The Division

Den første timen av det mildt sagt etterlengtede The Division introduserer oss for et overraskende engasjerende og troverdig univers. Hvert hjørne av Manhattan er fylt til randen med detaljer som viser hvor langt byen har falt, samtidig som vi ser tegn på dens tidligere storhet. Til å i all hovedsak ha utviklet et MMORPG-spill har virkelig Massive Entertainment og de tre andre Ubisoft-studioene jobbet hardt for å fylle omgivelsene med små detaljer som får fantasien til å gå berserk. Samleobjektene i spillet lar oss blant annet høre artige telefonsamtaler fra tiden før sykdommen, spøkelsesliknende skikkelser som viser tragiske skjebner og mye mer. Disse detaljene gjør opplevelsen mer troverdig og gripende.

Det samme kan ikke sies om historien, som mildt sagt er middels underholdende. Vi har problemer med å huske navnene på ulike personer, og hvorfor vi var på ulike oppdrag. Til det er personene for grå og kjedelige, samtidig som alle av en eller annen grunn ønsker å hjelpe akkurat deg. Vi mister litt av motivasjonen når vi ikke trenger å jobbe for noe.

Etter annonseringen av spillet på E3-messen i 2013 fokuserte mange på hvor vakkert spillet var, men det tok ikke lang tid før ryktene om nedgradert grafikk begynte å gå. Vi sier det først som sist: spillet er ikke like imponerende som det vi så i 2013, men er fortsatt veldig imponerende! Særlig de jevne animasjonene og flammeeffektene imponerer. Den første gangen vi så en fiende fra Cleaners-gruppen sprenges i luften ble vi nesten sittende og måpe. Dette, kombinert med relativt myke animasjoner når man går i dekning, løper og liknende, får oss nesten til å glemme at dette skjer via en Playstation 4.

Dette gjelder imidlertid ikke for alle aspekter av det visuelle, uheldigvis. Spillet har nemlig få og korte lastetider, noe som har sine negative følger. Vi har vært vitne til veldig mye pop-in og teksturer som ikke er ferdiglastet enda. I noen tilfeller har det gått så langt som at hele biler og personer plutselig har dukket opp 5 meter foran oss, samtidig som de først er uklare, for så plutselig være klare. Disse skavankene er virkelig et trist syn siden de legger en kraftig demper på den ellers fremragende innlevelsen.

Som tilfellet ofte er med slike spill for konsoller vil nok menyene også føles rotete for mange. Utstyrsoversikten, skills, perks, talents, innstillinger, matchmaking og nyheter er alle sider du må bla gjennom for å komme dit du vil. Er du godt vant med spill som The Witcher 3: Wild Hunt og Diablo III blir det nok ikke et problem, men er du fersk innen sjangeren vil det nok ta tid før du venner deg til alt "rotet".

Selv om Ubisoft er forsiktige med å ta forkortelsen MMORPG i sin munn er det nemlig akkurat dette The Divison i hovedsak er, på godt og vondt. Det er tydelig fra starten av. Etter den første opplæringstimen står du fritt til å gjøre hva du vil, og kartet er fra første stund fylt til randen med historieoppdrag, sideoppdrag, småoppdrag, områder du kan loote og mye mer. Besøker du nye Safe Houses får du dessuten også opp enda flere oppdrag for områdene de hører til i. Disse oppdragene er relativt varierte til å være fra et spill hvor vi forventer en del grinding, men vi skulle fortsatt ønsket oss litt mer.

For selv om det flott med klassiske oppdrag som "gå fra A til B og drepe en gjeng fiender (kanskje en boss også)", "finne gjenstander innen en viss tid", "beskytte gjenstander fra bølger av fiender og liknende", vil nok følelsen av déjà vu melde seg ganske raskt for noen. Når du samtidig kanskje går alene rundt i et nokså øde Manhattan, og kun møter på de samme to fiendene som gjennomsøker et lik om og om igjen, vil enkelte dager føles kjedeligere enn andre. Er du ikke glad i rolige stunder og utforskning bør du altså enten gjøre oppdrag eller gå inn i PVP-området (player vs. player) Dark Zone for å ikke kjede vettet av deg.

Heldigvis er skytekampene du havner i underholdende, mye takket være gode kontroller (selv om vi måtte skru og siktefølsomheten noen hakk) og muligheten til å forme din egen figur. Vi savner dog muligheten til å huke seg ned siden dette ville gjort det å flytte seg fra umbemerket mye lyttere.

