Mirror's Edge Catalyst

Faiths ikoniske, knallrøde sko raser over de skinnende takene i byen Glass. Hun dukker under rør, hopper over gjerder og skubber seg forbi KrugSec-vaktene mens hun fortsatt sprinter i full fart. Den røde røyken foran henne vil at vi skal fortsetter gjennom den røde døra der framme, men vi vet om en snarvei. Noen akrobatiske manøvere senere befinner vi oss på siden av bygningen. Vi slenger oss fra stolpe til stolpe mens tiden tikker ned. Fem...fire...vil vi klare det? Tre...to...en. Vi krysser mållinjen på rekordtid, dog med bare noen millisekunder. Hjertet slår seg nesten ut av brystet, og vi puster så tungt at man skulle tro det var vi som hadde løpt. Nå, over til nye eventyr. Hva er neste post på programmet? Å ja, akkurat det samme som vi nettopp gjorde, bare på et nytt sted.

For Mirror's Edge Catalyst fokuserer, som originalen, på å komme seg fra A til B på kortest mulig tid i rollen som denne svært akrobatiske kvinnen. Historien er nedprioritert. Utvikler Dice lovet en mer gripende historie denne gangen, og vi ser at de har forsøkt, men de har ikke lykkes. Mye av dette skyldes urealistiske og kjedelige karakterer. Alle sammen føles som klisjeer, til og med Faith! Hun er den stille jenta med en trist fortid, som kun ønsker å glede farsfiguren i livet sitt. Teknikeren Plastic er en tenåringsjente som ikke vet hvordan man sosialiserer med andre mennesker, og går med overdrevent fremoverlente skuldre. Jeg dropper å gå gjennom de andre. Mangelen på interessante personligheter og bakgrunnshistorier (det finnes dog tegneserier, men det skal ikke være et krav å lese dem) fører til at vi rett og slett ikke bryr oss om hva som skjer med karakterene. Når vi samtidig får et veldig forutsigbart plott blir det klart at dette ikke er et spill du kjøper hvis historien er viktig for deg. Heldigvis har Mirror's Edge andre strenger å spille på som låter bedre.

Det unike Mirror's Edge er i hovedsak kjent for gode kontroller, fartsfølelse, stilren grafikk og parkour-systemet. Disse aspektene er alle på topp i Catalyst også. Kontrollene er i stor grad uforandret, noe som gjør det veldig lett å finne rytmen igjen for gamle fans. Samtidig er det også lett å lære for nybegynnere. Denne gangen er det faktisk enda lettere, siden vi gradvis får nye evner. Å la oss gradvis åpne opp for flere evner gjør det enklere å lære seg de grunnleggende kontrollene, men vil også kunne bli frustrerende for de mer erfarne. Mange av egenskapene man har fra starten av i originalen må nemlig låses opp her. Blant annet kan man ikke dempe landingen ved å rulle fra starten av i Catalyst, men heldigvis er dette blant de første egenskapene man kan sikre seg.

For å få nye egenskaper må du skaffe deg erfaringspoeng, som deles ut når du finner samleobjekter eller fullfører oppdrag. Egenskapene er fordelt over tre kategorier: Movement, Combat og Gear. Mange av dem kan imidlertid ikke åpnes før du har fullført bestemte deler av historien, noe som virkelig demper følelsen av progresjon. Vi forstår at Dice ønsker å gradvis lære oss kontrollene, men dette fører bare til at det ikke lønner seg å utforske byen i starten. Ikke tilfører de nye egenskapene noe særlig nytt til spillet heller. Eksempelvis får du et tau med gripekrok, men det kan bare brukes i spesifikke situasjoner. Du får også en "Disruptor" som lar deg paralysere fiender i noen sekunder, men begge disse blir i stor grad unødvendig etter å ha lært deg den siste egenskapen som lar deg klatre raskere. Dermed blir det i all hovedsak rullingen og muligheten til å snu seg 90/180 grader raskt de viktigste egenskapene man låser opp. Siden begge deler kan åpnes veldig tidlig føles erfaringssystemet bare unødvendig, og kun ment for å gi spillet kunstig holdbarhet.

En av de få klagene mange hadde parkour-systemet i det originale Mirror's Edge, var at det ble en del prøving og feiling på grunn av brettdesignet. For å fikse dette bestemte Dice seg for å gjøre Catalyst sin versjon av Glass større og mer åpen. Det er ikke tvil om at dette til en viss grad har gjort problemet mindre, men ikke så mye som vi hadde håpet. For selv om byen er større føles fortsatt områdene veldig lineære. Man kan nesten si spillet har et snev av MOBA-sjangeren over seg. Hver område har som regel tre veier å velge mellom. Én til venstre, én i midten og én til høyre. Å kombinere disse fører som oftest bare til at du bruker lengre tid, og avhengig av hvilke egenskaper du har valgt vil én av dem være vesentlig raskere til målet ditt enn de andre. Derfor valgte vi ofte de samme veiene, noe som ikke akkurat forbedret følelsen av variasjon i den nokså livløse og monotone byen. Når ikke engang samleobjektene byr på utforskning siden de ofte er midt i veien vil du se de samme områdene om og om igjen.

