Fire Emblem: Awakening

Det har tatt hele fem år, men endelig har Intelligent Systems maktet å servere et nytt spill i den strategiske rollespillserien Fire Emblem. Riktignok har det blitt lansert to DS-spill etter lanseringen av Fire Emblem: Radiant Dawn til Wii i 2008, men begge DS-spillene var nyversjoner av gamle spill i serien, og det andre spillet så aldri dagens lys utenfor Japan. Derfor er Fire Emblem: Awakening et kjærkomment syn, og vi utenfor Japan kan trekke et lettelsens sukk over at serien er tilbake på våre breddegrader.

For mange spillere er Fire Emblem-serien noe ukjent, men desto flere kjenner til søsterserien Advance Wars. Har man spilt Advance Wars, vil mye av det spillmekaniske være kjent. Vi snakker om turbasert strategi hvor kartet er delt inn i rutenett, omtrent som et digert sjakkbrett. Her flytter spilleren først sine enheter, før motstanderen gjør det samme. Møtes enhetene blir det knall og bang. Denne formelen har blitt brukt i alle spill i serien. Men der formelen føltes noe treg og lite tilpasset i Gamecube- og Wii-versjonene, er formelen nå tilbake i en håndholdt variant som passer serien utmerket.

Det er likevel klare forskjeller mellom Advance Wars- og Fire Emblem-spillene, og disse utgjør noen av kjerneelementene i serien. Fire Emblem-spillene foregår i en fantasy-setting, hvor man kjemper med kruttløse våpen og magi. De forskjellige våpnene har et fast etablert styrke-og-svakhet-system som kan minne om stein-saks-papir. Den kanskje aller største forskjellen er likevel at hver enhet har navn, særpreg og personlighet. I løpet av spillet går disse opp i ferdighetsnivå og får nye evner, samtidig som man blir kjent med dem. Det er derfor man kjemper innbitt i hvert slag for å unngå at soldatene dine faller på slagmarken, for når de dør, så er de ugjenkallelig borte. Den bitre følelsen av å se en av dine unike og kjære soldater dø på grunn av din uforsiktighet er en vond følelse - det er nesten som å miste en venn.

Hovedgrunnen til at man blir så glad i rollefigurene er nok fordi Intelligent Systems fokuserer mye på historie i Fire Emblem-spillene, noe som også er tilfelle denne gangen. For første gang i serien er du selv en spillbar enhet i hæren, og spiller en viktig rolle i historien. Spillet åpner med at du blir funnet av Chrom, lederen for en bevegelse kalt Shepherds fra riket Ylisse. Sammen med blant annet sin søster Lissa og ridderen Frederick sørger de for å opprettholde fred og orden i Ylisse. Selvfølgelig går det ikke lang tid før deres evner blir mer etterlyst enn noen gang. Naboriket Plegia ypper til strid, og på toppen av det hele dukker mystiske vandøde skapninger kalt Risen opp overalt. Selv om du har hukommelsestap viser du kjapt dine evner som en begavet strateg, og slår deg sammen med Chrom og hans følgesvenner i kampen mot onde krefter.

Ettersom de fleste titlene i serien står selvstendig, behøver man heller ingen forhåndskunnskap for å gå i kast med Fire Emblem: Awakening. Imidlertid har spillet også mange referanser til tidligere spill: Blant annet viser kartet at handlingen foregår på samme kontinent som det første spillet i serien, Fire Emblem: Shadow Dragon. Her har Intelligent Systems klart å gå en fin balansegang, hvor de tar seg godt av førstegangsspillere på den ene siden, samtidig som de serverer smådrypp for å signalisere verdsettelse av gamle fans på den andre siden. Dermed får man eksempelvis referanser til legendariske skikkelser som Marth, den legendariske kongen fra fordums tid og helten i Fire Emblem: Shadow Dragon. For veteraner er slike smådrypp artige.

