stæsj til å erstatte en av de manglende himmellegemene!

Man starter i det små, og bygger seg oppover. De første par banene blir stjernene sjeldent store, men det baller fort på seg (høhøh) og før man vet ordet av det pakker en folk, fe, og hus inn i massene før Daddy Cosmos plasserer de tilbake på himmelhvelvingen.

Kong Kosmos gir oss også iblant utfordringer, man kan finne 12 gjemte gaver som egentlig skulle blitt skjenket prinsen, men uheldigvis ble "mistet" før han rakk å gi dem til oss. Andre ganger går de ut på at vi må rulle sammen spesifikke gjenstander for å best gjenoppbygge og representere stjernebilder (krabber for Krepsen, fisk for Fiskene etc.). Disse inkluderer også mindre kjente stjernebilder, så her lærer en jaggu saker mens man spiller óg!

Det største aberet i dette ellers nydelige spillet er dessverre kontrollene. Nå kan det være et biprodukt av tiden det opprinnelig ble utgitt, siden tungvinte kontrollere var mer vanlig før, eller det kan rett og slett være et innfall fra utviklernes side, men:
Vi kontrollerer prinsen ved å presse begge styrespakene frem, til høyre, til venstre, og i forskjellige kombinasjoner, men helst synkront for å få mest effektivitet.
Se for deg at du styrer en tanks og hver spake styrer hvert sitt beltespor. Det er en passende analogi, for katamarien kan til tider være svært ubehjelpsom når det gjelder å manøvrere den rundt, og svært ofte endte jeg opp med å kollidere med et hinder som med et litt bedre kontrollskjema aldri hadde blitt et problem en gang.

Tre kontrollskjemaer følger med:

• Den klassiske, tank-aktige kontrollstilen.


• En forenklet stil, som ofrer manøvreringsevne og hastighet til fordel for økt kontroll.


• Bevegelseskontroller, for masochistene som liker å sette GPSen på "random" og reise på blåtur når de skal til kontoret om morgenen.

Jeg prøvde sistnevnte bare en kort periode, for selv om bevegelseskontrollene er relativt responsive så lider de som alltid av at bevegelseskontrollere er omtrent like presise og mottagelige for input som undertegnede tre-fjerdedeler inn i Tom Waits-løpet.

Selv om jeg liker de klassiske kontrollene, må jeg innrømme at frustrasjonen min ble betydelig temmet av det å ikke konstant kollidere med for store saker og ting så jeg har endt opp på de forenklede. Muligens skyldes det at jeg har vanskelig for å koordinere to styrespaker på et nivå over "nogent", men likevel.

Etter hvert som man behersker kontrollene så utfolder Katamari Damacy seg som et ganske genialt, gøy, og uvanlig spill som utstråler den puslefølelsen man får av en god runde Tetris. Det er hjerne- og tidsfordriv som foregår på et nivå reptilhjernen bare plukker opp og sier "dette, dette er gøy" til.

Det må sies at dette er jo teknisk sett en remaster, men den er såpass velgjort at det ikke er noe å kommentere på. Spillet har beholdt den samme lavfidelitets-sjarmen som gjorde det stort til å begynne med, og jeg er svært fornøyd med den avgjørelsen. Et Katamari-spill med et utall polygoner og realistisk grafikk hadde bare føltes feil uansett. Oppløsningen er bumpet opp til full HD, og kjører som en katt med pelsen full av sjampo på et baderomsgulv - hurtig og friksjonsfritt.
Skulle jeg ønsket meg noe hadde det kanskje vært noen remikser av sangene, men de er rett og slett fantastiske slik de er så jeg overlever.

Om du ikke har spilt Katamari Damacy eller noen av oppfølgerne kan jeg ikke anbefale dette nok, om annet så bare for den sære Katamari-opplevelsen. Blandingen mellom til tider mørk humor og lystig gameplay sammen med fargene og stilen gjør dette til noe du bør oppleve. Har du spilt noen av Katamari-spillene (og likt de) trenger jeg ikke å anbefale det til deg, for du har allerede kjøpt det og spiller det mellom Super Smash Bros. Ultimate-rundene.