Dying Light

Det er ikke til å stikke under en stol at undertegnede har vært veldig nysgjerrig på Techlands Dying Light helt siden annonseringen. Jeg har riktig nok glemt at spillet har vært under utvikling fra tid til annen, men så har det dukket opp en ny trailer som har fått det til å krible. Grunnen til at jeg har gledet meg kan egentlig oppsummeres med ett ord: Parkour. Uten å kunne utføre en eneste manøver som kan kalles parkour selv, så har jeg vært fascinert av utøvernes evne til å presse grensene for hva man skulle tro var mulig. Saltoer fra flere meters høyde som ikke ender opp i et basseng, men på bakken - i en rulle - før vedkommende løper videre til neste hinder. Lekker galskap.

For min del har zombiespill aldri funnet veien helt inn til hjerteroten, og mye av grunnen til det er at det går litt tregt. Man skal føle seg utsatt, og ofte må man dra på en skadet fot mens man kjemper mot overmakten. Samtidig har jeg irritert meg grønn over hvordan zombiefilmer og TV-serier skrives, og jeg blir forbannet av å se at en frisk og rask karakter i The Walking Dead ikke klarer å stikke fra de sløve udøde. Det var her jeg øynet håp for Dying Light - et zombiespill hvor jeg faktisk kan løpe lenge, hoppe høyt og klatre på alt som en ekte parkour-utøver.

Dette fungerer glimrende i Dying Light. Til tross for at figuren min er litt for svak og klønete i begynnelsen, så tar det ikke lang tid før jeg føler at jeg kan komme meg frem hvor som helst. Alt kan klatres, og jeg klatrer på alt. Irritasjonen av å ha hoppeknappen på fremsiden av kontrolleren (under pekefingeren) gir seg så fort jeg innser at jeg trenger høyre tommel til å styre kameraet hele tiden. I spillets mangel av fast travel er det dessuten essensielt at dette fungerer, og heldigvis har ikke Techland rotet det til. Bygninger og gjerder binder Harran sammen, og jeg opplever parkour-moro uansett hvor jeg er på vei.

Det hadde nødvendigvis ikke vært så gøyalt å løpe fra den ene enden av kartet til den andre hvis ikke det var noe å finne på underveis (duh!), og her bugner det av muligheter. Sideoppdragene kommer i hopetall, udøde lurer på uventede steder og det er massevis av loot i bygninger og kasser fordelt utover kartet. Det er lettbeint underholdning, i hvert fall så lenge solen er oppe.

Tempoet roer seg nemlig litt når dagen blir til natt, og zombiene jeg hoppet bukk over på dagtid har plutselig fått superevner. Jeg går fra å være en leken parkour-ekspert til å bli et enkelt bytte, og dette skiftet i balansen fungerer veldig godt. Nattzombiene er sterkere, raskere og mye vanskeligere å drepe, og det er ofte smartest å snike i skyggene og bruke alt av feller som er tilgjengelig. Eller, det smarteste er å finne en seng, men da går du glipp av de doble erfaringspoengene natten gir deg.

Settingen for historien er at et virus har brutt ut og byen Harran er satt i karantene. Der inne finnes det mennesker som forsøker å overleve - noen i grupper, andre alene - mens viruset sprer seg og myndighetene prøver å finne en kur eller løsning. Du sendes inn i skikkelsen av en agent fra GRE som skal forsøke å finne en dokumentmappe og avsløre en avhopper, men ting går naturligvis ikke etter planen. For min del blir aldri historien spesielt interessant, og jeg gjesper meg gjennom mellomsekvenser stemmesatt av skuespillere som nok ofte fikk kun ett forsøk. Det føles gammeldags at jeg må stå og se på et ansikt som prøver å fortelle meg hva neste oppdrag går ut på. Sporadiske forsøk på humor faller dessuten ofte på stengrunn ettersom de er lite treffende, og følelsesutbruddene virker aldri spesielt ekte.

Rammen for historien er imidlertid knallgod, altså sandkassen hvor alt foregår. Harran byr ikke på noe banebrytende nytt, men det er fortsatt veldig underholdende å lage feller for zombiene eller oppgradere våpen og evner til du blir et énmannsslakteri. Det hele hever seg dessuten betraktelig når du spiller sammen med venner. Samarbeidsmodusen fungerer sømløst, og timene går fort unna når man raser gjennom historien i en gruppe. Dessuten blir all fremgangen du gjør i co-op lagret på din egen spiller. Det betyr at alt du finner av våpen, alle oppgraderinger du gjør, og ikke minst sikre soner dere rensker for zombier fortsetter å være slik når du går tilbake til ditt eget spill (her har blant andre Ubisoft noe å lære). Skulle du ikke ha så lyst til å samarbeide, så kan du teste ut hvordan det er å være en nattzombie og invadere andres spill. Du blir ikke uovervinnelig, men det kan mange ganger være morsommere å ødelegge for andre enn å lykkes på egenhånd.

Våpenutvalget spenner fra bordben til automatgevær og dynamitt, og det er vanskelig å styre seg fra bare å skulle loote én zombie til i håp om å finne noe brukbart. Skulle ryggsekken bli full av våpen kan du alltids plukke de fra hverandre slik at ingen ressurser går til spille. For meg er det et sikkert tegn på en vellykket sandkasse når jeg somler i en evighet på vei til neste oppdrag. Jeg elsker å la meg distrahere av en gruppe zombier som står og henger ved en lekk oljetønne når jeg har kinaputter i lomma. Eller hva med å leke sisten i nærheten av en strømførende vanndam? Det er veldig fristende å ende lidelsene til disse skapningene, og jeg har det gøy stort sett hele tiden.

Det har vært mye snakk om at menneskene er de virkelige fiendene på dagtid, og selv om man ikke skal undervurdere dem dukker det også opp nye tilskudd blant zombiefiendene etter hvert. Noe av dem er virkelig rabiate, og det gjelder å ha kampteknikken i orden hvis du har planer om å utfordre fremfor å rømme. Etter hvert som de nye fiendetypene dukker opp berikes også spillopplevelsen, og jeg vet at jeg kommer til å ha det gøy i Harran i mange timer fremover.

Dying Light er likevel ikke et spill uten feil. Ofte skjer det rare ting med fiendens animasjoner, teksturer laster inn litt i seneste laget og det kan høres ut som om jeg har en zombie rett bak meg selv om jeg er helt alene (jeg er ikke paranoid). Jakten på loot blir dessuten litt kjedeligere når jeg møter låser som må dirkes opp. Dirkemekanikken er enkel, men også fryktelig uinspirerende. Etter å ha åpnet de vanskeligste et par ganger gidder jeg ikke å åpne flere, for det føles som bortkastet tid. Her hadde det vært mer interessant om jeg ble nødt til å løse noen snedige gåter for å få tak i godsakene i stedet.

Etter en stund med Dying Light faller jeg ned på at det er den sosiale delen som er den sterkeste. Grunnelementene med parkour, oppgraderinger og skiftet mellom dag og natt tas til et nytt nivå når du kan samarbeide med gode venner. Spillet har mye gammelt og litt nytt, men det treffer spillgledespikeren på hodet for min del. Dessuten er det deilig å spille noe som ikke er fullt av irriterende feil fra dag én.