Artig er også mye av dialogen i spillet. Intelligent Systems har alltid vært flinke til å lage et minneverdig persongalleri, men denne gangen har de sannsynligvis overgått seg selv. Mye av dette skyldes spillets utvidede fokus på å skape relasjoner mellom rollefigurene, noe man gjør ved å la dem kjempe side om side. Fører man relasjonene langt nok kan de i visse tilfeller ende opp i ekteskap mellom de to figurene. Denne funksjonen har alltid eksistert i serien, men har tidligere vært både tungvindt og lite sentral. Nå er det derimot stort fokus på dette, ikke minst fordi de fleste sideoppdragene ikke lar seg åpne med mindre man smir enkelte av rollefigurene i hymens lenker. Om man ikke velger å gå så langt, er det fremdeles mye morsom dialog å hente gjennom

Noe av grunnen til at relasjonsbyggingen har blitt enklere er at soldater som står ved siden av hverandre på slagmarken nå også vil støtte hverandre. Det kan gi utslag i økte ferdigheter, blokkering av innkommende angrep eller samkoordinerte angrep. Jo bedre relasjonen er mellom de to soldatene, jo økte samarbeidsferdigheter. Det er med andre ord ikke bare morsomt å leke Kirsten Giftekniv overfor soldatene dine, det gir faktisk svært konkrete resultater på slagmarken.

Selv om det visuelle preget minner mye om tidligere håndholdte titler i serien som Fire Emblem: Shadow Dragon og Fire Emblem: Sacred Stones, har det skjedd mye i overgangen til 3DS. Stilarten er vakker, og kampanimasjonene ligger nærmere Fire Emblem: Radiant Dawn enn de gamle håndholdte titlene. Som en ekstra bonus kan man også skifte kameravinkel under sammenstøtene og se alt fra førstepersonsperspektiv, samt spole opp tempoet dersom man ikke orker å se hele kampen. Det eneste merkelige med designet er at ingen av figurene ser ut til å ha føtter (enten slutter beina der føttene burde ha vært, eller så går alle gjennom spillet på tå hev). Lydsporet er også godt gjennomført, selv om det musikalte nivået er noe svakt i begynnelsen. Mulighetene til å velge japansk stemmeskuespill er alltid et pluss, mens et par svakheter i menynavigasjonen må betegnes som et minus.

Som vanlig har man et hav av soldater og klasser å velge mellom, denne gangen nærmere bestemt 49 soldater og over 40 klasser. Dermed har man muligheten til å tilpasse sammensetningen for hvert slag etter egen smak, ettersom man stort sett ikke kan bruke mer enn ti-tolv enheter per slag. Som vanlig er det slik at noen soldater blir med hæren din automatisk, mens andre må overtales gjennom dialog på slagmarken. Dør de er de borte for alltid, med mindre du begynner slaget på nytt eller spiller den nye Casual-modusen (dette tar imidlertid bort mye av moroa med spillet). Spillet introduserer et par nye klasser som Griffon Rider, men stort sett er det de gamle og kjente klassene vi ser igjen i Fire Emblem: Awakening. Selv om de nye klassene er interessante, kunne vi med fordel sett litt mer uvikling på akkurat denne fronten.

Mangelen på utvikling vil nok være et stempel flere vil bruke på spillet. Sammenlignet med konkurransen fra lignende strategiske rollespill har ikke serien fornyet seg stort. Tempoet er fremdeles lavt og tilbakelent sammenlignet med serier som Valkyria Chronicles. Samtidig er det ingen tvil om at Fire Emblem blomstrer i dette tempoet, fordi helheten er godt snekret sammen. Dermed kan forskjellige sjangerserier fortsette å spille på sine sterke sider uten at noen av dem nødvendigvis blir svakere av den grunn.

De fem årene har ikke vært en forgjeves ventetid. Fire Emblem: Awakening leverer solid underholdning som med sin lune tone og strategiske utfordring ikke bare er gøyalt, men som også har lang holdbarhet. Det er trygt å si at dersom vi ser bort fra nyutgaver av gamle titler til 3DS, stiller Fire Emblem: Awakening seg frem som den fremste i klassen. For 3DS-eiere er dette en definitiv må-ha-tittel. Og har du ikke en 3DS, så fadderullan heller: Kom deg opp av sofaen og kjøp en umiddelbart!