Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Grand Theft Auto IV: The Ballad of Gay Tony

Grand Theft Auto IV: The Ballad of Gay Tony

Det er få enspillerspill jeg har tilbrakt mer tid med enn Grand Theft Auto IV. Å ta samtlige offline-achievements har kostet meg flere timer enn jeg har lyst til å innrømme, og resultatet har vært at Liberty City har stått igjen helt brakk på utfordringer. Helt til nå, da. Og det er ubeskrivelig digg å vende tilbake.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Da jeg sist forlot Liberty City var det som MC-bandelederen Johnny Klebitz, som etter endt eventyr slo seg ned i ei skitten, falleferdig rønne i et av byens mindre hyggelige strøk. Kontrasten er derfor stor da jeg blir introdusert til Liberty Citys natteliv, med pene damer, VIP-rom, club-musikk og kokain. Selve kongen av nattklubbene, Tony Prince AKA Gay Tony, er så langt fra de skitne og rølpete MC-gjengene som man kan komme.

Som Tonys venn, businesspartner og assistent, har Luis Lopez hendene fulle med å holde nattklubbene gående mens den eksentriske eieren stadig pådrar seg ny gjeld, nye fiender og nye dopvaner. Som eier av både byens hippeste utested og hotteste homseklubb havner man lett på radaren til Liberty Citys underverden, og det tar ikke lang tid før vi nok en gang får et dypdykk i den skitne virkeligheten som gjennomsyrer byens grunnstruktur.

Luis Lopez startet opp som doplanger for den dominikanske narkomafiaen på hjørnene i Liberty Citys fattigstrøk, men ble etter et lengre fengselsopphold plukket opp av Gay Tony og gitt muligheten til et nytt liv som tilsynelatende lovlydig aktør i utelivsbransjen. Lojaliteten til mentoren er en bærebjelke i hele historien, og den blir konstant satt på prøve. Alle vil ha en bit av Luis, og om det ikke er moren som aldri blir fornøyd, barndomsvennene som stadig prøver å få ham tilbake i dopgeskjeften eller mafiabosser som vil verve ham til deres rekker, klarer Tony gang på gang å sette sin trofaste assistents liv på spill i forsøket på å ordne opp i den stadig økende bunken med problemer.

Som vanlig byr Rockstar på et enormt gjennomført persongalleri, og stemmeskuespillet er selvsagt i ypperste klasse. Luis Lopez er, på tross av å være en kaldblodig morder, usedvanlig sympatisk. Men det er likevel Gay Tony som stjeler showet. I stedet for å velge den enkle løsningen og gjøre ham til en skrullete drama queen slik media elsker å fremstille homofile menn, er den 40 år gamle utelivsveteranen resolutt, storkjeftet og autoritær - når han ikke er neddopet og drita. Da han er ynkelig, selvmedlidende og fullstendig panisk. Man merker hvordan medfølelse blir til frustrasjon etter hvert som han stadig graver seg dypere og dypere ned i problemene og omgir seg med dekadente snyltere, uansett hvor mye Luis prøver å få ham på rett kjøl.

Dette er en annonse:

Oppdragene i Grand Theft Auto IV: The Ballad of Gay Tony er stort sett som vi husker dem fra tidligere Liberty City-eventyr; det handler for det meste om å kjøre dit, snakke med ham, skyte dem, flykte fra politiet og vinne kappløpet. Selv om oppdragene er varierte - og til tider overraskende annerledes - er det et mønster jeg kjenner godt fra før. Mens Grand Theft Auto IV: The Lost and Damned føltes mer som et separat spill, er det denne gangen tydeligere at vi har med en tilleggspakke å gjøre.

Det er derfor enormt oppfriskende at hvert historiedrevne oppdrag nå blir evaluert etter at de er fullført. Denne prosentevalueringen er basert på hvor mange av minimålene i oppdraget man har klart å oppnå, for eksempel å holde seg innenfor en viss tidsfrist, kun ta en viss prosent skade, utføre et antall hodeskudd eller høy treffsikkerhet. Alle oppdragene kan spilles om igjen når spillet er fullført, og om du er like hekta på achievements eller trophies som jeg er, betyr det en liten evighet med gjenspillingsglede i en spillserie som tradisjonelt har vært over når alle oppdrag er gjort.

