The Legend of Zelda: Twilight Princess HD

Det er ikke alltid jeg husker like godt hvor jeg var og hva jeg gjorde ellers i livet når jeg spilte det-og-det spillet. Det finnes dog noen unntak, og The Legend of Zelda: Twilight Princess er ett av dem.

Det var nemlig mitt første år som student i Oslo. En kamerat av meg hadde skaffet seg en Wii på eksamensdagen, og det mest etterlengtede lanseringsspillet til konsollen var intet mindre enn et Zelda-spill. Så da satt vi der, fem karer inneklemt på min lille studenthybel og koste oss seks timer i strekk mens resten av høgskolen var opptatt med fotball-cup. Den dag i dag mener jeg fortsatt vi fem hadde det mer moro enn alle de i gymsalen til sammen.

Noe av årsaken til at inntrykket sitter så godt er selvfølgelig fordi selve spillet gjorde et enormt inntrykk. Så mye, faktisk, at jeg endte opp med å kjøpe meg en egen Wii-konsoll to måneder senere.

Spillet tar deg med til landsbyen Ordon sør for landet Hyrule, hvor unggutten Link skal sette ut på en lengre reise. Reisen kommer imidlertid ikke i gang før en mystisk skumring legger seg over Hyrule. Link blir dratt inn i skumringen og forvandlet til en ulv. Det er her den mystiske skapningen Midna dukker opp og tilbyr å hjelpe deg. Det er tydelig at hun har en egen agenda og ikke akkurat hjelper deg ut av sin godhet, men hva kan vel en stakkars ulv gjøre?

Ti år senere fyller Zelda-serien hele 30 år. Det er hele fem år siden vi fikk The Legend of Zelda: Skyward Sword, og et nytt Zelda-spill til Wii U står på trappene i løpet av året. Ventetiden kan vi imidlertid fylle med et gjensyn med Twilight Princess, som nå lanseres i en HD-oppusset utgave.

Dersom du aldri har rørt et Zelda-spill i ditt liv og ønsker å gjøre noe med det, kan jeg etter et tjuetalls timer med Twilight Princess HD si at dette er fortsatt et utmerket sted å begynne. Jeg vil gå så langt som å si at dette er noe du bør sette høyt på prioriteringslista. Dette er et Zelda-spill som på mange måter har finpusset Zelda-formelen og gir deg et godt innblikk i hva du kan forvente: en stor verden å utforske, mystiske templer og grotter med flust av gåter som skal løses, en historie som sakte men sikkert utfolder seg mer og mer, samt en haug med sideoppdrag du kan foreta deg for å utforske spillet enda mer eller bare slappe av. Ikle dette en mørk og mystisk stilart og feiende flott musikk, og du har en spillopplevelse som oppleves like fersk og engasjerende i dag som i 2006 og som fortsatt fortjener toppkarakter i seg selv.

Vel, helt fersk kjennes opplevelsen kanskje ikke. Landet Hyrule er stort og flott, men sammenlignet med noen av de store spillene vi har sett de senere årene (som The Witcher 3) er det lett å se hvor tomt det åpne landskapet egentlig er for innhold. Noe annet er egentlig ikke å forvente av et såpass gammelt spill. Litt verre er det derimot å takle den første timen av spillet. For all del, i løpet av den første timen lærer du mye om hvordan du skal spille spillet. Det er bare veldig kjedelig å lære landsbybarna å slåss, jakte på apekatter i skogen og gjete geiter fra hesteryggen.

Mens vi snakker om hesteryggen: Du kommer til å ri mye på hest i løpet av spillets gang. Det er moro. Kontrollsystemet for ridingen er derimot ikke særlig velpolert og føles fortsatt vanskelig. Det er ikke moro.

Da Twilight Princess kom ut første gang i 2006, ble det lansert både til Gamecube og Wii. Wii-versjonen var på sin side bare en enkel portering av Gamecube-utgaven som ble speilvendt for å tilpasse det til Wii-konsollens kontrollsystem. Selv om mitt første møte med spillet var til Wii, er det ingen tvil om at Gamecube-utgaven har vært å foretrekke frem til nå. Dersom du har spilt Twilight Princess tidligere, vil du raskt legge merke til at HD-utgaven er basert på Gamecube-utgaven. Er du vant til Wii-utgaven, vil HD-utgaven på sin side bli som en ny opplevelse igjen, med tanke på at du nå må forholde deg til en speilvendt utgave av den speilvendte utgaven.

