Norsk
Gamereactor
film-anmeldelser
Ready Player One

Ready Player One

Med Ready Player One er Steven Spielberg tilbake og viser hva han kan best: Lage undeholdende eventyrfilmer, slik han gjorde på 80- og 90-tallet.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt

Se for deg en verden hvor alt er mulig, hvor du kan være nettopp den du vil, og ikke minst: hvor alle dine yndlingsfigurer, -steder og verdener møtes på ett og samme sted. Et sted hvor du selv kan innta rollen som Batman, bestevennen din er Deadpool, og hvor dere sammen forserer Hyrules uendelige sletter i jakten på orkeklanen fra Warcraft som stjal amuletten fra Castle in the Sky, og hvor dere for sikkerhets skyld allierer dere med en gruppe Spartans fra Halo i tilfelle Battletoads eller Hello Kitty har slått seg sammen med fiendene deres.

HQ

Så absurd dette enn høres ut, ville et slikt scenario ikke vært helt umulig i OASIS, den virtuelle verdenen vi møter i Ready Player One. I år 2045 er den virtuelle verdenen OASIS et paradis alle kan rømme til for å slippe unna den grimme virkeligheten (som i 2045 er blitt ganske ille for de fleste), hvor alle kan være den de vil og hvor alle kjente og ukjente fiksjonelle univers er samlet på ett sted. Dette er kjerneelementet i boka Ready Player One av Ernest Cline fra 2011, og nå er ingen ringere enn Steven Spielberg klar med filmen.

Vi møter Wade Watts (Tye Sheridan), en foreldreløs gutt bosatt i slummen utenfor Columbus, Ohio, i år 2045. Wade er en såkalt gunter (egg hunter) som jakter på verdenshistoriens største easter egg. Da OASIS-skaper James Halliday (Mark Rylance) døde fem år tidligere, annonserte han i sin testamentariske video for hele verden at han hadde gjemt et easter egg et sted inni OASIS. Første mann som finner egget overtar majoritetsaksjene i selskapet bak OASIS, samt kontroll over den virtuelle virkeligheten. Mange håpefulle søker selvfølgelig lykken, men midt oppi dette må de konkurrere mot det særdeles shady selskapet IOI under ledelse av Nolan Sorrento (Ben Mendelsohn) og hans sjelløse hær av Sixer-soldater. Et OASIS eid av IOI betyr ikke bare slutten på et reklamefritt og gratis OASIS, det betyr også pay-to-win-løsninger, noe ingen her i verden ønsker (hører dere dette, EA?! Selv Steven Spielberg vet bedre enn dere!).

Ready Player One
Wade Watts (Tye Sheridan) leter i Ready Player One etter tidenes største easter egg, noe som gjør dette til en ideell påskefilm.

Selv hørte jeg gjennom lydboka i februar (lest av Wil Wheaton, som belønnes med et bilde av seg selv i filmen), og mine tanker rundt boka var at konseptet er bedre enn den litterære gjennomføringen, og at filmen ville tjene på å frigjøre seg noe fra boka. Det er nettopp det Spielberg har valgt å gjøre. Kjernestrukturen finner vi fortsatt der, men har du lest boka bør du ikke binde deg altfor mye opp til den før du går inn i kinosalen.

Dette er en annonse:

I stedet for en slavisk filmatisering av boka, har Steven Spielberg valgt å gjøre nettopp det han kan best: Lage en eventyrlig film med glimt i øyet slik Spielberg gjør på sitt beste. Kall meg gjerne kontroversiell, men Ready Player One gir noen herlige nostalgiske følelser fordi den føles som en Spielbergfilm tvers igjennom, akkurat slik vi lærte oss å forbinde med hans navn på 80- og 90-tallet (og som vi fikk et herlig gjensyn med i På eventyr med Tintin - Enhjørningens hemmelighet i 2011). Hele filmen oser av glimt i øyet, eventyrlyst og en hyllest til de gode vennskapene som oppstår i konfliktfylte situasjoner.

Ikke bare det, men Ready Player One er også laget med en tydelig respekt, forkjærlighet og glede for popkultur-kulturen (nei, jeg stammer ikke) som har vokst frem siden midten av 70-tallet. Ettersom rollefiguren James Halliday var en sosialt sjenert nerd med en ekstrem opptatthet av populærkulturen slik vi kjenner den i dag, er det nettopp denne populærkulturen som også preger OASIS og jakten på egget. Resultatet er etter all sannsynlighet den filmen i verdenshistorien med mest popkulturelle referanser noensinne. Her er det alt mulig å hente, og bare for å nevne materiale man har sett i trailerne kan jeg nevne King Kong, Akira, Back to the Future, Say Anything, The Iron Giant, Street Fighter, Halo, Overwatch, Battletoads, Batman (i form av Deathstroke og Harley Quinn), Gundam, Duke Nukem og mange, mange flere. Filmen er så proppfull av referanser og figurer fra fiksjonelle univers innenfor film, TV og spill at det er ganske enkelt umulig å få med seg alt på bare én kinovisning, og jeg kjenner jeg gleder meg allerede til å lese hvilke referanser og detaljer folk klarer å plukke opp fra filmen.

