World of Warcraft: Cataclysm

World of Warcraft har hele seks år på baken, og det har vært merkbart i de siste utvidelsene. Men det gjelder ikke det som har skjedd på den tekniske siden, da hver oppdatering har bidratt med en vesentlig oppgradering av grafikkmotoren. Den lett karikerte visuelle stilen har også ytt godt for å dekke grå hår og rynker.

Nei, alderen merkes best på andre områder. To utvidelser senere består halvparten av ferden fra level 1 til 60 av samme soner, oppdrag og grotter som den gjorde for seks år siden. Selv om det frister å lage en ny figur av en ny klasse er planen likevel å boltre seg i Desolace til humøret er like sortmalt som omgivelsene eller å fortape seg så dypt i Blackrock Depths at man rett og slett mister livslysten.

For selv om World of Warcraft har forbedret seg på alle punkter med utvidelsene har det fremdeles vært utstyrt med et blytungt anheng ved navn Kalimdor og Eastern Kingdoms. Grunnspillet har manglet polering, mange av de gamle oppdragene har vært kjedelige, forvirrende og dårlig beskrevet, mens visse områder (som for eksempel Azshara) aldri har vært 100 prosent ferdigstilt.

I den anledning er det viktig å anerkjenne hvor stort Cataclysm faktisk er. Det gamle grunnspillet har så godt som forduftet. World of Warcraft er endret for alltid. Alt fra level 1-60 (og 80-85) er stappfullt av nytt og friskt innhold. Alle sonene er omgjort, være det seg på en drastisk eller diskret måte, alle oppdragene er nye, grottene har blitt finjustert og grafikkmotoren har fått en gigantisk energisprøyte. I praksis er det snakk om et helt nytt spill.

Listen over nye tillegg er godt kjent, men for ordens skyld pløyer vi raskt gjennom den likevel. Utover de nevnte endringene får vi to nye raser, nye rase- og klassekombinasjoner, mulighet til å bruke flygende ridedyr i den gamle verdenen, nivåøkningen til 85, og fem soner i tillegg til de renoverte gamle.

Men den oppramsingen beskriver ikke tilleggene i stor nok grad. Blizzard har gjort seg opp en rekke erfaringer med The Burning Crusade- og Wrath of the Lich King-utvidelsene, og de har brukt dem alle for å gjenskape det gamle Azeroth.

Opplevelsen har blitt forbedret fra de nye startområdene frem til Outland, der hver eneste sone har sin egne overordnede historie. Det høster aldri noen tvil om hvem fienden er og hva som står på spill, og mens man gjør oppdrag bygges det stille og rolig opp til en konfrontasjon med skurkene. Og tro meg når jeg sier at det ofte brygges opp til store opplevelser.

Denne gang byr Blizzard på masse variasjon. Vi slipper ikke unna oppdrag som bygger på strukturen "drep X antall monstre" eller "finn X gjenstander fra drepte monstre", men de fremstår som mer spennende enn tidligere. Flere av oppdragene involverer bruk av kjøretøy eller andre objekter, og bruken av phasing-systemet i Wrath of the Lich King gjør det mulig for designerne å endre ting i de bestemte sonene basert på hvor langt de har kommet. Eksemplarisk.

Man opplever mer enn noen gang før, og du føler faktisk at det du gjør i spillet har en innflytelse på verdenen rundt deg. Selv om du innerst inne vet at dette er en illusjon er det sannelig fort gjort å bli overbevist.

Oppdragene i Cataclysm har en mye bedre sammenheng, og gjør opp for de områdene som tidligere var tilfeldig sammensatt. Den røde tråden er vesentlig tydeligere denne gang, og selv om du blir dyttet i riktig retning føles det aldri som at du blir holdt i hånden. Det minner litt om det du ser i enspiller-titler, og for solospillere er dette den mest optimale World of Warcraft-utvidelsen til dags dato.

