Dead Island Definitive Collection

Fem år har gått siden Techland og Deep Silver ga oss et zombie-spill som vekket til live en døende sjanger. To år senere og vi fikk oppfølgeren som aldri levde helt opp til originalen, men var likevel underholdende nok. Nå får vi servert spillene igjen med ekstra fint blod og gørr.

Først, litt om bakhistorien til spillet - i originalspillet våkner du opp på et vakkert strandhotell på Banoi etter en fyllekule, og innser fort at noe er feil. Gangene er tomme, kofferter ligger strødd og menneskene er ikke å se. Så begynner likene å falle ned fra balkongene og du skjønner at noe er fryktelig galt. Zombier. Løpende zombier. Og det er alt annet enn enkelt å unnslippe dem.

Dette er historien i veldig korte trekk. Du finner flere overlevende og gjennom flere oppdrag prøver du og de du er strandet med å overleve. Spillet føles på mange måter som en blanding av Far Cry og Left 4 Dead. Du er på en vakker øy med palmer og lange, hvite strender, men rundt deg svermer zombier av alle slag. Du følger en hovedhistorie, men treffer ofte på mindre sideoppdrag som gir deg ekstra poeng. Det er blodig, det er skummelt og det er veldig moro.

Hva som kanskje gjør Dead Island så imponerende er faktumet at de klarer å gjøre deg redd i en omgivelse som man sjeldent ser i skrekkspill. En vakker solfylt dag på stranda er ikke akkurat noe man forbinder med skrekk og gru, men med forferdelige zombie-lyder og null musikk i bakgrunnen skaper dette nettopp den spenningen så mange andre skrekkspill kun får til via de mørkeste netter og tordenvær.

Dead Island er utfordrende og man må tenke raskt, men takket være våpenoppgraderinger (likt som i Dead Rising) kan man fort finne rytmen og komme seg gjennom spillet som er et ...vel, det er veldig mye. Kall det et skrekkspill, skytespill eller rollespill, uansett hva det måtte kalle seg så er det en god miks av veldig mye, og er underholdene så det holder.

Selvfølgelig er det derimot noen svakheter. Mekanikken for det første er til tider litt kronglete, og i begynnelsen er det litt vrien å bli vant til. Og når det kommer til oppdragene er det like lite variasjon som det er unike karakterer - tro meg, du vil forstå så fort du ser galleriet av klisjeer du kan spille som.

Men det som er kanskje aller mest skuffende er historien i seg selv. Vi husker alle den følelsesladde traileren som ble sluppet til det første spillet, hvor vi var vitne til en families siste øyeblikk gjennom veslejenta deres sitt fall til døden. Det var sjokkerende og tungt, men nødvendig for det gjorde ting menneskelig, noe som er et ufattelig viktig element i zombie-sjangeren. Uheldigvis ble det ikke mye av dette i Dead Island, som var utrolig synd. Og det er derfor utrolig vanskelig å ikke sammenligne Dead Island med The Last of Us som klarte å ta i bruk nettopp dette elementet. Man bryr seg ikke om noen av personene, de fleste som er langt ifra minneverdige.

Så kom Dead Island: Riptide, og her gjelder egentlig akkurat det samme som ved Dead Island, både ved svakhetene og styrkene. Selv om Riptide er en forbedring av Dead Island teknisk sett, er det veldig mye likt. Den plukker opp der forgjengeren slapp og man får se figurene fra det første spillet - som man fortsatt ikke bryr seg så altfor mye om - vasket i land på en ny øy med nye overlevende. Nå skal øya bli atombombet - ja, de brukte zombieklisjé nummer én. Man må derfor komme seg vekk sammen med de andre, som jeg noen ganger måtte undre på om var de faktiske zombiene. Med så få ansiktsuttrykk kan man ikke gjøre annet enn å lure...

