Killzone 3

I det tredje spillet i serien har utvikleren Guerrilla Games fokusert på å finslipe nærkampangrep og fortelle en mer personlig historie. Ifølge toppsjefen Hermen Hulst var målet å perfeksjonere selve skytefølelsen i Killzone 2, mens det i Killzone 3 har vært å perfeksjonere de brutale nærkampangrepene. Noe de har lykkes med. Både nærkampangrep og skytefølelsen er polert langt ut til fingerspissene - fundamentet er uten tvil på plass.

Killzone 3 er en 8 timers lang skytefest fra begynnelse til slutt. Det er action, action og atter action. Det er ingen gåter som skal løses eller andre avbrekk i spillet, kun den ene brutale og eksplosive scenen etter den andre. Men til tross for at fokuset hviler tungt på heseblesende skyting og lite annet, er kvaliteten gjennomgående og bunnsolid i alle ledd. Killzone 3 introduserer ikke mye nytt, men gjør det meste utrolig bra. Noe som resulterer i et actionspill i særklasse.

Krigen raser videre
Spillet fortsetter der forgjengeren sluttet, hvor den menneskelige styrken akkurat har tatt Visari av dage, men ikke uten at den nylig avdøde Helghast-diktatoren rakk å rette sin krigsflåte mot menneskenes fartøyer. Noe som resulterer i en berg og dalbane-kamp for den menneskelige ISA-styrken (Interplanetary Strategic Alliance), der den ene trusselen overgår den andre.

Makten blir overlatt til Helghast-rasens politiske overhoder, der vi får innblikk i en mørk og kynisk maktkamp av politiske intriger. Dette er utrolig forseggjort, og alle karakterene har distinkte personlighetstrekk som oser av ondskap og desperasjon. Inspirasjonen ser ut til å være hentet fra Nazi-tyskland og Sovjetunionens skrekkingytende politiske spill under den 2. verdenskrig. Dette setter en ekstra spiss og motivasjonsfaktor for krigen som utspiller seg på bakkeplan.

Parallelt med den mørke og dystre historien ved makthavernes runde bord, tar vi del i en mer menneskelig historie som utspiller seg på slagmarken. Gjennom hovedpersonen Sev og kameraten hans Rico opplever vi en desperat kamp om å overleve det ene nådeløse Helghast-angrepet etter det andre, men også direkte ordre fra de militære lederne går på bekostning av så å si alt våre venner tror og kjemper for. Via drøssevis av spektakulære filmsekvenser med detaljert Motion Capture-teknologi kommer figurenes følelser til syne. Det er ikke bare en kamp om å overleve, men også en kamp om å beholde det siste av menneskelig verdighet.

Stødig kontroll
Spillet starter i en steril Helghast-fabrikk, hvor våre venner befinner seg på et innsideoppdrag i fiendens militære base. Vi får en rask opplæring med de viktigste kontrollfunksjonene som skyting, sikting og dekning på en skytebane med blinker. Her gjelder det ikke å treffe mørkemenn med glødende oransje øyne, men derimot mennesker som sitter på huk med hendene foldet bak hodet. Morsomt. Kontrollen er stødig og sitter som en kule gjennom hele spillet - pun intended.

Designet på Helghast-soldater, fartøyer og -spesialstyrker ser virkelig bra ut. De oransje øynene gjør fiendene skrekkinngytende, og det kjennes tilfredsstillende å pepre dem fulle av bly. Blodspruten er akkurat passe bestialsk og man kan se at kulene har tyngde og kraft idet de borrer seg inn i Helghast-kroppene. Skytefølelsen i Killzone 3 er fantastisk.

Teknisk gjennomført
Spillet besitter også Ragdoll-fysikk i særklasse. Både ved nærkampangrep kan fiender smelle bakhodet inn i en vegg, og falle fremover med troverdig tyngde, men også ved skudd ser vi soldatene falle naturlig med positurer som tyder på at krigernes siste sekunder har vært nådeløse. Et eksempel på dette var en Helghast som satt i skyteposisjon bak en kasse, fremdeles med armene og geværet pekende i retning der menneskene befant seg, hodeløs. Slagmarken er i konstant forandring.

