Ratchet & Clank

Jeg står på toppen av romskipet mitt og speider utover de mørke sumpene i Aridia, den tredje planeten man besøker i Ratchet and Clank. Jeg snur kameraet mot venstre og får øye på hoverboard-legenden Skid McMarx, som står og ynker seg. Deretter vender jeg blikket mot høyre, og legger merke til en flokk med oransje sandhaier som boltrer seg ved strandkanten. Tar jeg ikke helt feil var det nesten nøyaktig slik Ratchet and Clank så ut da det ble gitt ut til Playstation 2 for over tretten år siden, men selv om kulissene ser veldig like ut, så er helteduoens nyeste eventyr i sum noe ganske annet.

Ratchet and Clank er, for de som ikke vet det, en smått legendarisk spillserie om den skyteglade romeventyreren Ratchet og hans robotryggsekk, Clank. Siden lanseringen av det første spillet i 2002, har duoen vært med i et tosifret antall spill som i hovedsak er blitt utgitt på Playstation. Det er i forbindelse med deres kommende inntog på kinolerretet at utviklerstudioet Insomniac nå har bestemt seg for å lage et spill som er basert på filmen som igjen er basert på det originale spillet.

Hvis man ikke vet noe om animasjonsfilmen kan det med andre ord være naturlig å tenke seg at dette simpelthen er en nyversjon av det første spillet i serien, bare med bedre grafikk. Det er ikke altfor langt fra sannheten. Mesteparten av planetene og områdene fra originalen er med, og mange av dem er gjengitt i imponerende detalj. Dessuten er grafikken slående vakker, og omtrent så nære man kan komme en animasjonsfilm uten at Clank kan forveksles med Wall-E.

Det er dog mye som er nytt. Det kommer flere nye innslag både til handlingen og til det nokså beskjedne karaktergalleriet fra originalen. Denne gangen er det nemlig jumbohelten Captain Qwark som er fortellerstemmen, og ettersom vi hører historien fra hans synspunkt får vi en litt annen vri på handlingen. Dette er en lur tilnærming som kanskje gjør det lettere for kjernefansen å svelge det faktum at det nå finnes to vidt forskjellige fortellinger om Ratchet og Clanks første eventyr.

Det blir imidlertid ganske tidlig klart at det ikke er mye som er med videre fra originalen. Ratchet jobber som mekanikker, men vil mest av alt være som superhelten Captain Qwark. Clank rømmer fra det onde romvesenet Drek og lander på Ratchet sin hjemplanet. De to blir venner og reiser sammen fra planet til planet. Bortsett fra dette, er det meste annerledes, uten at det trenger å være noe problem, isolert sett.

Problemet er at Insomniac gjør en halvhjertet innsats med å reintrodusere helteduoen. Historien fra originalen var på ingen måte noe mesterverk, men det ble i det minste viet tid til å introdusere de få personlighetene som var med. Dette spillet slenger et knippe karakterer rett i fleisen på spilleren, gir dem ett navn hver, føyer til noen enkle personlighetstrekk, og forventer deretter at spilleren skal være helt ombord. Det er litt som om utvikleren spør "Trenger vi virkelig bruke tid på dette?". Du har jo spilt spillene, og, kanskje helst, sett filmen.

Selve gameplayet er imidlertid til å kjenne igjen. Den distinktive komboen av plattformhopping og frenetisk skyting er tilbake. Våpenarsenalet består dessuten i hovedsak av klassiske skyttere fra tidligere spill i serien. Disse er morsomme å bruke, og hyggelig å få et gjensyn med.

Det kommer også et par nye skyttere, og det er gledelig å se at de er akkurat så oppfinnsomme som man skulle forvente. Min nye favoritt er et gevær som konverterer fiendene om til 8-bit figurer, som knuser i hundrevis av biter (eller piksler) når du setter inn nådestøtet.

Det som har satt størst preg på skytesekvensene er imidlertid tempoet, som er langt høyere enn det det var i '02-utgaven. Tiden da man måtte planlegge hvert eneste slag er forbi. Nå hamrer Ratchet av gårde med skiftenøkkelen sin som en hyperaktiv hamster, og selv om kampene er blitt langt mer spektakulære, får man ikke lenger den samme godfølelsen når man timer og treffer skikkelig. Med alle fargene og eksplosjonene som fyller skjermen kan det dessuten være vanskelig å få med seg alt som skjer. Kaos-faktoren har utvilsomt nådd nye høyder, uten at det hindrer den gamle formellen fra å fungere.

Alt i alt, så er møtet med det nye Ratchet and Clank litt som å reise hjem til jul og oppdage at alle rommene er blitt malt om til knæsj rosa. Dessuten er hunden du vokste opp med død, og bestemor og tante er byttet ut med to mennesker du aldri har sett før, og som for øvrig ikke er spesielt interesserte i å introdusere seg. Det at resten av familien din kaller dem for «tante» og «bestemor» gjør det liksom ikke noe mer hjemmekoselig. Samtidig er flisene på badet, som egentlig er ganske gammeldagse, fortsatt boltet på plass.

Der ender imidlertid misnøyen. Mitt andre første møte med Ratchet and Clank var både morsomt, engasjerende og spektakulært. Dessuten var det faktisk utfordrende, noe som ikke er en selvfølge for en som begynner å bli ganske vant med disse spillene. For min del fungerer dette best om man betrakter det som et nytt, godt spill og ikke som en mimretur til 2002. Det der er ikke min tante.