Monster Hunter Tri

Monster Hunter Tri har opplevd umåtelig med suksess i både England og Japan, og har endelig funnet veien til oss på Europa-kartet. Jammen på tide - det første som møter meg idet jeg benker meg i sofaen er en formidabel sekvens med perfekt animerte monstre, og idet de løper om kapp fra havoverflaten og langs klippene kan jeg ikke unngå å gispe. Sjelden har Wii-spill sett så bra ut.

Du starter spillet med svært begrensede ferdigheter i Moga Village. Du er utstyrt med sverd og skjold, og med det skal du ut i Moga Woods for å i første omgang hente kjøtt til stammelederens sønn. Ikke akkurat et samfunnsmessig stort oppdrag, men det gir deg en fin introduksjon til spillet og måten du hele tiden arbeider på. Landsbyen har nemlig lidd under et stort skjelv, og du er der for å bygge opp igjen det som en gang var. Det innebærer å hente alt fra kjøtt til våpendeler, og det er også gjennom disse ressursene du får opparbeidet deg ferdigheter. Det er din oppgave å skjerme den vettskremte befolkningen fra farene som lurer i farvannet og i skogene, og det er til tider både ekstremt vanskelig og fornøyelig på samme tid.

Dette skyldes den ganske så utfordrende og bratte lærekurven du får presentert. Det tar ikke lang tid før jeg virkelig må sette tålmodigheten på prøve, da jeg verken har dreisen på kontrollene eller spillets generelle mekanikk selv etter flere timer med jakting og ressurssanking. Jeg blir oppriktig irritert på hvor tungvint mye av innføringen i spillet er gjort, og jeg fatter ikke hvorfor alle menyene og ikke minst kontrollene må være så vanskelige å arbeide inn. Det er rett og slett bortkastet tid å bruke Wii Remote framfor Classic Controller, for det som skjer mellom den og Nunchucken henger ganske enkelt ikke på greip. Generelt er det lite som sitter i løpet av de første timene, og du kan ikke stole på brukermanualen eller hva byens innbyggere har å si om oppdragene. Det er tross alt din oppgave å finne ut av ting.

Når det er sagt, finner du få eller ingen lette løsninger på et problem. Et skytevåpen krever tre deler du må sanke inn for at smeden så skal kunne gi deg en fordel på jaktmarkene, og ferdighetsvinduet er stappet med informasjon du ikke vet om du skal le eller gråte av. Helt fra starten merkes det at dett er et omfattende spill du får presentert, og er du utålmodig er nok ikke Monster Hunter Tri noe du vil omfavne med det første.

Men alt til sin tid. For etter nok gjennompløying av både menyskjermene og kontrollsystemet føler du etter hvert at det sitter, og du blir både tryggere, sterkere og generelt bedre så fort du skjønner tegninga. Det er hvor kraftig du er som utgjør forskjell i kampene, og her har alt fra ressurser til ferdigheter du har tilegnet deg ekstremt mye å si. Du må følge med når du driver med noe, og du ser flere tilfeller der du virkelig må planlegge hva du skal gjøre. Men det er verdt det. Gleden i Monster Hunter Tri ligger nemlig i hvor mye du kan få ut av ditt alter ego, og her er det mange ferdigheter som sammen utgjør sluttresultatet. Vil du være godt beskyttet må du hente ressursene til det, og om du heller vil fokusere på våpen fungerer det på samme måte. Du bestemmer helt og holdent din egen progresjon, og i Monster Hunter Tri er det essensielt at du forstår hvilke trekk som hjelper deg og hvilke du kan ignorere.

Det gedigne samlearbeidet du legger i å hente ressurser og gjøre dem til dine egne er, ja, enormt. Du får lite hjelp til å finne midlene du trenger, og det er til tider både tidkrevende og irriterende. Men det er ikke noe som ødelegger i stor grad, for med en gang du får belønning for strevet får du desto mer lyst til å samle, oppgradere og til slutt jakte på nye vesener.

Og det er under jakten på monstrene Monster Hunter Tri virkelig skinner. Det er lite som matcher gleden over å ha felt en gigantisk storm av et monster med våpen og ferdigheter du har gjort deg fortjent til fordi det er både tidkrevende og taktisk vanskelig. Du må planlegge hvor du skal treffe med sverdet, når du skal trekke fram skytevåpen og når du skal finne frem skjoldet, for det er intelligente og ikke minst fryktinngytende monstre du skal drepe. Det nytter ikke å sparke, slå eller gå kanakas med sverdet hvis du ikke vet hva du gjør, for du kan banne på at monsteret har ganske grei peiling på hva som blir ditt neste trekk.

Grafisk er Moga Village og dens monstre fantastisk. Capcom har utvilsomt presset grafikkmotoren til det ytterste i Monster Hunter Tri, for med unntak av Super Mario Galaxy jeg har aldri sett noe lignende grafikkmessig på Wii. Alt fra animasjonene til detaljene er omhyggelig bearbeidet, og sluttresultatet flyter fantastisk pent over skjermen. Det hele er stemningsladd til tusen, og det er ikke mange punkter Capcom har feilet på. Til og med de gigantiske monstrenes fysikk sitter som støpt, og alt fra våpenmengden, tyngden av rustningen og energinivået ditt påvirker måten du beveger deg på.

Men grafikken har også sin pris. De usannsynlig pene animasjonene kommer nemlig med et drøss av innlastingsskjermer som dukker opp i tide og utide, og du skal ikke gå langt før du møter på neste lastepunkt. Området i Moga Woods er heller ikke spesielt stort, og det gjør lastetiden enda mer frustrerende. Selv om innlastingen ikke tar mange sekundene blir det et virkelig tålmodighetsprosjekt, og en kan spørre seg selv om Capcom kanskje burde firet litt mer på de grafiske kravene til fordel for færre eller kortere innlastinger.

Et av de nye elementene i Monster Hunter Tri er muligheten til å svømme under vann. Også under havoverflaten er det et yrende dyre- og planteliv som møter oss, og Capcom har løst landskapsendringen med glans. Hvert eneste område du entrer oser av kontinuitet, og det samme gjør oppdragene du får utdelt. De passer til områdene, og selv om de er utfordrende er det verdt tiden det tar å bli ferdig. Det er flere av oppdragene som er avgrenset av en tidsmåler, og det gir deg virkelig driv å se tiden renne ut. Du risikerer nemlig å miste både premieverdi og progresjon, for om du ikke klarer å fullføre det på tre forsøk ender du nok en gang tilbake i Moga Village.

Selv hadde jeg stort utbytte av å bygge meg opp på egenhånd før jeg gikk online. På denne måten blir du kjent med den avanserte mekanikken og våpenoppgraderingen før du blir kastet ut i det i onlineverdenen, og som tidligere nevnt er det viktig at du har peiling og kan planlegge angrepene dine uten å somle. Når du først kan systemet er imidlertid onlinedelen som paradis på jord, og støtten for Wii Speak trekker ikke akkurat ned. Sammen med andre kan du både øve før en bosskamp eller dele den med en medspiller i arenamodus, mens du også kan få drahjelp under oppdrag av tre andre spillere samtidig. Her får du varierte oppdrag, der dybden i monsterjakten gjør opplevelsen rikere.

Monster Hunter Tri er en målestokk for tålmodigheten din. Det er krevende, omfattende og ekstremt taktisk, og på ingen måte et spill du går inn i uten å ha innsatsvilje i blodet. Her får du utfordringer på sølvfat, og om du har en time eller tretti til råds, står Monster Hunter Tri som en klar kandidat til de som er på leting etter en Wii-tittel som holder på interessen.