Fra blodige kamper mot bakkestyrker støter vi også på flere livsfarlige Helghast-fartøyer, som er minst like tilfredsstillende å plaffe ned som soldater. Det smeller godt i metallet idet raketter og tung skyts regner mot fiendenes skip, som gjerne blir avsluttet med en storslått eksplosjon etterfulgt av en kræsjlanding, rikelig med flammer og røyk. Slike scener er riktignok ikke noe nytt i seg selv, men når spillet er såpass polert blir det en opplevelse verdt å få med seg.

Vi møter også fiender med jetpacks som står for flere høydepunkter i Killzone 3, ettersom jetpacken får overtrykk og spinner ut av kontroll når den blir truffet. Under skuddvekskling med tre Jetpack-krigere fikk jeg skutt i stykker den første krigeren med jetpack på ryggen, som resulterte i at soldaten suste 20 meter opp i luften og smalt rett inn i en annen kriger og eksploderte. Det er slike begivenheter som ikke er iscenesatt, men som kun vitner om en polert og dynamisk spillmotor som gjør at Killzone 3 leverer.

Men fartøyer er ikke bare med i spillet for at vi skal skyte dem ned, ettersom vi får betjene flere kanoner og skytevåpen fra både fartøyer på bakken og i luften. Det fungerer helt greit som et lite avbrekk i spillet, og scenene er ofte svært pene. Vi får også styre en Mech i løpet av spillets gang, og selv om dette ikke er spillets høydepunkt, fungerer det greit som variasjon.

Lydbildet er bunnsolid i Killzone 3. Stemmeskuespill og musikk glir godt inn i atmosfæren, men det er våpenlyder, smell og metall som virkelig skiller seg ut. Metallet synger i skarpskytterriflen idet kulen spinner gjennom våpenløpet, etterfulgt av hylsteret som spretter i bakken - noe som selvfølgelig låter meget heftig på et godt surround-anlegg. Det er dette med å kvalitetssikre alle ledd som er den røde tråden i Guerrillas skytefest.

Move og 3D
Killzone 3 støtter også både stereoskopisk 3D og bevegelseskontroller. Selv om begge deler er interessant på papiret, har jeg valgt å spille uten 3D og med tradisjonell håndkontroller. Selv om Sony og Killzone 3 går i bresjen for 3D, er ikke teknologien og bruksområdene moden for dette enda - ikke i et førstepersonsspill. Det er interessant å se dybde i spillet, men etter 10 minutter orker man ikke mer og skrur av 3D til fordel for en langt bedre opplevelse i 2D - ironisk nok.

Move fungerer faktisk overraskende godt dersom man har tålmodighet til å sette seg ned å lære kontrollmekanismen. Blir det en vanesak, kan det være morsomt. Det er flere innstillingsmulighter for hvor mye automatikk det skal være i bevegelseskontrollen, slik at alle kan finne noe som passer. Sony hevder at opplevelsen skal være mer naturlig og presis. Her er jeg ikke enig, og jeg tror ikke Sony er helt overbevist selv. Det er en grunn til at de benytter hjelpesikte som standard med bevegelseskontroller, mens siktet er manuelt med tradisjonelle håndkontrollere.

Flerspiller og samarbeid
Jeg har ikke hatt anledning til å prøve flerspillerdelen i mer enn 30 minutter, og det er ikke mye tid å basere inntrykk på. Killzone 3 vil ha en oppdragsbasert flerspiller, hvor man kan velge mellom forskjellige roller. Det virket solid og spennende, og var mer historiebasert enn tilsvarende spill.

Hele kampanjen er også mulig å spille sammen en kompis fra sofakroken, ettersom spillet har co-op støtte på delt skjerm. Dessverre er det ingen samarbeidsdel over nett, noe som ville vært utrolig kult i et så spektakulært og intenst actionspill som Killzone 3. Dette er mildt sagt skuffende.

Jeg spurte en utvikler om hvorfor de ikke hadde støtte for dette, og fikk et ærlig men trist svar i at de ikke hadde tid eller mulighet til å legge inn funksjonen. Selv om samarbeid på delt skjerm fungerer knakende godt med en realtivt solid bildeoppdatering, er det for mye visuelt snadder som går til spille på den lille og mindre oversiktlige skjermflaten.

Konklusjon
Killzone 3 gjør ikke mye nytt i actionsjangeren, men nærmest perfeksjonerer de fleste elementene med bunnsolid kvalitet. Det er utrolig hektisk og intenst og byr på en rekke eksplosive og spektakulære actionscener. En brutal skytefest som holder deg på tå hev fra begynnelse til slutt.