Endelig! På dagen ti år etter at Marvel Cinematic Universe begynte sin tilsynelatende uendelige rekke med sammenkoblede superheltfilmer med norgespremieren på Iron Man, har tiden endelig kommet for å kose seg med den etterlengtede Avengers: Infinity War.
På mange måter er det denne filmen alle Marvel-filmene så langt har bygget opp imot. Det er en dårlig skjult hemmelighet at Marvel-superskurken Thanos er den store slemme vi møter i Avengers: Infinity War, en skurk vi fikk se aller første glimt av allerede for seks år siden i slutten av første Avengers. Filmer som Guardians of the Galaxy har vært langt mindre subtile og vist oss en Thanos som har en tydelig finger med i spillet i galaksens begivenheter, og nå er tiden kommet for at Thanos trer ut av skyggene og ordner jobben selv. Ikke bare det, men i god Avengers-ånd grupperer alle våre kjente og kjære superhelter seg sammen i kampen mot det store ondet. Denne gangen trengs det virkelig.
Med sitt monumentale krigsskip og loyale hær av trofaste undersåtter drar Thanos (Josh Brolin) gjennom galaksen på jakt etter sitt ultimate mål, uendelighetssteinene. De seks steinene som har sin opprinnelse i universets begynnelse besitter en nærmest uendelig kraft, og er i stand til å kontrollere hvert sitt aspekt av virkeligheten. Med et mål om å utslette halvparten av alt liv i galaksen er Thanos nå klar for å samle uendelighetssteinene for å oppnå sine ambisjoner. Dette skjer imidlertid ikke uten kamp, ikke minst fordi flere av uendelighetssteinene er i våre helters besittelse.
Det skal mye til for å leve opp til forventningene bygget opp rundt denne filmen, og ikke minst ligger mye av forventningspresset på Thanos, men jeg er overrasket over hvor vellykket skildringen av denne store Marvel-skurken faktisk er. Josh Brolin gjør en særdeles god jobb med å portrettere en superskurk som på den ene siden er voldsom, truende og fryktinngytende med sitt kalde og kyniske vesen, men som på den andre siden også har et aspekt av følelser og indre kompass. Man kan forstå hvor Thanos kommer fra og hva som ligger til grunn for hans ambisjoner, selv om man selvsagt synes midlene er altfor ekstreme.
Som forventet er Avengers: Infinity War stappfull med action med alle superheltene våre. Og når jeg sier alle, mener jeg så å si alle, hvilket betyr at over 20 helter og antihelter skal i ilden og skinne noenlunde samtidig. For seks år siden syntes noen at dette var tøft nok med bare seks helter i Avengers, så man kan jo se for seg hvordan det blir med såpass mange aktører på lerretet denne gangen. Noen vil naturlig nok få mer skjermtid enn andre, og ikke overraskende er dette Steve Rogers/Captain America/Nomad (Chris Evans) og Tony Stark/Iron Man (Robert Downey Jr.) som ledere av hver sin fraksjon i superheltverdenen. Balansen mellom de forskjellige heltene er omtrent så god som man kan forvente, skjønt et par helter kunne gjerne fått litt mer tid.
Samtidig som at du kan forberede deg på å se dine favoritter på lerretet, må du kanskje også være forberedt på å ta noen farvel underveis. Det har aldri vært en hemmelighet at noen kommer til å ryke med i løpet av filmen, og selv om man er forberedt på dette på forhånd er det tøft å faktisk bli stilt ovenfor dette når den tid kommer.
Avengers: Infinity War er blant de dyreste filmene som noensinne er laget. Dette merkes, og ikke bare på grunn av det enorme galleriet av overbetalte skuespillere. Spesialeffektene pøser mot deg med nærmest uendelig kontinuitet, og dette er virkelig en film hvor det ikke er spart på kruttet. Faktisk guffer filmen så mye på at det nesten kan bli i overkant, men det er i minste så gjennomført og velutviklet at det er en fryd for øyne og ører.
Så snart det mesterlige audiovisuelle håndverket har fått gjort sitt og du får kontakt med de små grå igjen, kommer imidlertid noen av filmens svakheter til syne. Ironisk nok er det nettopp Marvel-filmene som gjør at denne Marvel-filmen kan oppleves noe svak. Avengers: Infinity War har definitivt både særpreg, driv og mål, men den mangler likevel det lille ekstra for å heve den over de beste Marvel-filmene. Infinity War er absolutt en god superheltfilm, men det er verken den beste Avengers-filmen eller den beste superheltfilmen fra regiduoen Anthony og Joe Russo.
Noe av årsaken til at grunnlaget til Avengers: Infinity War svikter er at filmen mangler litt for ofte den ekstra substansen som skal til for å gjøre dette til mer enn bare en actionfest. En sjelden gang feiler dessuten filmen i å understreke alvoret som ligger i Thanos' mål og ambisjoner, noe den egentlig ikke har råd til å gjøre. Den største faren filmen løper er at den fort kan ende opp med å føles som en mellometappe, med tanke på at dette kun er første del av en duologi (neste film kommer mai 2019). Denne fellen unngår filmen stort sett, og sluttresultatet oppleves absolutt som en selvstendig og god film. Samtidig unngår den likevel ikke mellometappestempelet, og sluttproduktet står dermed mindre selvstendig enn lignende filmer som Star Wars: The Empire Strikes Back eller The Lord of the Rings: The Two Towers.
Forventningene har vært store i forkant av filmen, og langt på vei leverer Avengers: Infinity War. Den braker så å si alle helter og skurker sammen til et massivt oppgjør, et oppgjør som koster dyrt og som river i Marvel-hjertet ditt. Du vil få både latter og spenning i løpet av filmens gang, og kanskje du må forberede deg på en tåre eller to også. Likevel skulle jeg ønske filmen gjorde et enda større inntrykk på meg, og i den store Marvel-skalaen mangler fortsatt filmen det lille ekstra som skal til for virkelig å seile hjem som den storfilmen den er ment å være. Forhåpentligvis vil andre halvdel av duologien fikse dette.
PS: Hva du enn gjør, ikke forlat salen før rulleteksten er helt ferdig! Den lille bonusscenen etter filmen vil gi deg et verdifullt innblikk i veien videre.