De mest minneverdige områdene finner vi derfor i historiedelen, som i hovedsak tar oss til ellers stengte områder. Det er her vi får se spillets utsiktspunkter og særegne arkitektur, men sjelden noe nytt gameplaymessig. Sideoppdragene prøver seg ofte på mer variasjon, eksempelvis gjennom snikeoppdrag, budoppdrag hvor man ikke kan lande for hardt og liknende, men uheldigvis er konseptet fortsatt akkurat det samme. I snikeoppdragene er det helt tillatt at vaktene ser deg, så lenge du løper fort forbi dem. Og harde landinger er nærmest umulige etter at man har lært seg å rulle. Så hva er igjen da? Å ja, å løpe fort og være akrobatisk. Det er her vi ser at "prøve og feile"-metoden fortsatt eksisterer, siden spillet helt klart ønsker at du løper én spesifikk vei. Faktisk er det ofte nesten umulig å nå målet i tide om du ikke følger den optimale ruten. Elsk det eller hat det...

Catalyst har minimalt med farger og interaktive karakterer. Dette får byen til å føles som en videospillverden, ikke en ekte by. De sterile fargene som fikk originalen til å føles unik, er nå kjedelige og oppbrukte. Med så få farger og ensformig arkitektur blir områdene veldig like. Dette hadde kanskje ikke vært så tydelig om de andre borgerne levde sine daglige liv, og faktisk gjorde noe annet enn å bare henge når de ikke har et oppdrag å gi oss. Utenfor oppdrag står nærmest alle stille som statuer, uten å si ett ord, eller i det hele tatt erkjenne at du er der.

De eneste interaktive karakterene du jevnlig møter på er fiender. Når man er utenfor oppdrag kan disse lett unngås, men i enkelte oppdrag tvinges du til å kjempe mot dem. Da kommer det dårlige kampsystemet til syne. Greit nok, de har forbedret det siden originalen, og det er mye lettere å beseire fiender denne gangen. Problemet er bare at det blir for enkelt. Selv med variasjonen du har med hoppeangrep og liknende, har Faith et ganske begrenset utvalg av angrep, noe som raskt fører til at også kampene føles monotone. Du kan lett trykke på unnvike-knappen i hytt og pine til de angriper, før du går til motangrep. Deretter gjentas prosedyren. Dice ønsker tydeligvis fortsatt at vi skal unngå kamper, og de har på sett og vis lykkes, bare ikke på den måten de tenkte.

Nei, den beste delen av spillet er og blir parkour-systemet. Det er derfor godt å se at dette er hovedfokuset i Social Play-delen av spillet. Dette er en slags videreføring av originalens Time Trials, men her kan du lage dine helt egne løpsutfordringer. Du kan også dele dem med andre spillere, og spille utfordringer andre har laget. Har du akkurat løpt fra A til B på ekstremt kort tid? Da kan du lagre veien du har løpt, sette ut noen checkpoints de må innom, og legge ut ruten som en utfordring. Denne markeres så i den åpne verdenen, og prøver noen seg på den løper de mot et hologram av deg. Å stadig se omrisset av bestetiden er virkelig en intens følelse, i kampen mot tusendelene for å nå topplassen. Samtidig har vi sett (og laget) mange kreative utfordringer som overgår det grunnspillet har å by på. I én av løypene vi prøvde måtte vi blant annet avslutte den vanskelige ruten ved å kaste oss utenfor et stup, og slippe tauet i det perfekte sekundet som lot oss falle ned mot målet. Bommet vi, noe vi ofte gjorde, ble vi knust mot asfalten under, og måtte starte på nytt. Dette aspektet vil nok også bli ensformig veldig raskt, siden man ikke kan lage egne baner, men det byr i hvert fall på noen ekstra timer med moro.

Alt i alt er Mirror's Edge Catalyst en penere utgave av originalen. Hvis jeg har virket negativ i denne anmeldelsen må du ikke misforstå. Det er fortsatt et sprekt spill i bunnen her. Kontrollene er fortsatt gode, og det vekker fortsatt konkurranseinstinktet å finne raskest vei fra A til B. Dette er på sitt beste i starten av spillet, og i Social Play. Å dele sine kreasjoner og tider med andre spillere har alltid vært gøy, og kampen mot klokken vil virkelig teste ferdighetene din. Når du finner flyten er det moro å løpe, og derfor er det så synd at historien er ekstremt kjedelig og at områdene er monotone. Følelsen av déjà vu kommer dessverre for fort. Originalen var også preget av dette, så hvis du likevel digget den kan dette være et godt kjøp. I motsatt fall kan du vurdere å hoppe over denne nye løpeturen.