Jeg var 10 år da DuckTales ble lansert til NES, og det er over 20 år siden nå. Så det er kanskje ikke så rart at nostalgifoten rykket litt ekstra hardt da Capcom kunngjorde at de skulle komme med en nyutgivelse. Det er jo snakk om et av verdens beste plattformspill.
I Duck Tales Remastered følger du Onkel Skrue, som sammen med Ole, Dole, Doffen, Nebby, Rotor McKvakk, og Petter Smart reiser ut på eventyr. I spillet starter det hele med at B-Gjengen bryter seg inn i Skrues pengebinge for å stjele et maleri. Onkel Skrue gjør kort prosess på hele situasjonen, og finner fort ut at maleriet inneholder et skattekart som viser hvor fem skjulte skatter befinner seg. Onkel Skrue, gnien som han er, bestemmer seg for å finne disse fem skattene sammen med gjengen.
Historien fortelles gjennom små snutter før brettene starter. Way Forward har fått tak i de originale stemmeskuespillerne fra tegneserien, så det føles som om du faktisk spiller en episode av DuckTales. Historien er ikke som den var i originalen, men en vag ting de bare la til for å gi Skrue en grunn til å reise til de forskjellige stedene. Historien har mer kjøtt på bena denne gangen. De har til og med forklart hvordan Skrue klarer å puste på månen uten romdrakt.
Skattene er skjult i Himalaya, Amazonas, Transilvania, en afrikansk gruve og på månen. Derfor er stedene både varierte, og de byr på morsomme utfordringer. Du kan også selv velge hvilken rekkefølge du ønsker å spille gjennom brettene.
Grafikken i Duck Tales Remastered er utrolig pen. Det er en blanding av 3D-animerte bakgrunner av spilleren og fiendene. Skattekistene, diamantene og andre elementer man plukker opp er også i 3D. Selv om spillet har blitt dratt 20 år frem i tid, beholder den sjarmen til det gamle spillet og ikke minst TV-serien. De har også lagt til et kart à la det du blir møtt med i Castlevania og Metroid. Dette gjør det lettere å navigere gjennom brettene og finne frem til de du trenger for å kunne slåss mot brettets sisteboss.
Min største frykten for Duck Tales Remastered gjaldt musikken. En mer ikonisk musikk enn den vi kjenner fra NES-spillet skal man lete lenge etter. I mine øyne (eller ører) regnes musikken i det originale Duck Tales for å være noe av det beste noensinne produsert i spillindustrien. Way Forwards Jake Kaufman traff derimot spikeren på hode med sine oppdateringer av de klassiske melodiene. Himalaya-melodien har en hjertebankende tromme som ikke gjør annet enn å få rockefoten til å trampe. Musikken i Amazonas har en veldig positiv følelse, og gjør ikke annet å få deg til å trekke på smilebåndet mens hodet beveger seg i takt med musikken. Lydeffektene har også beholdt mye av sjarmen fra originalen.
Kontrollen er som å forvente fra en oppdatering av et spill fra 80-tallet, den sitter som støpt. Om du gjør feil når du beveger deg har du ingen andre enn deg selv å takke. De har beholdt vanskelighetsgraden, men også lagt til en enklere måte for å bruke hoppestaven til Skrue. Du behøver ikke lenger trykke ned og hoppestavknappen. Du kan simpelthen trykk hoppestavknappen, og så setter han i gang. Du kan derimot skru på "Hard pogo", og da den er lik som i orignalen.
Når vi er inne på vanskelighetsgraden, så er det som å sitte med et NES-spill. Du blir ikke holdt i hånden her. Man har tre liv, og starter med tre hjerter. Blir du truffet tre ganger, dør du. Dør du tre ganger blir du sendt tilbake til menyen, og må starte brettet på nytt. Dette er og blir "old school". Way Forward skal ha for at de ikke legger til funksjoner som er å forvente fra de fleste spill produsert i 2013. Du har ikke uendelig med liv, og helsen regenererer ikke.
Denne gangen har det også en hensikt å prøve å finne alle diamantene og hemmeligheter som er skjult på alle brettene. Pengene du får for disse bruker du til å låse opp alt fra skisser og karakterdesign, til musikk og tegninger. Og det er mye å låse opp.
Duck Tales Remastered er et kjærlighetsbrev til fans av den gamle TV-serien og spillet fra 80-tallet. Selv om du kanskje ikke er storfan av DuckTales, må du ha et hjerte av kull for å ikke bli sjarmert av spillet. Man merker at dette ikke bare var en jobb for Way Forward, men et hjertebarn. Hvert eneste element du blir møtt med, om det er musikken, grafikken eller historien, er ikke laget med annet en ekte kjærlighet for kildematerialet. Der mange selskaper kun lager ny grafikk og kanskje oppdaterer musikken litt, har Way Forward tatt alt som gjorde originalen bra, og lagt til alt de følte manglet. Flere utviklere burde gjøre dette. Gjør deg selv en tjeneste og kjøp dette spillet. Du kommer ikke til å angre.