Blizzard har selvfølgelig også pillet på talenttrærne. Både antall talentpoeng og faktiske talenter har blitt nedjustert, og du må spesialisere deg i ett tre og bruke 31 poeng for du kan legge inn noe i de andre trærne. Rase- og klassekombinasjonene har også blitt endret, så både mennesker og udøde kan være hunters, tauren kan være paladins, dverger kan være sjamaner og troll får prøve seg som druider.

Endringene i Cataclysm berører dog ikke bare spillmekanikk- og oppsett. Geografien har også fått en ordentlig overhaling. Blizzard prøvde å gi spillerne mulighet til å bruke flygende ridedyr i den gamle spillverdenen, men universet var ikke utstyrt med nok frihet til å benytte seg av de mange optiske illusjonene som skal til for å få et landskap til å se større ut.

Designerne har endelig tatt seg frihet til å la verdenen avspeile endringene som World of Warcrafts historie har gått gjennom. Lich King og hans hær har blitt slått tilbake, som betyr at store deler av de gamle Plaguelands har kommet seg og blitt grønne igjen. Samtidig er Alliance og Horden i åpen krig etter sammenstøtet ved Angrathar og slaget om Undercity. Det betyr blant annet skarpt opptrukne fronter i det sydlige Barrens, mens byen Southshore i Hillsbrad ligger i ruiner.

Deathwing har også funnet veien tilbake. Forrige gang vi så den eldgamle dragen var i strategispillet Warcraft II, og siden den gang har han ligget i dvale. For en stund tilbake var han vokter av Azeroth, men han har mistet en skrue eller to og blitt lysten på å utrydde absolutt alt av liv. Hans tilbakekomst alene har vært så voldsom at blant annet Barrens er delt på midten av en enorm kløft og en flod av lava. Thousand Needles lider under en oversvømmelse, Stormwind er herjet, og store arr preger landskapet i Badlands. Få soner er som vi kjenner dem.

Men kampen mot Deathwing må vi vente med en stund, for den sjefsfiendekampen blir ikke implementert før fiksen kommer til neste år. Men utover å pryde innloggingsskjermen dukker han opp til stadighet i spillet for å herje.

De nye områdene imponerer også med det store omfanget og idémengden. Mini-kontinenten Vashj'ir er fullstendig dekket av vann, og på vei gjennom Mount Hyjal tar man gjerne en avstikker eller to. De nye sonene har også en lang, kontinuerlig historie med sammenheng, og gamle WoW-elskere kan glede seg til å endelig få besøke Uldum og Grim Batol, som har dinglet foran nesene våre siden spillet kom ut.

Fem nye soner og nivåer virker kanskje litt underveldende i forhold til alt det nye som ble introdusert i Wrath of the Lich King, og man kan sikkert nå nivåtaket og bli klar for tokt raskere i Cataclysm enn tidligere. Men du snyter deg selv hvis du ikke lager en ny figur å reise gjennom Azeroth med, for her er det mange, mange timers underholdning å hente.

Cataclysm er utvilsomt den største og beste utvidelsen til World of Warcraft til dags dato, som får The Burning Crusade til å fremstå som gammeldags, rotete og upolert i forhold. Det er nærmest skreddersydd for å vekke interesse. Men når det er sagt er det ingen tvil om at det er World of Warcraft vi sitter med, og det på godt og vondt. Ja, hele opplevelsen er mye mer strømlinjeformet og finpolert enn tidligere, men spillet er likevel basert på de samme grunnleggende mekanikkene. Cataclysm er rett og slett ikke radikalt nok for de som valgte å dø fremfor å gjenta de samme handlingene i forgjengeren.

I så måte fremstår Cataclysm som mer ensformig. Det føles som at dette er den siste utvidelsen spillet kan takle før det får en reell oppfølger eller et World of Noe Annet. Men du har ingen grunn til å bekymre deg, altså - med mindre du har bygd deg opp en umiskjennelig avsky for spillet kan du trygt gå til anskaffelse av Cataclysm. Men jeg klarer likevel ikke å gi slipp på tanken om at vi snart har nådd slutten på hva den seks år gamle MMO-kongen kan utrette før det er på tide å abdisere.