Det er selvfølgelig i grafikken at det er størst forskjeller å spore. For å sammenligne tok jeg likeså godt og fyrte opp både Gamecube- og HD-utgavene av spillet på hver sin kanal for å spore forskjellene. Resultatet er ikke til å ta feil av. Skjermen utnyttes i langt større grad enn tidligere, kantene er langt mer finpolerte enn tidligere og detaljnivået er latterlig mye høyere enn før. Det aller største forskjellen handler imidlertid om lys og skygge, som HD-utgaven balanserer betraktelig bedre enn den originale utgaven. Greit nok at spillet handler om lys og mørke, men det er flott å endelig kunne se hva en faktisk holder på med og skimte detaljene der man går. Twilight Princess har alltid vært vakkert, men fremstår nå som vakrere enn noen gang.

Samtidig er det en side i meg som lurer på om spillet ikke kunne blitt gjort enda vakrere. Denne siden snakker høyest til meg hver gang jeg ser på menneskene i spillet - det burde da være mulig å gjøre dem enda mer detaljerte nå til dags? Det hjelper heller ikke at spillet risikerer å dumpe bildeoppdateringen ned på ti-tallet en gang og to. Det skjer ikke ofte, men de gangene det skjer er det over-tydelig.

Der jeg stusser litt på den grafiske kvaliteten, er jeg derimot mindre i tvil når det gjelder lydsporet. Dette virker ikke å være gjort noe med i det hele tatt. For all del, det er ikke slik at det skurrer eller noe, det bare låter fullstendig likt som i 2006. Det er synd. Lydsporet i Twilight Princess er nemlig fantastisk, og fortjener derfor en minst like god overhaling som grafikken.

Når man fyrer opp Twilight Princess HD, kan man velge mellom to kontrolloppsett: GamePad eller Pro Controller. Normalt faller valget automatisk på Pro Controller, men etter et tjuetalls timer spilling må jeg innrømme at valget denne gangen faller på GamePad-en. Årsaken er at Nintendo har sørget for å bruke denne på en god måte. På GamePad-skjermen kan man lett veksle mellom kart eller en oversikt over alle våpen og gjenstander man eier, og bruker man sistnevnte vindu kan man utstyre seg med våpen i sanntid uten å gå veien via en pausemeny. Etter hvert som man får muligheten til å veksle mellom ulve- og menneskeform når man vil, åpnes også en egen knapp for dette på GamePad-skjermen. Dette gjør flyten i spillet unektelig mye bedre. Flyten er derimot langt dårligere dersom man setter seg ned med Pro Controller, og det mangelfulle knappeoppsettet her gir inntrykk av at Nintendo ikke har valgt å fokusere så mye på Pro Controller.

Nintendo har også forsøkt seg på noen nye funksjoner med HD-utgaven. Amiibo-integrasjon må man nesten ta for gitt nå til dags, og kjøper du samlerutgaven av spillet kan du åpne en ekstra hule stappfull med utfordringer. Zelda-relaterte amiiboer kan du bruke en gang for dagen for å fylle på hjerter eller piler, eller for å motta dobbel skade (dette er det selvfølgelig Ganondorf-amiiboen som sørger for). Tar du i tillegg med at spillet tilbyr den vanskeligere Hero Mode fra starten av, hvor man i utgangspunktet tar dobbel så mye skade, og kombinerer denne med Ganondorf-amiiboen, burde selv selvskadende Bloodbourne-masochister bli fornøyde. Det Nintendo derimot kunne spart seg for er å slenge inn Miiverse-stempler rundt omkring i spillet i form av skattekister eller belønninger for sideoppdrag. Seriøst: Vi bryr oss ikke! Ikke i det hele tatt! Dessuten kaster den slags oss ut av Zelda-opplevelsen.

Det er ingen tvil om at The Legend of Zelda: Twilight Princess HD er et spill som fortsatt fremstår som aktuelt, underholdende, innholdsrikt og ganske enkelt knakende bra. Enten man spiller spillet for første eller n-te gang er dette en opplevelse man lett bør unne seg, og har du aldri rørt spillet tidligere synes jeg oppriktig talt du begynner å gå tom for gode unnskyldninger. Noen tekniske svakheter og ankepunkter finner vi dessverre i denne restaurerte utgaven, noe som reduserer HD-opplevelsen en smule, men selve kjernen av spillet er fortsatt et mesterverk man fortsatt kan fortape seg i.