I min omgangskrets har det vært delt oppfattelse om Infamous. Det var alltid moro å låse opp nye superheltkrefter som et insentiv og til å fortsette spillingen. Men likevel stoppet flertallet opp før de nådde slutten. Spillet tapte seg rett og slett etterhvert, med uengasjerende og repeterende oppdrag i det store sandkasseuniverset.
Jeg har derfor vært spent på å se hvordan utviklerne skulle bringe serien videre og hvordan de skulle klare å holde på engasjementet gjennom hele oppfølgeren.
La meg si med en gang at flere av de samme småkranglete oppdragene fortsatt klamrer seg fast i oppfølgeren. Det å klatre rundt på bygninger for å lete etter bomber var aldri det originale spillets sterkeste kort, men heldigvis er det langt færre slike oppdrag i oppfølgeren. Istedenfor å fullføre haugevis med sideoppdrag gikk jeg aktivt inn for å forfølge historiedelen i Infamous 2, og det ga meg en langt bedre spillopplevelse.
For når Infamous 2 skinner, så skinner det virkelig. Med bruken av de nye overdrevne superheltkreftene blir det noen fantastisk høyspente kamper hvor sekvensene utspiller seg som en actionballett fylt til randen av effekter, eksplosjoner, biler som svever gjennom luften, lyktestolper og stillaser som raser rundt i et heseblesende inferno av action, med deg og superheltkreftene stående i sentrum. Helt elektrisk.
Nærkampangrepene er forbedret med skjønne saktefilmeffekter som overlater lite til fantasien, og gjør Infamous 2 enda mer høyoktant enn forgjengeren. Den visuelle biten er slående vakker på sitt beste, når hundre tusen ting skjer rundt deg i de enorme kampene. Men det koster. For muligheten til å kjøre all den tunge fysikken, effektene og eksplosjonene gjør også at spillet kan virke både grått og kjedelig i de mer rolige partiene. Jeg ofrer likevel denne biten til fordel for at actionsekvensene fungerer sømløst og ser fantastisk ut, for nettopp dette er jo tross alt fundamentet i spillet.
Historien i Infamous 2 er ganske triviell. Den blir fortalt både gjennom tegnede striper med en slags Ken Burns-effekt og filmatiske snutter fra spillmotoren. Tegneserietema er gjennomgående i hele spillet, og handlingen er ikke mye tyngre enn i en alminnelig superheltorientert tegneserie.
Det er likevel noen lyspunkter når serien tar for seg vennskapet mellom Cole MacGrath og bestekompisen Zack, som sitter i en håpløs situasjon og deler en øl sammen. De trenger ikke å si så mye til hverandre. Stillheten sier mer enn tusen ord, før maktgale politikere og kjempebeist på nytt drar historien videre. Det hele fungerer som en grei bakgrunnshistorie, men ikke mye mer enn det.
I løpet av spillets gang kan man velge å følge den gode eller onde stien. Jeg synes ikke dette tilfører opplevelsen noe ekstra, og for meg kunne utviklerne like gjerne fulgt en stram regi gjennom hele spillet, enn å la oss ta del i valg som utgangspunktet ikke er veldig engasjerende.
Likevel har disse valgene konsekvenser for spillbarheten ettersom de gir tilgang på ulike superheltkrefter. Følger man den godes side er det elektrisitet og is som blir essensen i superkreftene, velger man derimot den mørke stien snakker vi flammer. Jeg hadde planer om å spille som ond denne gangen, men etter jeg hadde henrettet en rekke uskyldige mennesker, tok samvittigheten overhånd. Jeg gjorde en helomvending.
Da jeg først hadde tatt en beslutning om å følge den gode stien, hadde ikke valget mellom godt og ondt så mye å si for spillet lenger. Likevel kan jeg se at dette kan være et insentiv for å spille gjennom spillet en gang til, ettersom superkreftene er helt annerledes etter hvilke valg man tar. Det kan øke spillets levetid, men jeg ble riktignok mettet etter den middels lange gjennomspillingstiden.
Man møter på mer varierte fiender i Infamous 2 enn originalen. Noen av disse er også noen enorme beist som virkelig kler superheltsettingen godt. Spillet er mer overdrevent enn forgjengeren og kampene mot de større fiendene tilfører faktisk noe til opplevelsen, fremfor å kun gjøre spillet større og mer bråkete.
Konklusjon
Jeg er usikker på hvor lang tid jeg brukte på Infamous 2, men jeg fullførte i det minste. Det er noe jeg ikke orket med forgjengeren, så det er tydelig at utviklerne har vært mer selektive på hvilke oppdrag de har valgt å inkludere i oppfølgeren. Det er et tidvis primitivt spill med ensformige oppdrag, og hviler på lite annet enn eksplosiv action, blendende nærkampangrep og bruken av superkrefter.
Men det viktigste av alt er at jeg hadde det gøy med spillet. Actionsekvensene fungerer ypperlig, det er alltid moro å jakte på nye superkrefter.