Dark Souls III: Ashes of Ariandel

For å være helt ærlig er jeg ikke veldig god i de såkalt Soulsborne-spillene. Jeg har uansett lagt ned veldig mange timer i serien, spesielt Dark Souls III, og det siste halvåret har jeg brukt veldig mye tid på det siste spillet i serien. Mine masochistiske tendenser er tydeligvis sterke, for jeg har lengtet i det som føles som en liten evighet på mer Dark Souls. Dark Souls III: Ashes of Ariandel er den første av to planlagte utvidelser, og den tar oss med til en snødekt verden fra et gammelt og rart maleri.

Mange av dere vet allerede det som er verdt å vite om maleriet, om Friede, Forlon og historien som ligger bak. Som vanlig blir ikke dette fortalt rett frem i spillet, men via kommentarer fra figurer du møter eller i beskrivelsene til våpen og annet utstyr. Dette er både elsket og hatet, og for min del hadde det vært fint med et tydeligere narrativ (det samme gjelder i Bloodborne) - til tross for at det kan gjøre utforskingen mer spennende å kun få noen små drypp her og der.

Utvidelsen tar meg til en vakker og snøkledd verden, like skummel som den er innbydende. Jeg rekker dog ikke å se meg så mye rundt før jeg møter en gjeng herremenn med onde hensikter. Deres største ønske er å vise meg skjermen med de store, røde bokstavene som forteller meg at jeg er død. Det anbefales at man er på nivå 70, men jeg tar en sjanse med min ridder på 68.

Vanskelighetsgraden føles perfekt. Selv om mange av de nye fiendene ikke byr på store problemer, så er det noen som absolutt gjør det. Min største frykt i Dark Souls III var å møte på hundene. Uansett hvordan jeg snudde meg kom de fra flere kanter og utgjorde en skikkelig trussel. Det finnes heldigvis ingen hunder i Ashes of Ariandel, men til gjengjeld finnes det nok av ulv.

Vinterlandskapet er rammen for utvidelsen, og hva passer vel enda bedre enn snø og julebrus? Jo, ulv. Disse firbeinte jegerne tar opp mye plass i Ashes of Ariandel, og de kommer i grupper av ulik størrelse. Deres angrepsmønster er ulikt det hundene i hovedspillet har, og de er langt fra like agressive. De holder seg gjerne på avstand og samler flokken før de angriper - alle på én gang. Her må du være rask og ta kommandoen, for de kan kalle inn forsterkninger som fullstendig endrer kampbildet.

Det er stort sett nye fiender jeg møter på under gjennomspillingen. De varierer fra små (men farlige) soldater til gigantisk fiender og monstre du helt ikke vil møte. Utvidelsen har to bosskamper og omtrent ti såkalte bonfires, og det tok meg fem timer å kjøre gjennom første gang. I etterkant føltes dette litt kort, for jeg rakk egentlig bare å bli skikkelig varm i trøya før det hele var over. Jeg hadde nok forventet med noen timer til i det minste.

Som vanlig blir jeg oppmuntret til å oppdage nye ting. Jeg har lyst til å snu og klå på alt jeg finner i søken etter hemmeligheter, lære mer om hva som foregår inne i maleriet, eller for å sitere Sir Vilhelm fra spillet: "Every secret must be unearthed. Such is the conciet of the self-proclaimed seeker of truth".

Jeg er fullstendig bergtatt av verdenen i Ashes of Ariandel. Den er fredfull og uhyggelig samtidig, og selv om den teknisk sett bare er et maleri føles den som en del av resten av verdenen i Dark Souls III. Jeg opplever dog mer problemer med bildeoppdateringen enn i hovedspillet (Playstation 4). Den stemningsfulle musikken er både riktig og vakker, og Ashes of Ariandel treffer blink med atmosfæren. Det er heller ikke til å stikke under en stol at den uforglemmelige bosskampen veier opp for den korte spilletiden - i hvert fall litt.

En veldig velkommen nyhet er muligheten til å kjempe i arenaer. PvP (spiller mot spiller) er en stor del av Dark Souls III, og det er alltid gøy å dukke opp i andres spill for å stikke kjepper i hjulene. I Dark Souls III: Ashes of Ariandel kan du via Firelink Shrine bli med i arenakamper kalt Undead Match, og det finnes flere ulike moduser å velge blant. Her finner du én mot én, to mot to, tre mot tre, eller alle mot alle i en modus der seks personer samles på et lite område for 300 minutter med juling.

Det er veldig enkelt å komme seg inn i en kamp, og selv om det i skrivende stund kun finnes én arena er ingen kamper like. Dette er også en fin mulighet til å teste ulike figurer og våpen slik at du kan finne en kombinasjon du vil bruke i det vanlige spillet. Det er mulig å stille seg i kø sammen med venner ved å bruke et passord, men dere må være mange nok til å fylle alle plassene i en kamp. Det er altså ikke mulig å spille sammen med en venn mot tilfeldige motstandere hvis ikke de bruker det samme passordet, og dette er veldig synd. Mangelen på poengtavle sørger dessuten for mindre dybde, men det er fortsatt gøy.

Ashes of Ariandel er et godt tillegg til det allerede herlige Dark Souls III. Det er litt for kort, og arenaen kunne hatt godt av litt mer arbeid. Som spillverden og grunnlag for flere historier og mer Dark Souls er den likevel ypperlig. Utvidelsen slutter brått etter en storslått kamp, men det er likevel spennende nok til at jeg allerede gleder meg til neste tillegg.