Hadde du spurt meg for en stund tilbake om jeg hadde kalt Star Wars: Knights of the Old Republic for en av de beste rollespillene noensinne hadde jeg ikke nølt med å si ja. Da spillet kom ut i 2003 syntes vi i Gamereactor at det var ett av de beste spillene til Xbox. Vi ga spillet 10/10, og fansen var enige. Jeg sitter nå med den nye versjonen av det fantastiske spillet på iPaden min. Forventningene er høye.
Tenker jeg tilbake på Knights of the Old Republic husker jeg treningen på Jedi-akademiet, tiårets feteste plottvri, uforglemmelig stemmeskuespill, lyden av lyssablene, oppgraderingssystemet og et langt, variert eventyr fylt med minneverdige karakterer. Nesten ingenting kunne overgå det.
Det er det som er farlig med nostalgi. Visse minner skal man ikke prøve å gjenskape, og Star Wars: Knights of the Old Republic prøver uheldigvis å gjøre dette. Det første problemet er spillkontrollen. Den duger virkelig ikke. Hendene mine føles som gigantiske klosser. Når jeg må skyve tommelen over figuren min som står i midten for å røre på ham, blokkerer høyrehånden min halve skjermen. Jeg spiller gjennom spillet med sneglefart, og historien føles forlenget og treig. Jeg klarer ikke å ikke savne Xbox.
En annen grunn til at spillet skuffer er litt mer komplisert enn den forrige. Jeg tør å si at Bioware har ødelagt litt for seg selv med å utvikle noe som ble bedre enn Star Wars, nemlig Mass Effect. Sistnevnte ville ikke ha eksistert uten Star Wars, selv om man egentlig ikke burde sammenligne dem. Kontrasten mellom Commander Shepards levende verden og mitt egneskapte skall er rett og slett for stor.
Jeg må ta i betraktning at dette er et moderne spill i et moderne marked. I dette spillet virker grafikken, dialogen, tempoet og oppdragsvariasjonene ti år gamle (som de forsåvidt er). Jeg blir frustert og vil slå av spillet. Min kjærlighet for originalen er ikke nok for meg til å klare å nyte spillet.
Historien er det derimomt ikke noe feil med. Den finner sted drøye 4000 år før filmene og Darth Malak, tidligere lærling av Darth Revan, har startet en hensynsløs krig mot Republikken. Nesten alle planetene lever i frykt for Darth Malak, og for å toppe det hele har Jedi-ordenen blitt delt opp i to leirer hvor de lojale blir slaktet, og de andre slår seg sammen til Malak. Det er opp til deg som spiller å velge side.
I 2003 var dette nytt og spennende. Nå er vi vant til omfattende sidehistorier og konstante moralske gråsoner, noe som gjør at Knights of the Old Republic føles veldig gammelt. Spillet er styrt av riktige og feil valg og om du velger den mørke eller lyse siden. Spillet blir dermed ikke forandret avhengig av handlingene du gjør, slik vi nå er vant til i de fleste spill.
Den flotte historien blir dratt ut og gjort enda lenger med oppdrag som praktisk talt går ut på å jogge fra A til B i øde landskaper. For ti år siden virket planetene fulle av liv og rollespillsjangeren hadde ennå ikke introdusert oss til klassiske henteoppdrag. Knights of the Old Republic kjennes tomt og ensomt ut, og selv om høyrehånden min blokkerer halve skjermen føler jeg ikke at jeg har gått glipp av så mye.
Kampene er en viktig del av Star Wars, og dette er en av de få tingene som funker på iOS. Så fort en fiende var nær stopper spillet midlertidig og gir meg sjansen til å planlegge et par skritt fremover i tid hvordan jeg skal angripe han med lagkameratene mine. Dette gjøres ved å klikke på fienden og velge hvilket angrep som skal utføres og når. I starten var det morsomt, men det ender opp å være en kjedelig serie av de samme angrepene - om og om igjen.
Jeg er skuffet. Ikke et eneste element, ser man bort fra musikken, har overlevd ti år og overgangen fra konsoll til iOS. Likevel er det spor av moro å finne med en viss mengde tålmodighet. Er man desperat nok kan man se hint av rollespillsjangerens kanskje største klassiker skjult bak hånda.