Det beste er at referansene fungerer langt bedre i filmen enn de noen gang gjør i boka. I boka får man noen ganger en følelse av at referansene kun er med for å vise hvor mye forfatteren kan om popkultur, noe som kan bli slitsomt. I filmen fremstår de som langt mer naturlig implementert, noe som naturligvis skyldes noe av styrken film har som et visuelt medium. Dette gjør at Ready Player Ones leken med popkulturelle referanser føles langt mer naturlige på det store lerretet. At referansene stammer fra et såpass stort tidsspekter, gjør dessuten at det er noe å hente her for både den eldre og yngre kinogenerasjonen, og med det har Spielberg lykkes i å lage en god familiefilm. Det vil si, i det minste for familier som har brydd seg om popkultur de siste tretti årene.

Ready Player One
Her var det flere kjente og kjære rollefigurer, gitt!
Dette er en annonse:

All verdens referanser hadde imidlertid ikke fungert hvis ikke historien hadde hengt på greip, men heldigvis er det ingenting å frykte dersom du går inn i kinosalen uten å ha spilt et eneste TV-spill noen gang. Ready Player One er en god eventyrfilm uavhengig av hvor mange referanser du tar; den blir bare bedre jo flere av referansene du får med deg.

Noe av æren må også musikken ha. Ikke bare er låtvalget av klassiske låter fra 70-tallet og utover med på å skape god stemning, men veteranen Alan Silvestri disker opp med et nytt lydspor som virkelig fanger eventyrstemningen fra 80-tallet kombinert med spennende filmmusikk mer tilpasset dagens filmer.

Med så mange referanser til så mye er det imidlertid lett å påpeke store aktører som mangler. I dialogen finnes det én referanse til Star Wars og én til Mario Kart, men utenom dette er det påfallende at store selskaper som Nintendo, Square Enix og Disney (med Marvel og Star Wars på slep) glitrer med sitt fravær. I farten kunne jeg ikke skimte en eneste visuell Disney-Marvel-Star Wars-referanse, og det først på et bilde fra filmen at jeg noterer meg en Zelda-plakat i bakgrunnen i et rom i filmen. Derimot er andre aktører som Blizzard nærmest overrepresenterte, ikke minst med en Tracer fra Overwatch som dukker opp minst tre-fire ganger. Her er det selvfølgelig produktplassering, lisenser og dyre avtaler som avgjør det hele, men jeg skulle gjerne sett enda flere elementer fra den østlige kulturkanon, ikke minst fordi dette faktisk får litt plass i boka (personlig savner jeg Cowboy Bebop-referansene fra boka mest, men det kan også tenkes at jeg bare ikke la merke til dem).

Så lenge filmen foregår innad i OASIS er tempoet som regel høyt og handlingen drives fremover på naturlig vis. Med en gang vi forlater OASIS og beveger oss i den virkelige verden er filmen derimot hakket sløvere, og det er flere ganger filmen har problemer med både tempo og narrativ teknikk når VR-headsettet tas av. Noen ganger går filmen for fort frem, mens andre ganger føles scenene tomme og litt meningsløse for helheten.

Det er også trist å se at historiens kvinnelige roller fortsatt ikke er like gode som de kunne og burde ha vært. I boka er Wades cyber-stalking av den kvinnelige gunteren Art3mis (Olivia Cooke) mildt sagt problematisk, og selv om den er noe tonet ned i filmen er det fortsatt trist å se at Art3mis ikke får en bedre plass enn den hun har. Det er synd, for det vi ser og hører fra Art3mis er absolutt lovende.

Ready Player One
Wades alter ego Parzival sammen med sitt foretrukne transportmiddel, som formodenltig ikke behøver videre introduksjon.

Samlet sett er det likevel mye moro å hente i Ready Player One, og overgangen fra bok til film har på ingen måter svekket historiens grunnkonsept. Spielberg viser at han fortsatt kan lage gode eventyrfilmer hvis han bare vil, og resultatet er en spennende film med mye action, herlige spesialeffekter og mange øyeblikk med latter og glede. Referansefesten gjør ikke filmen dårligere (i det minste ikke for oss som tar de fleste referansene), og det er moro å se at popkulturen får en såpass positiv oppmerksomhet som den gjør i denne filmen. Med tanke på all moroa og gleden popkulturen har gitt oss de siste 40 årene, skulle det bare mangle.

08 Gamereactor Norge
8 / 10
+
Tidenes referansefest med noe for både unge og gamle, en film med eventyrstemningen Spielberg er kjent og elsket for, herlig musikk og låtvalg.
-
Filmen sliter med tempo og narrative teknikk i scenene satt utenfor OASIS, flere store aktører glitrer med sitt fravær, kvinnerollene burde vært bedre.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster

0
Ready Player One

Ready Player One

FILM-ANMELDELSE. Skrevet av Ingar Takanobu Hauge

Med Ready Player One er Steven Spielberg tilbake og viser hva han kan best: Lage undeholdende eventyrfilmer, slik han gjorde på 80- og 90-tallet.



Loading next content