Enkelte som spilte betaene mente at fiendene tålte for mye, men dette er sjelden et problem om du gjør oppdragene på den normale vanskelighetsgraden. Da tar det gjerne bare to/tre skuddsalver med en vanlig automatrifle for å drepe de fleste fiender. Derimot merker vi frustrasjonen komme når vi skrur opp vanskelighetsgraden. Her bruker du ofte et helt magasin for å drepe en vanlig fienden, for ikke å snakke om bossene. Under flere av oppdragene måtte vi og partnerene våre bruke restock-boksene (fyller opp all ammunisjonen din) både fire og fem ganger før stabeistet ga etter. Da er det lett å kjenne frustrasjonen bygge seg opp, helt til den eventuelt gjøres om til glede etter å ha beseiret dem.

For å gjøre det litt enklere bør du ha gjort ulike sideoppdrag. Ved å fullføre disse vil du nemlig få nye våpen, nytt utstyr og poeng du kan bruke til å oppgradere de ulike avdelingene (Tech, Security og Medic) til Division-gruppens hovedkvarter. Oppgraderer du disse får du tilgang til nye skills, perk og talents du kan tilpasse karakteren din med. Etter hvert har du opparbeidet deg en hel haug av særegne ferdigheter du kan skifte ut når som helst, og på den måten kan spillet opplevelsen akkurat din spillestil. Skal vi gjøre historieoppdrag alene velger vi ofte skillsene som lar oss skyte en granatkaster og plassere ut en turret. De er hendige å ha hvis man vil skade eller avlede grupper med fiender. Om vi derimot går inn i Dark Zone sammen med noen venner (eller forrædere, dere vet hvem dere er) velger vi ofte i stedet skills som lar oss helbrede (heal) partnere, samt flyttbar dekning. Disse skillsene kan også modifiserer for å tilpasses ønskene dine. For eksempel kan du tilpasse din helende egenskap slik at den fungerer bedre på avstand.

Denne variasjonen gjelder også våpnene. I motsetning til i Destiny, som folk liker å sammenligne med, er våpnenes ulike egenskaper ekstremt varierte. Her snakker vi ett poeng forskjell i skade og en haug av ulike ekstra egenskaper og modifikasjoner. På dette område minner spillet mer om Diablo-serien enn Destiny, noe vi er meget fornøyde med. Det gjør nemlig looting mer spennende, og selv om vi sjelden finner ting som overgår det vi allerede har, kan vi bryte det ned til ressurser som vi kan bygge egne våpen eller modifikasjoner av. På denne måten er alt du finner nyttig.

At variasjonen er på plass er supert med tanke på de ulike fiendetypene du vil møte. Vi fant raskt ut at det lønner seg å ha en snikskytter i gruppen, spesielt når man støter på den ikoniske, flammeskastende Cleaners-gruppen. Kjemper vi mot disse på avstand er det greit nok siden de fleste av dem da bruker automatvåpene sine, men kommer de på nært hold blir situasjonen en annen. Da mange av dem drar frem flammekasterne sine, og de kan lette brenne en hel gruppe av oss til aske på sekunder. Derfor er det lurt å ha en snikskytter tilstede, som kan skyte gasstanken de har på ryggen. Resultatet er en liten lekkasje av flammer, som raskt utvikler seg til et eksploderende flammehav.

De ulike fiendetypene har ulike taktikker og personligheter. Rioter-ene er mer aggressive og har flere som fokuserer på nærkamper. Cleaners-gruppen ønsker å komme så nærme som mulig med flammekasterne sine, mens Rikers-fangene helst bruker flere automatvåpen og snikskyttere. En fin variasjon der altså.

Alle disse elementene når nye høyder i Dark Zone. Her er fiendene ofte tøffere, og du vil ofte havne i skuddueller med opp til fire parter. Kanskje må du kjempe mot både andre spillere, opprørere og Cleaners samtidig. Dette er ekstremt intenst, og siden du kan miste noe av utstyret du har samlet opp om du dør her tør du ikke ta like store sjanser. Avtal spillkvelder med venner om du ikke har lyst til å se deg over skulderen hvert sekund. De 90 sekundene du må vente på helikopteret som skal hente utstyret du har funnet blir ekstremt lange når alle du ser kan være en potensiell venn eller fiende.

Alt i alt er The Division en fantastisk opplevelsen. For selv om historien er kjedelig, gjør detaljerikdommen i selve verden opp for noe av dette. Kontrollene og gameplaysyklusen er ganske gode, og kameraderiet/sviket i Dark Zone føles intenst og spennende. Dette redder spillet fra å bli alt for monotont som følge av lite variasjon i oppdragene. Samtidig ødelegger tekniske svakheter litt for opplevelsen. Disse er dog få og setter aldri en kraftig demper på opplevelsen. Vi er fortsatt ganske tidlig i 2016, men har allerede satt av en plass til The Division i "Årets spill"-listen vår.