Just Cause 2

For grafikken på landskapet i Just Cause 2 er virkelig enestående, og jeg tenkte momentant tilbake på mitt første møte med sjangerfrende Far Cry da jeg startet opp spillet. Panau, en øy ett eller annet sted i Sør-øst-Asia, har både hvite strender med krystallklart vann, snødekte fjell, tette jungler og øde ørkenlandskap, hver med sin distinkte atmosfære, og det er en fryd å bare sprade rundt på måfå og suge inn inntrykkene.

Men det er selvfølgelig trøbbel i Paradis, ellers ville det ikke blitt noe actionspill av det. En beinhard diktator styrer øysamfunnet med jernhånd, og det er flust av motstandsbevegelser som vil vippe ham av tronen. Vår gamle venn Rico Rodriguez blir sendt til øya for å finne en agent som har tatt seg litt vel mange friheter, og for å finne ham trenger han hjelp fra de forskjellige geriljastyrkene på øya.

Stemmeskuespillet varierer fra grusomt til akseptabelt, og dialektene til de forskjellige innfødte opprørslederne varierer fra Sør-Amerika til Sør-Afrika. Lydbildet hentes definitivt inn av stemningslyder som fugler og insekter i jungelen, bølgebrus på stranda og så videre. Rett som det var dro jeg på utforskningstur rundt på Panau i stedet for å gjøre oppdrag, rett og slett fordi jeg følte for en tur i skogen. Og så lenge vi har med oss den gode gamle fallskjermen er det ikke noe problem å ta seg frem.

For ved å kombinere den alltid så nyttige gripehaken med fallskjermen kan Rico trekke seg lynkjapt langs bakken før han trekker ut fallskjermen og seiler gjennom luften. Herfra kan han bruke gripehaken videre på trær som flyter forbi om han vil øke farten. Det er et flott alternativ til bilder og motorsykler når man kommer til litt vel ulendt terreng, og om bilen skulle sprenge i biter eller kræsje i jungelen, vet man alltid at man i det minste har fallskjermen.

Gripehaken skal kunne brukes til alt, også kamper, men jeg prøvde faktisk å la være. Kontrollene på Rico er nemlig ikke blant Just Cause 2s sterkeste kort. I teorien er det mulig å trekke skarpskyttere ut av tårnene sine eller sjåfører ut av biler, men uten automatisk sikte og et usedvanlig klønete zoom-system endte jeg like ofte opp med å trekke meg opp i tårnet eller bilen til fienden, bare for å bli hengende på siden uten å kunne bevege meg, mens jeg ble fylt med kuler. At Rico - topptrent leiesoldat - ikke klarer å løpe over en trestamme uten å ta et hopp med maksimal sats virker også litt merkelig. Og at han ikke kan klatre på bygninger er bare teit.

Skytesystemet er ganske forvirrende i kampens hete, men basisen er god. Man kan selv velge om man skal bruke ett eller to våpen, og har en knapp til hver av dem. Ammunisjonslageret fylles opp før hvert oppdrag, så det er bare å plaffe løs etter alle kunstens regler når en først får sjansen. Jeg savnet definitivt et skikkelig dekningsystem når jeg invaderte store militærbaser og lignende, men stort sett fungerte det greit å plassere seg et stykke unna og plukke de fleste med skarpskytterrifla. Det aller smarteste, derimot, var å stjele et militærhelikopter på en base man allerede hadde overtatt, og fly denne ned til oppdraget for å utslette alt liv med de påmonterte mitraljøsene før en hoppet ut.

Kontrollene på fartøyer som helikoptre, biler, fly, motorsykler, speed-båter og lignende fungerer ypperlig, og det er tydelig at Avalanche har lagt mye arbeid i dette. De forskjellige minispillene hvor man skal rekke å kjøre gjennom et antall ringer med forskjellige fartøy før tiden løper ut var derfor et hyggelig avbrekk fra de heller monotone oppdragene man til tider får utdelt.

For mens hovedoppdragene er varierte og morsomme - jeg tenkte ofte på James Bond når jeg spilte dem - er småoppdragene stort sett ganske standard. Ved å gjøre oppdrag for de forskjellige motstandsbevegelsene, gir man dem nye områder av øya, samtidig som du får flere steder hvor du kan ferdes fritt. Disse oppdragene handler som oftest om å eskortere en eller annen type eller sprenge noe i lufta, og ble til tider litt for pregløse for min smak. Men det største problemet er at det er så statisk lagt opp.

En oversikt med metere som fylles opp etter hvert som Rico sprenger ting eller utfører oppdrag forteller hvor lenge det er til man får nye oppdrag, nye våpen fra svartebørsen eller når det blir mulig å ta et oppdrag som faktisk beveger historien videre.

Småoppdragene er for all del ganske varierte, men de har ingen relevans i forhold til hverandre, og når den eneste motivasjonen for å utføre dem er å fylle litt mer på et meter som når fullt gir en lov til å fortsette historien, føles det hele litt enkelt lagt opp. Det er som Avalanche ikke har giddet å pakke inn spillmekanikken i noe, og heller bare viser deg oppsettet. Det føles litt slapt.

Selv om hovedhistorien er ganske forglemmelig, er hovedoppdragene svært varierte og underholdende, og det er disse som definitivt holder i gang motivasjonen til å gjøre alle småjobbene. I tillegg er øya Panau helt utrolig stor, med latterlig mye å ta seg til om man vil hoppe ut av historien og leke i sandkassen.

Å fullføre Just Cause 2 vil kreve et enormt antall timer, og om dette er motivasjonen er det det et ypperlig kjøp. Som sandkassespill leverer det på svært mange områder. Men om du er interessert i en god historie, interessante personer og et sammensatt spill er ikke dette spillet for deg. Jeg hadde det til tider svært morsomt i spillet - både når jeg fulgte historien eller bare løp rundt og fant på rampestreker - men som en totalopplevelse når det ikke helt opp denne gangen heller. Vi får krysse fingeren for Just Cause 3.