Akkurat som i forgjengerne har Grand Theft Auto IV: The Ballad of Gay Tony en rekke eksklusive minispill man kan utføre når man ønsker et lite avbrekk fra historien. Blant disse finner vi Drug Wars, hvor Luis hjelper barndomsvennene sine å rane doplangere; Base Jumping, hvor man kaster seg ut fra bygninger og helikoptre for å sveve gjennom ringer i luften eller lande på bevegelige mål; Club Management, hvor man patruljerer klubbene, kaster ut fulle og bråkete gjester og stort sett sørger for at gjestene har det greit, og en kjellerturnering hvor det er nevekamp som gjelder.

Fallskjermhoppingen har jeg ærlig talt ikke fått helt grepet på, men å operere som sikkerhetsvakt på nattklubbene var morsomt, og noe jeg endte opp med å gjøre så snart natten kom og barene åpnet. Det er likevel en stor strek i regningen at Rockstar ikke har gjort noe med det pinlig dårlige nevekampsystemet i spillet, spesielt når de baserer et helt minispill på det. Å kontre er som før et rent sjansespill, og kontrollene er trege og lite responsive. I Grand Theft Auto IV: The Lost and Damned fikset de opp motorsykkeldelen siden dette skulle spille større rolle i spillet, og vi burde kunne forvente at de gjør det samme med kampmotoren når de inkluderer et eget minispill for det.

Dette er en annonse:

Som i forgjengerne blir vi ført gjennom en berg og dalbane av en historie, og det er vanskelig å legge fra seg kontrolleren når man først er i gang. Persongalleriet er som sagt usedvanlig gjennomført, og man ender opp med å føle noe for de forskjellige figurene, både på godt og vondt. Den arabiske millardærsønnen Yusuf er på mange måter Grand Theft Auto IV: The Ballad of Gay Tonys Roman, eller i hvert fall slik han hadde vært med en uendelig tilgang på penger. Med en prostituert i den ene armen, et gullvåpen i den andre og nesa full av dop, sender han Luis ut på de mest vannvittige oppdragene, og det var alltid morsomt å bli oppringt av den enormt kulturforvirrede araberen for nok en jobb. Andre personer jeg møtte på utviklet jeg sånn avsky for at jeg alltid utsatte deres oppdrag til det ikke var flere igjen å velge mellom.

Som med Grand Theft Auto IV: The Lost and Damned foregår Grand Theft Auto IV: The Ballad of Gay Tony i samme tidsrom som de andre, og resultatet er at man rett som det er støter på gamle kjenninger. Historiene er utrolig godt snøret sammen, og å få en tredje synsvinkel på den nå velkjente museumssekvensen er et aldri så lite klimaks, samtidig som vi vemodig må konstatere at det representerer et endelig punktum for denne historielinjen.

Grand Theft Auto IV: The Ballad of Gay Tony er en verdig avslutning på Liberty City-eventyret. Som med Grand Theft Auto IV: The Lost and Damned og Grand Theft Auto: Chinatown Wars, bidrar denne tilleggspakken med mer kjøtt på benet, og som i TV-serien The Wire innser vi mer og mer at det er byen som er den virkelige hovedpersonen, og at personene vi har opplevd den gjennom er kulissene. Det er vemodig å fullføre det siste eventyret i byen, men heldigvis byr spillet på mangfoldige timer med gjenspilling for å perfeksjonere oppdragene. Når jeg først trodde jeg var ute, drar de meg inn igjen.

Grand Theft Auto IV: The Ballad of Gay TonyGrand Theft Auto IV: The Ballad of Gay TonyGrand Theft Auto IV: The Ballad of Gay TonyGrand Theft Auto IV: The Ballad of Gay Tony
08 Gamereactor Norge
8 / 10
+
Fantastisk stemmeskuespill og gjennomførte personligheter, engasjerende historie, avhengighetsskapende
-
Spillmotoren begynner å bli gammel, dårlig kampsystem
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster

9
Gay Tony-trailer

Gay Tony-trailer

NYHET. Skrevet av Redaksjonen

Rockstar har sluppet en film som viser oss deler av hva vi har i vente i den etterlengtede tilleggspakken til Grand Theft Auto IV, The Ballad of Gay Tony. Sjekk filmen her.



Loading next content