Mario Tennis Aces

Selv om Mario-sportsspill ikke er noe nytt i det hele tatt, så er det evigheter siden sist jeg rørte et. Mario-spill i seg selv er jo som oftest av ypperste kvalitet, men når det gjelder Mario-sportsspill så føles det som at det kan gå mer begge veier. Jeg satte entusiastisk i gang med Mario Tennis Aces, men endte opp med litt blandede følelser.

Førsteinntrykket mitt av Mario Tennis Aces var svært godt! Jeg begynte spillet med å teste en helt alminnelig tennismatch. Jeg merker hvor godt selve tennisspillet sitter og rett og slett hvor finpussa dette spillet er. Noe annet som slår meg med en gang er hvor vakkert dette spillet er. Teksturer og farger er nydelige og spillet kjører silkemykt i 60 bilder i sekundet. Noe som virkelig overrasket meg er hvor dype mekanikker spillet bruker. Det er så mange taktikker man kan bruke! Det er fire ordinære skuddtyper man kan bruke og dette gjør selve basisen for tennisspillet svært god. Når man spiller ballen frem og tilbake bygger begge spillere opp et energimeter, og det er med dette meteret Mario Tennis Aces blir noe mer enn "bare" et tennisspill. En del Mario-sportsspill har jo en enkel twist som tryller om sportsspill til rendyrkede partyspill som gjør det lettere for alle i familien å ta del i moroa, men Mario Tennis Aces gjør ting litt annerledes. Nevnte energimeter kan nemlig brukes på mange forskjellige måter.

Noe av det mest essensielle å bruke energi på er et soneskudd. Det lar deg fritt sikte ballen dit du vil og slå den dit med voldsom kraft. Disse ballene kan være svært vanskelige å ta imot for motstanderen. For å lettere kunne forsvare seg mot soneskudd kan man bruke en del av meteret sitt til å konsentrere seg slik at tiden går saktere. Man må med andre ord ofre noe man kan bruke på angrep for å forsvare seg. Noe litt interessant i Mario Tennis Aces er at man har et visst antall rekkerter. Hvorfor det spør du? Det er fordi man har mulighet til å ødelegge motstanderens rekkert. Hvis man prøver å blokkere et soneskudd vil man bli straffet med skade på rekkerten om man ikke blokkerer dette på det perfekte tidspunktet. Blir rekkerten din helt ødelagt er det poeng til motstanderen. Er du tom for rekkerter vil du umiddelbart tape kampen. Dette kan føre til intense øyeblikk hvor alt avhenger av å blokkere til rett tid for å ikke tape kampen. Spesielt med tanke på at om meteret ditt er fullstendig oppfylt har man mulighet til å utføre et spesialskudd, disse kan aktiveres uavhengig av om du er ved ballen eller ikke. Dette skuddet ligner veldig på soneskuddet, men forskjellen er at dette skuddet kan umiddelbart ødelegge rekkerten til motstanderen om han/hun ikke klarer å blokkere skuddet på rett tidspunkt. Spesialskuddet starter også opp en kul liten animasjon som er ulik for alle figurene før de skyter.

Jeg er veldig imponert over det bunnsolide gameplayet som danner grunnlaget for dette spillet. Da er det sårt å si at spillet ikke har så voldsomt mye utover dette å tilby. Det er en eventyrmodus i spillet som ganske enkelt går ut på å reise rundt i verden, og prøve å stoppe en ond tennisrekkert ved å samle 5 magiske stener. Man gjør dette ved å lete under stokk og stein, og selvfølgelig...spille tennis. Man møter stadig på hindringer og folk som ikke lar deg passere med mindre man kan slå dem i en tennismatch. Dette er jo klassisk Mario-humor, og jeg likte det...en stund. Mellom hvert brett så kommer det en kort dialogsekvens gjennom en dialogtekstboks. Disse samtalene er gørrkjedelige og er stort sett bare Mario og Toad som tar seg en liten prat med eller annen fyr som de må spille en tennismatch mot. Det blir veldig fort kjedelig. Eventyrmodusen skal dog ha kudos for å virkelig tvinge meg til å bli god på mekanikkene spillet lærer bort. Man blir utfordret, selv tidlig i eventyret. Noe jeg derimot ikke likte var hvor frustrerende og billige samtlige bosskamper var. Jeg hadde øyeblikk jeg nesten kastet håndkontrolleren i veggen i ren frustrasjon. Disse bosskampene kunne vært så mye bedre, men frustrasjonen koker over av bossenes billige triks og at man har en tidsfrist for å beseire dem. Denne tidsfristen kortes ned hver eneste gang man gjør en feil, og man må nesten være feilfri for å ha en sjanse på de fleste av dem.

Utover eventyrmodusen så har ikke Mario Tennis Aces voldsomt mye mer å by på. Det finnes en bevegelighetskontrollmodus som er som navnet tilsier. Ellers er det en turneringmodus som egentlig bare er å spille tenniskamper i et turneringsformat. Det vil fort bli litt kjedelig å spille Mario Tennis Aces alene. Heldigvis kan spillet spilles med opptil 4 spillere, både lokalt og online i et 1v1 og et 2v2 format. Hver figur har en egen kategori de er plassert inn i, noen er defensive, noen er raske, noen slår ballen i en kurve og f.eks Mario selv er en såkalt all-rounder, litt god på alt. Noen baner i spillet har hindringer som kan fyre opp spillet litt. En bane har f.eks. piranha-planter over tennisnettet som spiser ballen og spytter den ut i en tilfeldig retning. Dette er en kul avveksling om du går lei av å spille på en helt alminnelig bane. Jeg føler dette er et av de store tingene man må ha i bakhodet med Mario Tennis Aces. Det er ikke så mange helsprø måter som dette å spille på. Det spillet prøver på gjør det på en svært god måte, men de som skulle ønske seg et mer "party-aktig" tennisspill med masse feller og "powerups" som kunne påvirket gameplay blir nok skuffet. Dette er mer et spill med solide mekanikker du må lære deg, fremfor et "casual" spill hvor alt er mer opp til tilfeldighetene.

Jeg føler Mario Tennis Aces kunne vært noe mer. Det er på ingen måte et dårlig spill, men jeg sitter likevel igjen litt skuffet. Dette er mest på grunn av for lite innhold og en sinnsykt skuffende eventyrmodus. Selve kjerne-gameplayet er så utrolig bra og jeg er overrasket over hvor mye dybde det har. Jeg er faktisk ikke i tvil om at dette spillet til og med har nok dybde til å være e-sport. Hvis du kun er ute etter et tennisspill med en twist så kan jeg anbefale Mario Tennis Aces, spesielt om du er på utkikk etter et spill du kan ta frem med venner på besøk. Bare vær klar over at spillet har skrekkelig lite levetid utenfor flerspillermodusen, og at spillet kan bli repeterende om du spiller mange timer i strekk. Mario Tennis Aces nytes nok best i små doser, og kun om du vil ha et tennisspill fremfor et typisk "casual" Mario-sportsspill.