Der lå jeg i bakken igjen. Jeg som endelig hadde funnet veien gjennom steinhulen til jungelen. Jeg hadde lurt meg forbi slanger, skorpioner og kjempeedderkopper. Jeg hadde brukt titusenvis av mynter på å kjøpe meg bomber, tau og en hagle. Jeg hadde nok av utstyr, flere liv og var forberedt på alt - bare ikke å sprenge hull i et enormt vepsebol. Et øyeblikks dårlig dømmekraft var visst alt som skulle til. Vel,vel. Tilbake til start.
Konseptet bak Spelunky er forsåvidt simpelt nok. Du styrer en liten figur, en Spelunker, som er som snytt ut av nesa på en Indiana Jones-film. Denne figuren har funnet frem til en legendarisk hule som strekker seg dypt under bakken, og det er din jobb å sørge for at han finner veien trygt gjennom de mange farene denne underjordiske verdenen har å by på. Spoiler: Det kommer ikke til å skje på første forsøk.
Spelunky appellerer nemlig først og fremst til de som ønsker seg en skikkelig utfordring. På første øyekast ser det kanskje ut som et tradisjonelt plattformspill: Du starter på punkt A og må forbi masser av fiender og farlige avsatser for å komme til punkt B, men det er et par elementer som skiller dette fra Super Meat Boy og andre vanskelige plattformspill. For det første har Spelunky tilfeldig generte baner. Det betyr at banene endrer seg for hver gang du spiller, og at du statistisk sett aldri kommer til å spille samme bane to ganger. Hva betyr dette for vanskelighetsgraden? Vel, det betyr at den fellen du gikk i sist gang du spilte, den du sverget at du aldri skulle la deg lure av igjen, den er på et helt annet sted neste gang du spiller. Den kan ligge rundt hvert hjørne eller så er den ikke på brettet i det hele tatt. I Spelunky kan du ikke memorisere baner slik som i Super Meat Boy. Du må improvisere. Hver gang.
Resultatet blir mye prøving og feiling. Gode spill er gjerne flinke til å gi spilleren en mulighet til å unngå feil på første forsøk, i hvert fall i teorien. I Spelunky legges det derimot opp til at du skal feile. Du kan ikke holde deg langt unna skorpionene til evig tid i frykt for hva de vil gjøre. Det er heller ikke ikke lurt gå gjennom hele spillet uten å vite om Spelunkeren kan svømme eller ikke. Du må bare hoppe ut i det, og ta sjansen på de utveiene som virker tryggest. Du kommer til å dø mye, men frustrasjonsnivået holdes til et minimum av et stramt kontrollsystem og av spillets fantastiske utforskersånd.
La meg utdype. Spelunky er stappfullt av bisarre utfall og konsekvenser som er vanskelige, eller umulige å forutse. Ta for eksempel et av mine første møter med en av de underjordiske butikkene man finner i Spelunky. Jeg ville veldig gjerne ha et kompass, men hadde ikke råd. "Tja", tenkte jeg, "kanskje det er mulig å starte et ran?". Jeg gikk håpefullt ut av forretningen og kastet en bombe inn til eieren. Da skjedde ting fort. "Terrorist!" ropte han, og var plutselig etter meg med haglen sin. Det gikk knapt sekunder før jeg var skutt i fillebiter. Allikevel ble jeg ikke irritert over mangelen på noen reel forvarsel. Tvert imot, ble jeg smått imponert over hva utvikler Mossmouth må ha tatt seg tid til av detaljarbeid. De fleste spill ville sikkert gjort butikkeieren udødelig, eller gjort det umulig å plukke opp varene hans etter at han døde, men Spelunky tar ingen slike utveier.
Faktisk stoppet det ikke der. Etter å ha latt nysgjerrigheten råde atter en gang fikk jeg erfare at et butikk-ran ikke bare medfører at en illsint mann følger etter meg med hagle, jeg ville faktisk få et nettverk av bevæpnete handelsmenn på nakken og etterlysningsplakater limt til veggene på de forskjellige brettene. Så galt kan det gå hvis du gjør feil valg i Spelunky. På en annen side kan det virkelig være at du føler at du trenger noe fra butikken.
Noe av det geniale med Spelunky er nettopp hvordan du må avveie risiko mot belønning fortløpende, nesten kontinuerlig. Skal jeg bære på en gullstatuett resten av brettet slik at jeg kan veksle den mot mynter eller skal jeg heller ta med en boomerang for å forsvare meg? Skal jeg snike meg forbi kjempeedderkoppen og ta sjansen på at den ikke fanger meg, eller skal jeg sprenge meg gjennom en hulevegg i stedet, vel vitende om at det betyr å bruke en bombe som kan komme godt med senere? De ulike valgmulighetene er like spennende å overveie som de er mange å holde styr på, og konsekvensene er ofte så overraskende og geniale at det å dø blir god underholdning i seg selv. At dette er et bevisst valg av utvikler understrekes av at du bærer på en liten loggbok der du har oversikt over alle de forskjellige måtene du har sagt takk for livet på.
Kontrollsystemet er som jeg var inne på ikke langt fra strøkent. Det eneste nevneverdige unntaket er vel at man bruker samme knapp til å legge fra seg bomber og til å plukke opp ting, den eneste forskjellen er en liten flikk på venstre analoge spak. Det førte i hvert fall i mitt tilfelle til et par uheldige scener jeg jobber hardt for å legge bak meg. Majoriteten av dødsfallene mine kom allikevel fra å gjøre feil, ikke fra å trykke feil. Noe som er veldig bra, i all hovedsak for spillet, og ikke nødvendigvis for min egen selvtillit.
En sjarmerende grafikkstil, et bruktbart lydspor og et par Indiana Jones-referanser fullfører et nært perfekt gjennomført spill. Men vent et øyeblikk. I skrivende stund koster dette spillet 120 kroner på Playstation Store. Kall meg gjerne en gjerrigknark, men gitt hvor mange indiespill man får av samme klasse, på lansering, til en billigere penge synes jeg egentlig dette er en litt stiv pris. Spelunky er for all del verdt sin vekt i gull, men så veier det heller ikke så veldig mye. Foruten enspillerdelen, som på tross av de varierte brettene og de mange valgmulighetene ikke er spesielt lang, har ikke Spelunky så veldig mye mer å by på.
Du kan riktignok spille mot opptil tre venner over et lokalt nettverk, men selv om det er rimelig gøy i starten, er kampene rett og slett for frenetiske og kaotiske til at de er spesielt underholdende i lengden. Å spille samarbeidsmodus er mer givende i det lange løp, men også her får du de samme banene som i enspillerdelen uten noen nye spillmekanismer som er verdt å dra frem.
Så skal det også sies at du kan bruke en drøy hundrelapp langt dårligere enn på Spelunky. Prisen stopper det ikke fra å være et strålende stykke arbeid som er proppet med et uendelig antall spennende baner som er morsomme å utforske. Dessuten er det fascinerende hvor mye bedre du blir gjennom prøving, feiling og erfaring. Jeg ble kanskje sendt tomhendt tilbake til start hver gang jeg døde, men etter å ha spilt brettene som finnes lengre inn i hulen er det morsomt å komme tilbake og se hvor mye lettere jeg takler hindringer som pleide å virke umulige. Arrow traps? Hva er vel det når man er vant til tiki traps? Karakteren min er kanskje ikke blitt bedre eller lurere, men jeg har blitt det. Sånn sett starter man bare fra start én eneste gang, og skulle du ha noen kroner til overs vil jeg anbefale deg å stille deg opp ved startstreken.