State of Decay 2

Brendan og jeg er på vei tilbake til basen vår etter å ha saumfart tre av gårdene som ligger en kilometer sør for den relativt trygge fornøyelsesparken vår. Sekkene våre er fylt med mat, ammunisjon, ressurser som kan brukes til å lage nyttige ting av, og en god del andre ting man trenger i en verden fylt med zombier. Vi er bare en halv kilometer unna når Abby tilkaller meg over radioen og sier at vi trenger mer medisin for å lege stakkars Bradley som ligger såret i sykestuen. Av alle ting vi har så ber hun om det eneste vi ikke har funnet enda. Kanskje finnes det litt i det vesle huset på toppen der?

I det vi trer inn i gangen til det slitne herskapshuset tar vi frem våre lyddempede pistoler. Den umiskjennelig dype brummingen av ødemarkens storspisere; juggernauts, kan høres gjennom veggene. Hver eneste kule teller. Skulle det bli nødvendig har vi alltids håndgranater, men det er vår siste utvei. Høye lyder er zombie-apokalypsens faux pas, som albuer på et middagsbord. Hellet har det til at vi finner en sekk med medisiner.

Jeg får akkurat tatt sekken over skulderen før en siklende Juggernaut bryter seg gjennom døren med fem andre like sultne zombier like bak. Jeg løper øyeblikkelig mot utgangen, men Brendan er ikke velsignet med slike reflekser. Han blir straks over... zombiet, og revet i fillebiter. Selv slipper jeg unna med et hardt slag i hodet fra tjukkasen før jeg stuper gjennom vinduet, og løper så raskt jeg kan mot basen. Stakkars Brandon.

Etter noen minutter med løping har jeg klart å riste av meg zombie-utdrikningsslaget, og går mot den forlatte fornøyelsesparken vi har gjort om til en base. Jeg forbereder meg på hinderløypen av hypotetiske spørsmål Abby kommer til å stille meg mens jeg navigerer meg gjennom labyrinten av forlatte folkevogner foran inngangen. Jeg får et lite øyeblikk til å sørge over Brendan og utstyret hans som nå ligger forlatt hos zombienes adel, før blodtapet etter hodeskaden gjør seg bemerket. Kroppen nekter å la meg legge hva jeg har funnet på lager og synet begynner å svikte.

Dette var ikke første, eller siste gang, jeg møtte på bugs og tekniske problemer som satte en kraftig demper på en ellers ganske underholdende opplevelse. State of Decay 2 følger i originalens fotspor ved å levere mekanikker som stadig bringer meg tilbake til spillet, men som nesten enda oftere får meg til å spørre meg selv hvorfor. Ofte må jeg gå tilbake til gamle lagringsfiler på grunn av bugs, kjempe mot fiender som kommer ut av intet, og mye annet man ikke forventer å se i et spill som er ferdig med beta-fasen. Så hvorfor gjør jeg dette mot meg selv?

Vel, jeg er jo en ivrig tilhenger av sandkasse-konseptet og spill som prøver å simulere virkeligheten. Grunnmuren av State of Decay 2 er derfor noe som på papiret vekker interessen min. Her settes jeg fri i en relativt stor verden hvor jeg kan gjøre hva jeg vil nærmest når jeg vil. Er du ute etter en dyp historie bør du styre unna, for denne zombiefylte verdenen fokuserer på gameplay fremfor en engasjerende fortelling.

I starten får man velge en av fire tilfeldig skapte duoer med ulike styrker og svakheter som vil utvikle seg enda mer basert på spillestilen din. Den vesle bakgrunnshistorien som følger med disse har ingenting å si, ettersom spillets fokus ligger i det spillmekaniske fremfor det fortellende. Personlig synes jeg dette egentlig bare er greit, for slike spill handler mine øyne i stor grad om å skape egne historier og opplevelser. Som du kanskje forstår av eksemplet øverst leverer State of Decay 2 varene på dette området.