Å spille gjennom Riptide føltes litt ut som da jeg så filmen 28 Uker Senere, oppfølgeren til 28 Dager Senere - det er mye av det samme, og i overkant litt repeterende, men det er hva jeg forventet det skulle være. Og selv om ansiktene fortsatt var like stive og stemmeskuespillet like banalt var det likevel moro å knuse zombiehoder, stresse meg gjennom horder av zombier så svetten rant og nærmest kaste fra meg kontrolleren idet jeg døde på samme sted for tredje gang. Men det var fortsatt morsomt.

Så satt jeg her med Definitive Collection og spillene som engang tok over stor del av studietiden min. Mye ble lovet av Techland når det kom til forbedringer ved spillet. Høyere oppløsning, bedre grafikk, nytt lyssystem og skygger er bare noen av tingene. Og ja, spillene ser mye bedre ut enn de gjorde. Bevegelsene er mykere, fargene er lekre og omgivelsene er enda mer storslåtte enn før, og jeg skulle ønske dette var første gangen jeg spilte spillene. Det er akkurat slik man ser for seg en remaster av et spill. Men et penere spill er ikke alltid nok.

For selv om jeg syntes Dead Island og Dead Island: Riptide var fine i sin tid, er de nå litt utdaterte. Det er ufattelig vanskelig å ikke sammenligne Dead Island og Dead Island: Riptide med de siste årenes zombiespill, spesielt The Last of Us og Dying Light. På en måte er Dead Island en blanding av begge to, men når det kommer til grafikk, historie, stemmeskuespill, og zombiene i seg selv - da taper Dead Island stort i forhold.

Spillenes mer lekre overflate er heller ikke helt perfekt, og jeg irriterte meg fortsatt over vann som så falskt ut og ansikter som fortsatt var altfor stive - selv om de i hvert fall endelig har fått litt skygger på seg. Og når det kommer til hva som var svakhetene ved originalspillene var aldri grafikk, oppløsning og skygger det som trakk ned mest, men heller mangelen på en helhetlig historie, den tidvis forferdelige dialogen, repeteringen av oppdrag og mekanikkene som virket tunge. Med andre ord, ting som en lett makeover aldri kan fikse, spesielt når makeoveren ikke inkluderer noe nytt.

Definitive Collection inneholder også spillet Dead Island Retro Revenge, en nykommer i serien. Spillet er en gammeldags 16-bit siderullende arkadespill, hvor man beveger seg fra side til side og dreper forskjellige typer zombier. Men er det veldig morsomt? Tja. Det er langt fra så morsomt som hovedspillene, men fungerte fint som et pausespill. Det er en søt hyllest til old-school gaming, og jeg tipper utviklerne hadde det moro med spillet, men som et eget spill er det ikke altfor imponerende, og ikke grunn nok til å investere i Definitive Collection.

Dead Island Definitive Collection var en forventet oppgradering av zombie-serien som vil alltid være en klassiker. Det var til tider nostalgisk å spille gjennom kjente baner og se dem i enda bedre kvalitet enn tidligere, og å drepe zombiene var like utfordrende og underholdende. Du får mye for prisen, og om du har litt fritid mellom årets nyutgivelser er Dead Island Definitive Collection noe som vil underholde deg en langhelg - eller to. Om du har allerede spilt igjennom Dead Island derimot vil det muligens være en skuffelse, for det føles ikke som en ny spillopplevelse, slik som eksempelvis Grand Theft Auto V sin remaster føltes ut. Og etter å ha spilt de siste årenes zombiespill, spesielt Dying Light, er det vanskelig å ikke sammenligne opplevelsene og føle at spillet er utdatert.

Spillene har blitt eldre, og det trekker ned på karakteren som tidligere hadde vært høyere. Et penere spill betyr ikke alltid et bedre spill, og når det kommer til Definitive Collection er det nettopp dette som var målet - et mål de feilet. Om du er ny til serien, for all del kjør på, for spillene gir deg nok av timer med lett underholdning. Men vi som allerede har besøkt Banoi vil fort innse at man kan kaste på så masse sminke man vil - et lik er fortsatt et lik.