Jeg innrømmer det først som sist slik at alle mistanker kan kastes til side eller bekreftes, alt etter hvilke teorier du enn måtte ha: For meg er Ocarina of Time ikke bare et bra spill eller det beste spillet i Zelda-serien. Det er Spillet med stor S. Det er eventyret som formet meg som spiller, som viste meg hva spill kunne prestere som medium og lærte meg hvor mye spillmusikk har å si for stemningen i et spill. Liker du Ocarina of Time er du et godt menneske i mine øyne.
Men min oppgave som anmelder har ikke vært å anmelde nyversjonen av The Legend of Zelda: Ocarina of Time 3D ut ifra spillets nostalgiske kvaliteter. Min oppgave er å se på hvordan spillet mestrer overgangen fra en hjemmekonsoll som kom ut for tre konsollgenerasjoner siden, til en håndholdt konsoll anno 2011. For mye har skjedd på 13 år, og det som var trendsettende ett år kan være utdatert det neste.
Men på underlig vis føles spillet verken gammelt eller utdatert. Idet åpningssekvensen er over og jeg setter foten for første gang utenfor huset mitt i Kokiri Forest, øst i det frodige og grønne landet Hyrule, er det et åpent og vakkert landskap som møter meg. Forskjellen på detaljnivået mellom 2D og 3D er skyhøyt, ikke bare når det gjelder avstandsdimensjonen. 3D-effekten åpner bokstavlig talt en ny dimensjon ved spillet. Hver enkelt tre og menneske, hver steinmur og husvegg er gjengitt med største presisjon og detaljnivå. Interiørarkitekturen har blitt mer innholdsmettet, og tempelkonstruksjonene med sin stemningsskapende lyssetting kan fort ta pusten fra en. The Legend of Zelda: Ocarina of Time 3D viser at 3D ikke bare er en gimmick, men et nøkkelredskap når man i 2011 skal plassere skapet.
3DS gir også muligheter utover det grafiske. Det innebygde gyroskopet blir i The Legend of Zelda: Ocarina of Time 3D flittig brukt når man skal se seg omkring eller skyte piler. Fremfor å styre siktet med joysticken som en tradisjonalist (skjønt muligheten er inkludert for tradisjonalistenes skyld), kan man flytte på selve konsollen for å sikte. Nødvendig? Kanskje ikke. Gimmick? Mulig. Kult? Når man kommer inn i det: Definitivt. Kontrollene sitter ellers som støpt, hvor trykkskjermen gir deg oversiktig tilgang på utstyr, kart og ocarinafløyten.
Men den kanskje fremste styrken i Ocarina of Time er spillets tilnærmet perfekte balanse. Et tidløst eventyr (hvor nettopp tiden spiller en sentral rolle) med uventede hendelser underveis om den modige Link som kastes ut i kampen mot ondskapen. Den minneverdige og stemningsskapende musikken, som i likhet med grafikken har fått en verdig renovasjon. Det nære båndet som uttrykkes mellom karakterene utover dialogene. Blandingen av utforsking, eventyr og rollespill. Overgangen mellom krevende gåter i mystiske og dunkle templer (som tydeligvis er ment som dødsfeller snarere enn transcendentale forsamlingslokaler) og intense kamper mot sjefsfiender. Gang på gang har jeg lagt alt føleri til side og sett på spillet med argusøyne etter feil. 13 år senere lyder den ene feilen fremdeles navnet Navi, din evig irriterende reisefelle.
En modus hvor du kan slåss mot bossene på nytt er inkludert, samt en hint-funksjon og implementeringen av Master Quest, en vanskeligere utgave av spillet som åpnes etter endt gjennomspilling. Utover det er de innholdsmessige nyhetene få, men med et såpass solid utgangspunkt merker jeg at savnet ikke er særlig stort. Vi snakker uansett om noen dusin timers spilletid dersom man skal finne alt spillet har å by på.
Konklusjon
Nintendosjef Satoru Iwata klagde nylig på labert 3DS-salg. Iwata-san klagesanger kan herved tie: The Legend of Zelda: Ocarina of Time 3D er tittelen som kan, og bør, heve 3DS-salget betraktelig. Nintendo kunne lett ha valgt å gjenutgi en lite tilpasset versjon av originalspillet, men har i stedet sørget for å pusse opp spillet til et nivå som er tilpasset dagens standard og samtidig trygt plantet i røttene. Dette er ren spillmagi, både for førstegangsspillere og erkeveteraner.
The Legend of Zelda: Ocarina of Time var legendarisk i 1998. The Legend of Zelda: Ocarina of Time 3D kan fort bli legendarisk i 2011. Enkelte ting forandrer seg aldri.