Til tross for at gjøremålene er ganske ensformige gjør de utfordrende fiendene og ressurshåndteringen sitt for å holde på oppmerksomheten og engasjementet mitt. De ulike basene krever byggemateriale, ammunisjon, mat, medisiner og nok sengeplasser for å holdes i gang, noe som gjør at jeg presses ut for å lete etter mer om jeg vil det eller ei. Siden hver av de ulike følgere har unike egenskaper (i alle fall i starten) og blir slitne om de brukes for mye tvinges jeg ofte til å prøve ut nye ting og fremgangsmåter. Noen er gode skyttere, noen kan være gode innen medisin og noen kan løpe lengre uten pause.

Enkelte av disse egenskapene vil uansett kunne endres ved å finne bestemte bøker i verdenen og generelt utføre ferdighetene du ønsker å forbedre oftere, så du slipper å være veldig bekymret for å spille som figurer du hater altfor lenge. Ved å gjøre dette og skaffe deg nye følgere vil du også kunne gjøre nye ting på basen din, tilkalle ulike typer hjelp via radioen og gjøre litt annet småtteri når du er på oppdrag eller bare utforsker. Dermed er det ikke bare jakten på ressurser gjør det verdt å bevege oss ut av trygge omgivelser.

En av måtene man kan gjøre dette på er å oppsøke andre grupper av overlevende. Forholdet til disse vil avhenge av hva du gjør når de spør om noe. Ved å fullføre oppdrag for dem får du nye potensielle følgere og nye folk å handle med, men overser du dem eller gjør noe annet feil vil du plutselig måtte kjempe mot mennesker med våpen i verdenen også. I tillegg vil det å bli venner eller fiender med disse gruppene kunne påvirke moralen blant dine egne følgere, så ønsker du ikke at en av de beste figurene dine skal forlate deg bør du høre hva vedkommende mener om saken før du tar et valg. Du må altså ta høyde for ganske mange valg og statistikk i kampen for overlevelse.

På toppen av det hele har vi de nye mekanikkene Blood Plague og Plague Hearts. Førstnevnte er enkelt sagt en mer alvorlig variant av infeksjonen som herjer verden. Zombier som har denne er sterkere og vil kunne smitte deg om du tar nok skade. Da må du lage deg en kur så raskt som mulig før infeksjonen tar helt overhånd og dreper den spesifikke figuren for alltid. Heldigvis er denne kuren lett å skape ved å drepe disse zombiene, samle opp hudprøver og bruke dem til å skape en kur i sykestuen, så det føles som oftest bare som en plagsom forstyrrelse fremfor en frykt for å mislykkes.

Når det kommer til Plague Hearts kan disse betraktes som hovedmålet med spillet. Disse store, hjertelignende tingene er spredd over hele verdenen, og må ødelegges for å virkelig øke moralen i basen, øke innflytelsen til figuren du spiller som, og fjerne store deler av zombiene i området. Da sier det seg jo selv at det ikke er lett å gjøre dette. Disse hjertene tåler veldig mye, og med en gang du angriper dem vil horder av spesielle zombier komme stormende for å drepe deg. Disse sekvensene er utrolig intense og underholdende siden man må kunne gjøre nesten alt spillet har å by på for å overleve.

Du bør ha med deg en følgesvenn og nok av ammunisjon og sprengstoff, samt kunne veksle mellom å tynne ut hordene og skade hjertet. Alt dette toppes med permadeath, og timene du har brukt på å bygge opp egenskapene og ressursene deres er dermed tapt om du dør. På denne måten blir disse kampene ekstremt engasjerende og givende når de først fullføres. Skytevåpnene høres veldig bra ut, samtidig som at skytefølelsen er god nok til at det som oftest er min egen skyld om jeg bommer. Om jeg ikke møter på en av de utallige tekniske problemene og bugsene da.

Jeg må nemlig bare gjenta dette. State of Decay 2 er ikke det finpussede spillet mange forventer av noe Microsoft markedsfører såpass mye. Har du spilt ekte beta-tester eller spill som er veldig Early Access kan du til en viss grad tenke hvordan Undead Labs sitt nyeste spill er. Mesteparten av tiden bør du forvente en ujevn bildeoppdatering, omgivelser og zombier som plutselig dukker opp på skjermen, figurer som ikke vil klatre eller gå hvor du vil, og flere andre ting som vil kunne irritere dere som er ute etter en feilfri opplevelse. La meg bare si av erfaring at det ikke er gøy å ha permadeath når figuren din dør ved at en gruppe zombier spawner rett opp på hodet ditt...

