Battleborn

Battleborn ga meg hodepine. Ikke fordi det er så forferdelig å spille, men fordi ting var så forvirrende. Battleborn er på mange måter et lysende eksempel på viktigheten av et gjennomtenkt visuelt uttrykk, og en struktur der spilleren blir holdt nok i hånda til å kunne fordøye alle inntrykkene og instruksene spillet serverer.

Battleborn makter ikke dette. Battleborn er forvirrende.

Forvirringen bunner først og fremst ut i at Gearbox Software ikke helt vet hva de har laget her. I første omgang er det et såkalt MOBA-spill (Multiplayer Online Battle Arena), altså et spill i samme gate som League of Legends. Det har et tredelt brettdesign og en kombinasjon av spillerstyrte helter og datastyrte "minions". Samtidig skinner Gearbox' DNA ofte gjennom, ettersom Battleborn spilles fra førstepersons perspektiv og kan minne om Borderlands fra tid til annen.

La oss imidlertid gå litt tilbake først, for å kartlegge nøyaktig hvor all forvirringen kommer fra. Battleborn og Overwatch er definitivt ikke konkurrenter slik mange har trodd tidligere, da både spillstrukturen og mekanikkene er totalt ulike.

Battleborn foregår også i førsteperson, og du kan velge mellom så mye som 26 helter. Det mest vesentlige er imidlertid de individuelle evnene til disse heltene har, samt oppgraderinger og bevegelsesmønstre. I starten av hver kamp presenteres du for Helix-oppgraderingssystemet, som lar deg velge mellom to oppgraderinger for hvert nivå innad i hver match. Nivåene strekker seg fra 1 til 10, så jo lenger du spiller desto flere egenskaper får du etterhvert tilgang på. Du går altså opp i nivå inntil ti ganger i hver match, og hver gang kan du velge én av to nye egenskaper på det nye trinnet i Helix-systemet. Deretter resettes alt før neste match.

Rent spillmessig går du løs på én av tre multiplay-moduser, eller kampanjedelen som er lagt opp på samme måte som dungeons i MMOer som World of Warcraft. Den har mini-bosser, diverse oppgaver å fullføre og en stor, episk kamp på slutten.

Ved siden av nivåene innad i hver runde øker man også sitt generelle nivå (level) etterhvert som man legger ned flere timer i spillet. Systemet er todelt, da man har et command-nivå som spiller, samt individuelle nivåer for hver figur. Sistnevnte brukes til å låse opp nye godsaker av kosmetisk natur, og variasjonen gjør det vanskelig å anklage Battleborn for å mange innhold. Snarere tvert imot har Battleborn for mye innhold, i den grad at det blir spillets akilleshæl.

Battleborn kjenner nemlig ikke sin egen identitet. Selve kampanjedelen er nokså bra designet, og noen av brettene klarer å oppfordre til bruk av de forskjellige heltenes egenskaper på interessante måter. Spiller man imidlertid sammen med andre, noe utviklerne definitivt oppfordrer til, er rekkefølgen på oppdragene tilfeldig og dermed forsvinner all kontekst ut av vinduet. Det samme kan på sett og vis sies om flerspilleren også. Det kan være underholdende til tider, men man klarer ikke å identifisere et felles konsept bak spillet.

Meltdown-modusen er Battleborns forsøk på å tilby noe friskt og annerledes. Du skal eskortere dine datastyrte allierte tvers over brettet, før du blir ofret. Denne ofringen gir deg poeng, og det første laget som når 500 av dem vinner. Et tradisjonell MOBA-spill har tre sentrale ruter fra base til base, men i Battleborn er brettene designet litt annerledes. Du må nemlig forbi en rekke flaskehalser der både helter og minions braker sammen, og ofte blir man sittende fast en stund uten å komme seg hverken frem eller tilbake.

Det er en svakhet ved selve brettdesignet, som også kommer til syne i Capture-modusen. Der fjernes alle datastyrte minions, slik at heltene kan hamle opp seg imellom uten forstyrrelser. Problemet er at brettene ikke er fleksible nok til å tillate så forskjellige moduser, og der kartene oppleves som overfylte i Meltdown og Incursion blir de veldig tomme og livløse i Capture.

Midt opp i denne allerede forvirrende suppen finner vi spillets visuelle uttrykk, som på ingen måte bedrer kaoset. Du bombarderes med informasjon fra første sekund, og får hverken sjansen eller verktøyene du trenger for å sortere alt sammen. Det er gjort unødvendig vanskelig å lære seg spillet å kjenne. Resultatet er at du alltid føler deg litt bakpå, og at du alltid er usikker på hvor du bør investere tid og krefter. Det blir naturligvis litt bedre etterhvert, men kaoset er fortsatt svært tydelig. I de første kampene må man regne med en total, demotiverende forvirring.

På toppen av dette har vi grafikken, som er basert på klassisk cell-shading i beste Borderlands-stil. Denne gangen blir det dog for mye av det gode. Sammensettingen av farger ser ut til å være helt tilfeldig, og utviklerne har tilsynelatende latt seg inspirere av alt som finnes av populærkultur. Dette er Ringenes Herre og Game of Thrones blandet sammen med Star Wars og Battlestar Galactica til én stor smørje. Brukergrensesnittet er vanskelig å forstå, og mengden informasjon er som nevnt overveldende. Det tok meg eksempelvis ti timer før jeg skjønte at man kunne lage seg forskjellige "loadouts". Dette hadde aldri blitt forklart, og var svært vanskelig å finne ut av på egenhånd.

Som du skjønner har Battleborn mange problemer, og det største er uten tvil at spillet tilsynelatende er iferd med å løsne i limet. Det fremstår som falleferdig på en måte, selv om det ikke er snakk om et håpløst makkverk her. Det mangler bare en rød tråd i designet, en samlende filosofi som går igjen. Battleborn er rett og slett for rotete lagt opp, og det er i grunnen veldig synd. Ser man forbi de mislykkede delene er det nemlig mye bra her også, og ved jevne mellomrom glimter lekenheten Gearbox er så kjent for frem i alt rotet.

Figurene er eksempelvis herlig varierte. Det ligger hundrevis av timer med spilling og venter på deg hvis du skal lære alle deres individuelle styrker og svakheter å kjenne. De er fargerike og artige, og det er ikke deres feil at spillet er strukturert mer rotete enn de fortjener.

Jeg vil også trekke frem Helix-systemet som positivt, da det gir alle kamper en unik følelse. Å starte på nytt for hver kamp føles friskt og spennende, ettersom det går såpass fort å øke i nivå. Det oppfordrer til å eksperimentere på en måte jeg ikke har sett i andre spill i førsteperson, og plutselig kan du komme over en ny sammensetning på nivå syv som viser seg å være særdeles effektiv.

Likevel er det ikke til å komme utenom at Battleborn er en forvirrende opplevelse. Jeg vet jeg har sagt det mange ganger nå, men dette er virkelig inntrykket som preger spillet. Alt potensialet som ligger her blir viklet inn i kaoset slik at det blir vanskelig å gjenkjenne det. Utrolig synd, og et bevis på at uttrykket "less is more" ofte kan ha noe for seg. Battleborn-teamet har åpenbart jobbet etter et motsatt prinsipp. Hvis du klarer og har tålmodighet til å se forbi forvirringen, finner du et brukbart spill her. Samtidig tror jeg Overwatch vil passe bedre for de aller fleste. Det er annerledes. Det er ikke så forvirrende. Det gir meg ikke hodepine.