Call of Juarez: Gunslinger

Techland skyter igjen fra hofta. Heldigvis. Etter at de serverte unispirert action i Call of Juarez: The Cartel, så var det de færreste av oss som brukte noe energi på å vente i spenning på neste kapittel. Likevel var det vanskelig å ikke bli en smule nysgjerrig av teaser-traileren som ble sluppet i fjor sommer.

Denne gangen valgte de bort fullprisspillformatet til fordel for å lage en nedlastbar tittel, noe som har gjort serien godt. Ved å kunne tilby en såpass kjent spillserie til under hundre kroner, åpner de for at flere spillere kan få øynene opp for Call of Juarez. Det er dessuten langt mindre seriøst, smilet mitt sitter løsere og jeg klarer ikke å la være å like Gunslinger. Det er bare for underholdende.

Techland kan lage spill i westernsjangeren. De startet Call of Juarez-serien med et smell i 2007, og da var handlingen satt til ville vesten. Det var også tre år før vi fikk spille Red Dead Redemption. To år senere fulgte de opp med Bound in Blood, hvor de fortsatte å ri den samme hesten - til vår store forlystelse. Fokuset lå på god historie som ble fint fortalt, og her svikter heller ikke Gunslinger.

Du spiller som Silas Greaves, en fryktet dusørjeger på slutten av 1800-tallets Amerika. Han har brukt hele livet på å finne de som myrdet brødrene hans, og nå sitter han på en nedslitt bar og forteller om prosessen. Fortellingene er tegneserieaktige, noe som er typisk for den tiden, og både fortellerstemme og manus fungerer glimrende.

Å spille Call of Juarez: Gunslinger er litt som å delta på en høytopplesning av mine favorittegneserier fra den ville vesten. Etter bare noen minutter kom samboeren min inn og spurte hva jeg så på. Deretter satte hun seg bare ned og ble underholdt av den trivelige historien. Det er jo ikke så verst.

Ved å bruke tegneserier som bakteppe har Techland også lykkes med å implementere historiens viktigste aspekt på en god måte, nemlig den vaklende troverdigheten denne fortellerformen hadde. Mordere, dusørjegere, revolvermenn - alle ble idolisert i en slik grad at man ikke kunne tro på alt man leste.

Dette kommenterer også Silas i en av sine første replikker, og han setter dermed premisset for sine egne historier. Han smører tjukt på når han beskriver fiendeantallet, han blir tatt i løgn og må starte på nytt, og han finner på ting underveis. Slik historiefortelling sørger for at jeg aldri helt vet hvor veien fører selv om spillet er fryktelig lineært. Og, jeg liker det.

For det er et veldig lineært skytespill, og det sterke arkadepreget gjør at du sjelden dør selv om du møter tolv sinte, lovløse menn samtidig. Siktet og treffområdene er kanskje i overkant tilgivende, men våpnene føles likevel gode i bruk. De har en fin tyngde, og det er like fett å skyte tolv skudd i sekundet med to raske seksløpere som det er å nærmest kappe en fyr i to med hagla.

De fleste fiendekampene ender i en duell. Her gjelder det å fokusere blikket på motstanderen og plassere hånden slik at trekket ditt går så raskt som mulig. Det er gøy til å begynne med, men det blir kjedelig i lengden.

Uansett hvor i historien jeg befinner meg, blir jeg overrasket av hvor pene omgivelsene er. Det blir brukt mange friske høstfarger, og våpnene har en tegnet, men realistisk og slitt stil. Det ser helt enkelt veldig bra ut, og det er en fryd å søke gjennom områdene for å finne utplasserte hemmeligheter.

Hvis du elsker historien slik jeg gjør, så kaster du deg inn i en ny runde så fort du er ferdig. Etter første gjennomspilling kan man starte på nytt med alle egenskaper og våpen man har låst opp gjennom spillets gang.

Er du heller en poenggal revolvermann bør du kikke nærmere på Arcade-modusen. Her pløyer du gjennom utvalgte sekvenser fra historiedelen, og fokuset ligger på treffsikkerhet og hastighet. Poengtavlen deles på vennelisten din, så det kan fort bli å en besettelse å ligge på toppen.

Den siste modusen heter Duels, og her skal du løpe blant villhestene på den åpne prærien... nei, da. Det ligger i navnet. Du møter gamle kjente til duell ved daggry, og du har fem forsøk på å komme deg videre. Ettersom jeg ble lei av duellene i historiedelen, så falt jeg ikke for denne rendyrkede modusen.

Call of Juarez: Gunslinger har spyttebakker fulle av sjarm og glimt i øyet. Det gode fortellerstemmen og de mange vendingene sørger for at det aldri blir kjedelig i løpet av de fem timene jeg brukte på historiedelen. Dette er solid underholdning for alle som liker western, skytespill og morsomme historier. Dessuten får du alt sammen for under hundre kroner. Jeg skal ikke gå så langt som å si at dette er en genierklæring av Call of Juarez-serien, men det er i hvert fall en friskmelding.