Samtidig har jeg og flere andre kommet over større problemer som har krevet at vi har gått tilbake til gamle lagringsfiler. Oppdrag som ikke vil registrere at de er fullført, ingen informasjon på skjermen, dører som ikke lar seg åpne, online-partnere som ikke kan skade fiender, og fiender som ikke spawner hvor de skal er bare noen av de store problemene som krever at man starter på nytt en eller flere ganger. Det er enda godt at dette ikke koster 500-600 kroner, for da kunne Microsoft og Undead Labs like gjerne inkludert et refusjonsbrev i spillet.

De kommer nok uansett til å få noen krav, for State of Decay 2 er ikke noe for alle. Spillets semi-realistiske fremstilling er helt klart noe som vil bli kjedelig for dere som forventer noe som ligner på Dead Rising og Left 4 Dead, men som samtidig vil glede dere som er ute etter etter noe mer simulasjonsaktig. Du kan finne større sekker og hamstre ting i biler, men det vil uansett ikke ta lang tid før du må dra tilbake til en av de ganske begrensede tilpassede basene for å lagre tingene du har samlet. Siden oppdrags- og zombie-variasjonen ikke er grensesprengende blir denne gameplaysyklusen raskt kjedelig over tid om du er ute etter variasjon. På den annen side er det disse vurderingene og "realistiske" gameplayet som vil øke underholdningsverdien for dere som virkelig ønsker å se om dere kunne overlevet i en verden med udøde. Særlig sammen med en venn eller tre.

For denne gangen kan vi også spille gjennom alt sammen med opp til tre andre venner over nett. Som tilfellet ofte er med slike spill øker dette underholdningsverdien betraktelig. Plutselig er det flere faktorer som kan gjøre slik at ting ikke går som planlagt, dere kan samle inn flere ressurser, zombieslakten blir lettere, og dere kan fylle det ellers tamme lydsporet med litt snakk. Nå skal det sies at jeg også møtte på noen ekstra tekniske problemer da jeg spilte med andre, men Undead Labs sier at en ny, massiv oppdatering vil fikse noen av problemene jeg nevnte før spillet offisielt lanseres, så jeg håper opplevelsen blir bedre før dere får fingrene i spillet.

Noen ankepunkter som ikke vil fikses med det første er at man ikke kan gjennomsøke alt når man spiller med andre, men i stedet kun utvalgte ting spillet har valgt ut for deg. Hver enkelt ting er her tiltenkt en spesifikk spiller. Systemet er nok ment til å holde oss samlet, men samtidig ødelegger det noe av moroa når man ikke får lete etter like mange ressurser. State of Decay 2 er også et av spillene hvor personene som inviteres til å spille med deg bare vil få med seg ressursene og litt ekstra snadder når dere går hver deres vei, og får ikke registrert at de har fullført et oppdrag eller åpnet en ny base. Særlig førstnevnte skulle jeg gjerne sett blitt endret i fremtiden, mens fremgangssystemet har blitt så vanlig kost at jeg begynner å godta det.

State of Decay 2 er rett og slett et spill jeg tror vil skape veldig delte meninger blant folk. De av dere som er ute etter en utfordrende opplevelse hvor dere må kjempe mot både mennesker og zombier på jakt etter ressurser i en verden hvor "quality of life" er byttet ut med realisme vil helt klart kunne få mange timer med moro med relativt gode kontroller og valg som kan bety liv eller død. På den annen side vil en stor del absolutt hate all tiden i menyene, de ekstremt mange bugsene, haugen av tekniske problemer, og mangelen på variasjon. Har du vært på leting etter et overlevelsesspill som virkelig lar deg og vennene dine sjekke om dere kunne kommet gjennom et ekte zombie-utbrudd kan State of Decay 2 være verdt pengene, men er du ute etter kvaliteten, finpussen og variasjonen Microsoft vanligvis leverer i spillene sine kan du kanskje spare pengene eller prøve det ut med Xbox Game Pass.