The Legend of Zelda: The Wind Waker HD

The Legend of Zelda: The Wind Waker fra 2002 er ikke bare et av Zelda-seriens ubestridt beste spill. Det er også en sterk kandidat til tittelen Tidenes Beste Spill. Det er et uforglemmelig eventyr med et tidløst preg over seg, en grafikkstil som både er unik og slitesterk, og en progresjon som tjener som skoleeksempel på hvordan man skal bygge opp et eventyrspill som utstråler helhetlig kvalitet og spillerglede.

Omtrent slik kunne jeg ha oppsummert The Wind Waker til Gamecube. Det jeg imidlertid er satt til anmelde denne gangen, er hvordan dette elleve år gamle spillet tar seg ut i ny og moderne drakt til Wii U. Hvilke endringer har blitt foretatt, og har spillet noe å gjøre på dagens marked?

Det kan være greit å avklare noe innledningsvis: The Legend of Zelda: The Wind Waker HD er i utgangspunktet akkurat det samme spillet på Wii U som det man fikk til Gamecube. Her er det ingen ekstra templer eller grotter å utforske, ingen ekstra bosser og ingen ekstra minispill så langt undertegnede kan se. Dersom du er en veteran som har håpet på dette lille ekstra, er det mulig du vil bli skuffet.

Jeg sier at det er mulig, men ikke garantert. Selv er jeg en slik veteran som kjenner spillet ut og inn og i blinde, og likevel er hovedinntrykket jeg sitter igjen med etter å ha testet The Wind Waker HD ikke annet enn smil og glede. Hvorfor? Fordi dette gamle spillet har vist seg å tåle tidens tann ekstremt mye bedre enn en del andre gamle spill, og etter alt å dømme kommer til å tåle den i minst ti år til.

Sannsynligvis har dette noe å gjøre med at originalspillet i utgangspunktet er et ekstremt velkonstruert spill. Det har en tidløs historie om den unge Link som må legge ut på eventyr på det store, åpne hav for å redde lillesøsteren sin etter at hun blir kidnappet av onde vesener. Det er en historie om en ung, uerfaren gutt som går fra å være en grønnskolling til, gjennom harde prøvelser og dyrekjøpt erfaring, å bli en sann helt vel verdt legendestatus. Veien vi får følge dit er hard, prøvende og - for oss spilleres del - svært godt sydd sammen. Vi får ta del i Links eventyr hvor han må seile fra øy til øy på det store havet, utforske mørke grotter, urgamle templer og kjempe mot et hav av mørke skapninger. Det er en eventyrlig ferd av typen man aldri blir for gammel til å fortape seg i.

Det er nærmest for terapi å regne når man setter seg ombord i den røde båten, hever seilet og hører bølgene slå rundt båten mens spillets herlige hovedtema durer ut av høytalerne. Foran deg ligger det åpne hav, og hvem vet hvilke eventyr som venter deg i horisonten. Samtidig er det ikke å komme unna at etter et titalls spilletimer begynner de lange seileetappene å ta på. Kjærkomment er det derfor at Nintendo har valgt å inkludere et oppgradert seil som lar deg seile dobbelt så fort med vinden konstant i ryggen. En rekke andre funksjoner tilknyttet båten din er også oppgraderte, blant annet kanonsiktet.

Da The Wind Waker ble sluppet i 2002, var det mange som på forhånd var kritiske til grafikkstilen. Borte var det realistiske preget man hadde presentert i en tech demo to år tidligere. I stedet fikk man servert et spill med en tegnefilmaktig stil. Kritikken stilnet imidlertid når man først satte seg ned med spillet. Sjelden har Zelda-serien vært mer emosjonell, uttrykksfull og detaljert enn nettopp i dette spillet.

Naturligvis er det denne stilarten og visuelle presentasjonen som tjener mest på HD-restaureringen. Fargene har blitt lysere og detaljene har blitt skarpere, og man tenker sjelden over at man egentlig sitter og spiller et spill utviklet i forrige tiår. Stilarten i The Wind Waker viser seg å ha vært langt mer slitesterk enn spill fra samme tidsepoke med mer realistisk grafikk, og med denne vakre HD-versjonen presenteres skjønnheten for en ny generasjon spillere. De av oss som har god kjennskap til spillmusikken, vil merke at også denne har fått noen små justeringer og blitt pusset opp.

Med Wii U GamePad åpnes det for nye kontrollmuligheter. Bortsett fra å fortsette spillingen på sekundærskjermen, kan man også bruke den til å se på kart eller ha et oversiktsbilde over alle våpen og gjenstander man har med i bagasjen. På enkelte våpen kan man justere siktet både ved hjelp av styrespaken og flytte på GamePad-en, ikke helt ulikt Ocarina of Time 3D. Over det jevne fungerer GamePad-integreringen godt, og det skaper unektelig større flyt i spillet når man kan velge et nytt våpen på sekundærskjermen umiddelbart fremfor å måtte gå via en pausemeny.

Samtidig savner jeg visse funksjoner når man først har valgt å fokusere på GamePad-bruk. For min egen del savner jeg muligheten til å fjerne all informasjon om våpen og helse fra TV-skjermen, siden jeg har det meste av dette på sekundærskjermen likevel. Det er likevel forståelig at Nintendo ikke har valgt å gjøre dette, ettersom de fleste fremdeles foretrekker slik informasjon på skjermen, men muligheten for det kunne likevel vært til stede. Et langt større problem er det derimot at man ikke har muligheten til å ta egne notater på kartene. Med tanke på at denne muligheten eksisterte i Zelda-spillet Spirit Tracks og at The Wind Waker har et langt større fokus på kart enn andre Zelda-spill gjennom skattekart og draft, oppleves dette som et stort minus.

En tredje funksjon man har tilgang til via GamePad-skjermen kalles Tingle Bottle. Denne erstatter Tingle Tuner fra originalen og lar deg hive flaskepost i havet. I denne flaskeposten kan man skrive notater om spillet eller legge ved bilder man har tatt hjelp av piktoboks (les: fotoapparat), som igjen kan plukkes opp av andre spillere over hele verden gjennom Miiverse. Ettersom spillets Miiverse ikke er oppe i skrivende stund, har vi naturligvis ikke fått testet dette skikkelig, men potensialet for moro ligger der. Ikke minst kan fansen få det mye moro med at Link nå kan ta selfies med piktoboksen.

Enkelte vil spørre seg om det er noe poeng i å plukke opp spillet dersom man er veteran og kan spillet utenat allerede. Til dere vil jeg svare ja. Ikke bare fordi spillet fortjener å plukkes opp flere ganger, men også fordi HD-utgaven inkluderer Hero Mode, spillmodusen som først ble introdusert i serien gjennom Skyward Sword. I Hero Mode må man klare seg uten å finne ekstra liv gjemt bort i krukker og gress, og i tillegg mottar man dobbel skade fra fiendenes angrep enn normalt. Modusen er særlig utfordrende i begynnelsen, og selv drevne spillere må regne med å dø noen ganger som følger av dette. Blir det for vanskelig kan man imidlertid skru av modusen, en valgfrihet som ikke er å forakte.

Men egentlig er spørsmålet om spillet er verdt å plukke opp fullstendig unødvendig. Svaret er åpenbart. Enten man er drevet av nostalgi eller en uerfaren nysgjerrighet, er The Legend of Zelda: The Wind Waker HD et spill man uten tvil bør sette av tid til i høstmørket. Hev seilene, juster vindretningen og legg ut på denne legendariske ferden!