Det er på mange måter en vanskelig avskjed, som skal tas med Final Fantasy-seriens siste kapittel på PSone. Serien har levd og regjert på den lille grå (ja, vi er fortsatt noen, som fortsatt mener, at en PlayStation skal være grå, stygg og klumpete), og å ta avskjed med Final Fantasy er på sitt vis det samme som å gi den lille grå dædskysset. De to har vært gjennom så mye, og det er nesten ekstra ulidelig, at niende kapittel i FF-serien ikke blare vender tilbake til rættene sine, men også gjær det så overbevisende at man ergrer seg over, at det plutselig er slutt.
Men helt slutt er det ikke
For med det niende kapittelet i serien sementeres det med all tydelighet, at Final Fantasy er den stærste rollespillsserien gjennom tidene. Med en fullendt historie, som bær tilfredsstille selv de fariseerne, som ikke bræd seg om historien i FFVIII (ok, den var kanskje også en anelse pubertal), et grafisk uttrykk, som til stadighed overrasker og henrykker, en lydside, som fortsatt er preget av den kitschige midi-musikken og de storslåtte mellomsekvensene, som har blitt Squares varemerke - ja, der er Final Fantasy fortsatt en storslått opplevelse på alle måter.
Er det en forskjell?
Men spærsmålet er, om det er så fandens forskjellig fra de mange andre avsnittene i serien? Det er niende gang, vi stifter bekjentskap med den siste fantasien, og på et eller annet tidspunkt må det stagnere. Men sært nok, så gjær det ikke det, for en av seriens styrker er det gripende elementet. Det er historien, universet, personene og de storslåtte kampene, som har utgjort hjertet i Final Fantasy. Selv om dette avsnit vender tilbake til rættene i den forstand, at det behandler og utspiller seg i det universet, vi alle kjenner fra kapittel VII, så er det rikelig med nyheter og raffinementer til, at man kan glede seg som spiller. Mer enn fær fokuserer spillet på handlingen, og skiftet mellom de forskjellige hovedpersonene i spillet, er mer uttalt og gjennomgående i FFIX enn i de tidligere titlene.
Zidane? Nei, det handler ikke om fotball...
Vår fantasi tar utspring på the Mist Continent i kongedæmmet Alexandria, hvor den kjekke helten Zidane, en ung fyr med kvinnetekke, lævemanke og hale, planlegger å kidnappe den unge prinsessen Garnet i forbindelse med en kommende festival. Det viser seg fort, at Garnet er meget villig til å la seg kidnappe og litt i stil med filmen A Life Less Ordinary stikker hun av med hele pakka. Prinsessens mor, den fær så fromme dronningen, ligger tilsynelatende under en forbandelse, da hun i det siste har vist en markant fiendtlighet ved å sende en hær onde magikere ut for å erobre de grensende lendene. Dermed er scenen satt til et eventyr i stil med de store klassikerne, og det er bare de mest blaserte av alle rollespillere, som ikke får en liten klump i halsen med tanken om, hva dette plottet kan fære med seg.