Lego-spillene til TT Games og Traveller's Tales har alltid fulgt en viss mal, og resultatet er en rekke med veldig like spill. Lego Marvel Superheroes 2 er det nyeste i serien, og det første Lego-spillet som er designet fra bunnen av for de nyeste konsollene ifølge Traveller's Tales.
Blant annet har kampsystemet fått seg en liten overhaling.
Vi snakker ikke store forandringer, men det finnes litt mer dybde her enn jeg forventet. For eksempel vil noen fiender variere angrepsmønstre basert på hvordan du spiller, og spesialangrep spiller en litt større rolle enn de gjorde tidligere.
Skurkene tåler også mer denne gangen, noe som gjør at kamper kan bli litt mer enn bare knappemosing - det er opp til spilleren. Ettersom det ikke finnes noen ordentlige konsekvenser for å dø er det fortsatt mulig å trykke seg til seier i det lange løp. Man får bare ikke en like visuelt spennende slåsskamp på skjermen.
I likhet med senere Lego-spille kan man kan utforske en åpen verden mellom oppdrag i form av mer tradisjonelle Lego-spillbrett.
Spillets skurk, Kang The Conqueror, har plukket deler av diverse planeter fra forskjellige tidsperioder og alternative dimensjoner, og skapt en ny verden kalt Chronopolis. Med andre ord kan du som Iron Man fly fra Manhattan til Wakandas jungel, for så å ta turen innom Asgard før man lander på toppen av Sfinksen i Giza.
Chronopolis er fylt med aktiviteter av varierende vanskelighetsgrad. Å si at spillet mangler litt på utfordringer blir ikke helt feil. Det er ikke nødvendigvis en dårlig ting, Lego-spillene er tross alt ment for den yngre garde.
Noen av småoppdragene er til å sovne av, men tross dette er Chronopolis et av spillets sterkeste sider. Spesielt jakten på nye figurer, og den konstante søken etter samleobjekter faller i smak her i gården.
Handlingen i spillet kan jeg ikke akkurat skryte av, men Traveller's Tales har holdt seg tro til Marvels kreative univers. Det er i alle fall første gang på veldig lenge at historien har klart å holde oppmerksomheten min i et Lego-spill. Det til tross for at stemmeskuespillet har gjort det rimelig vanskelig til tider.
Og historieoppdragene krever gjerne at man fullfører oppgaver før man kan begynne, som for eksempel å hjelpe Daredevil med å samle informasjon om Kingpins virksomhet. Slikt som dette skulle jeg likt å se mer av, og det er litt trist at handlingen fortsatt for det meste foregår i enkeltstående brett.
Da er det ekstra skuffende at disse brettene så og si er identiske med brettene fra Lego Star Wars: The Video Game fra 2005. Nesten 20 spill senere synes jeg det er på høy tid at Traveller's Tales prøver noe nytt.
Det er ikke bare hvor lite disse brettene har forandret seg som er et problem. Selve designet i seg selv er av ekstremt varierende kvalitet, og til tider er det direkte merkelig. Det hender litt for ofte at jeg står fast i puslespill uten noen konkret tanke om hvordan jeg skal gå videre.
Ikke fordi puslespillene man støter på i brettene er utfordrende rent spillmekanisk, det er rett og slett ikke alltid en logisk løsning som kreves. Og når puslespill ikke styres av logikk så mener jeg vi ikke lenger egentlig snakker om puslespill. Da minner det mer om sjansespill.
På toppen av dette har jeg opplevd flere ganger at spillet henger seg opp og krever at brettet startes på nytt. Hver gang dette har skjedd har det derimot ikke vært åpenbart, noe som har resultert i at jeg surrer rundt i et forsøk på å løse en umulig oppgave. Gjerne litt lenger enn jeg er villig til å innrømme.
Og dette er et spill som sikter seg inn mot den yngre garde. Disse problemene har eksistert i serien siden begynnelsen, men når slike tekniske glipper slipper til blir det plutselig mye mer ødeleggende, spesielt hvis spilleren ikke engang forstår at spillet har hengt seg opp.
Kontrollen setter også et preg på totalopplevelsen som ikke alltid er like heldig. Mest problematisk er det faktum at figurene kontrolleres annerledes i historieoppdragene i forhold til Chronopolis. Det grunnleggende fungerer likt, men for eksempel kan ikke Spider-Man klatre på vegger i brettene til tross for at han kan det i den åpne verdenen.
Flyvende figurer styres også helt annerledes i Chronopolis, der er flyvingen knyttet til kameraet. Innenfor brettene derimot har ikke spilleren kontroll over kameravinkelen i det hele tatt.
For Lego-spillveteraner burde ikke dette være noe nytt, men det er slående at relativt åpenbare designfloker ikke har blitt plukket opp under utviklingen av flere av disse spillene over så lang tid. Et annet eksempel på ting som skaper irritasjon finner vi så og si hver gang man løser et puslespill.
Da mister spilleren kontrollen slik at spillet kan vise nøyaktig hva som har blitt oppnådd. Over tid bidrar disse kuttene til en veldig oppstykket spillopplevelse.
Lego Marvel Superheroes 2 er med andre ord dessverre en ganske lite imponerende oppfølger, men det betyr ikke at jeg ikke har kost meg litt også. Som sagt har samlemanien gått på høygir, og Chronopolis har flust av figurer som skal reddes og gullbrikker som må samles.
Traveller's Tales har laget et spill som ikke egentlig fortjener veldig mye ros, men som likevel presterer å få meg til å trekke litt på smilebåndet her og der. Sjarmerende er det i alle fall - når Star Lord danser til Mr. Blue Sky mens han plaffer løs med gønnerne er det ingen tvil om det.