The Walking Dead: Season Two - Episode 2

Siden første episode av The Walking Dead fra Telltale Games kom ut i 2012 så har serien utforsket kompliserte og mørke tema rundt zombieapokalypsen. Denne trenden fortsetter i sesong 2 som nå er i gang, og hvis det er en lærdom jeg sitter igjen med etter å ha spilt gjennom episode 2, så er det at selv om ting ser mørkt ut så kan det alltid bli mye verre.

Jeg har på følelsen av at forfatterpanelet til Telltale er en gjeng med sadister som elsker å vri på forventningene våre og gi oss en dårlig bismak i munnen hver gang vi prøver å ta de rette valgene. Jada, vi har skjønt det nå, der er ingen rette valg, men dere trenger ikke se så fornøyd ut.

Episode 2 fortsetter historien til andre sesong der første episode slapp. Clementine sitter innesperret i en varebil som er omringet av zombier, sammen med en person hun har kjent i mindre enn 24 timer, og som selvfølgelig ble bitt. Hun tilhører en ny gruppe mennesker nå, delvis ved tilfeldighet og delvis etter eget ønske. Hun er separert fra de hun kjenner, og i møte med omverdenen er det aldri lurt å være helt på egen hånd. Uten å ville røpe for mye utvikler situasjonen seg slik at den nye gruppen til Clementine blir tvunget til å dra nordover, i samme retning som Christa sa hun ville dra i begynnelsen av første episode. Clementine viser raskt at til tross for alderen sin er hun ikke dødvekt. På mange måter fremstår hun faktisk som mer stabil og tilregnelig enn andre i gruppen. Episode 2 byr på en av de mest overraskende avsløringen så langt i The Walking Dead og en utrolig spennende avslutning.

Jeg begynner å bli ganske vant til modellen som The Walking Dead følger nå, og selv om den fungerer godt så begynner det å bli forutsigbart. Actionsekvenser blir avbrutt av samtaler som viker for utforsking hvor man kan gå rundt i et begrenset område og bli bedre kjent med figurene. Til tross for at det er et pek-og-klikk-eventyrspill er der et minimum av peking og klikking. Jeg tror jeg plukket opp kanskje tre gjenstander gjennom hele episoden. The Walking Dead kan på dette tidspunktet kun beskrives som en interaktiv historie.

Heldigvis er det fremdeles en god historie. Figuren Lee Everett bar historien i første sesong, og Clementine er en verdig arvtager. Hun er en person jeg gjerne ville hatt med på min egen zombie-overlevelsesgruppe og er den mest sympatiske figuren i hele andre sesong så langt. Kampsekvensene er passelig spennende og tempoet er perfekt i forhold til lengden på episoden. Jeg liker dynamikken mellom figurene og koser meg med å se nye linjer trekkes mellom figurer som i forrige episode bare var ukjente faktorer. Det blir spennende å se fremover hvem som blir venner og hvem som kan bli potensielle fiender. Mot slutten av første sesong av The Walking Dead endte for eksempel Kenny opp med å bli min nærmeste støttespiller, noe jeg aldri hadde trodd når jeg begynte å spille.

Som nevnt i begynnelsen så hamrer episode to av serien virkelig inn at ting alltid kan bli verre. Situasjoner går aldri som man tror og tilsynelatende små ting kan eskalere raskt. Noen ganger forventer man det verste uten at det skjer noe og andre ganger eksploderer alt uten forvarsel. Jeg elsker måten det er lagt opp på og det gjør det kjempespennende å sette seg ned med spillet. Godt jobbet så langt, Telltale. Jeg gleder meg til neste episode.