Det er få superhelter som har inspirert så mange kreative mennesker som Batman. Han startet som en enkel tegneseriefigur, en nattens hevner som på 30-tallet brukte kløkt og makt til å fange skurker.
Sytti år senere er mørkets ridder mer vital enn noensinne. Etter å ha blitt gjenoppfunnet et dusin ganger i tegneserier, TV-serier og kinofilmer, elsker vi fortsatt å se den lærkledde hevneren rydde opp i Gotham. Kanskje kjenner vi oss mer igjen i Batmans etterhvert så brutale og Hollywoodifiserte verden enn i de mer fantasifulle universene til overmenneskelige Spider-man og Supermann. Han tar loven i hånd, motivert av hevn ovenfor foreldrenes morder. På utsiden er han en balansert og vellykket herremann, men på innsiden raser et dyr som har utnevnt seg til dommer over godt og ondt.
Kanskje ikke så rart at så mange filmskapere og serieskapere elsker å utforske psyken til Bruce Wayne. Batman har også dukket opp i flere spill, men jeg kan vel egentlig ikke huske et eneste skikkelig kult Batman-spill, med unntak av det sjarmerende ZX Spectrum-spillet som kom i 1986. Og jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke hadde de store forhåpningene til dette spillet. Nok en billig lisens puttet på ett eller annet generisk actionspill, tenkte jeg idet jeg puttet spillet i maskinen.
Noen timer senere måtte jeg pent bite i meg disse ordene. Batman: Arkham Asylum er et lekker, stilsikkert og gjennomført actioneventyr fra start til slutt, som spillmessig føles som en velsmakende lapskaus av markedets beste actionspill med en dose Zelda-krydder på toppen.
Allerede fra første scene oser spillet atmosfære, idet vi som Batman eskorterer Jokeren inn i Arkham Asylum. Jokeren har latt seg fange overraskende enkelt, og Batman aner at noe er på ferde. Det er en intens åpning, der vi blir kjent med et asyl som minner mer om et futuristisk fengsel enn en behandlingsanstalt for sinnslidende. Det er en tur ned i avgrunnen, med en hysterisk lattermild Joker bundet fast til en seng som følgesvenn. Og det går som det jo selvsagt må.
Etter ti minutter er Jokeren løs, og fengselet overtatt av en armé med lakeier og skurker. Fangevoktere er drept, leger er tatt til fange, og Jokeren kontrollerer nå hele asylet.
Den fabelaktige stemningen fra introduksjonen følger spillet hele veien gjennom. Rocksteady har klart å utforme det gigantiske asylet til et svært ubehagelig og skummelt sted. Spillet foregår på en diger øy med flere bygg og avdelinger, alle med sitt eget særpreg. Men alt henger samtidig sammen på en lekker måte, og øya er akkurat passe stor til at den virker svær uten at det noengang blir et ork å bevege seg mellom områder.
Det er en helhetlig verden vi beveger oss frem og tilbake i. En skummel en sådan, med masse å utforske og oppdage. Strukturen minner om Zelda: det er hele tiden områder og gjenstander utenfor rekkevidde, helt til Batman får den nødvendige duppedingsen som gir ham tilgang. Som transport-lina, gripekroken, eller sprengstoff. Nøkkel-gjenstander som gjør at tidligere utilgjengelige områder plutselig åpner seg. Det er en klassisk spillstruktur som kler spillet svært godt og som gjør det til en fryd å gjenutforske gamle områder med nytt verktøy i beltet.
En stor del av Batman: Arkham Asylum går med til å kjempe mot skurker. Jokeren har som sagt en hel armé av lojale undersåtter som mer enn gjerne vil ta livet av Batman. Kampene foregår som regel med knyttnever og spark, og flyter helt fabelaktig. Der andre actionspill ofte har endt opp med stive og irriterende slåss-kamper som bryter opp spillets flyt, er kampene i Arkham Asylum silkeglatte og naturlige. Kampsystemet er i utgangspunktet enkelt med få knapper å beherske, men en jevn innføring av nye fiendetyper og aktiv bruk av blokkering og kontringsangrep gjør at man aldri går lei. Det ser dessuten svært lekkert ut, siden koreografien er helt på topp.
Batman er heller ikke glad i skytevåpen, så når man møter bevæpnede skurker er man avhengig av å snike seg rundt og overrumple dem, for man tåler ikke mange rundene med bly før man går i bakken. Også dette fungerer flott, mye takket være vår helts detektivsyn som lar ham se skurker gjennom veggene og raskt få oversikt over store områder.
Det samme synet brukes for å samle inn spor og gjøre detektivarbeid. En flott hyllest til Batmans røtter mesterdetektiv, og et av flere elementer som bidrar til å gjøre spillet enda mer variert.
Det er nettopp greia med Batman, det er akkurat variert nok til at det holder på interessen min time etter time. Å gå rundt fra rom til rom for å slåss med skurker kunne fort blitt repeterende, men Batman: Arkham Asylum blir aldri kjedelig. Spillstrukturen er stram, og neste mål er aldri så utilgjengelig eller komplisert at det føles som et ork å spille videre. I tillegg er alle områdene stappet med hemmeligheter: alt fra intervjuopptak sykehusets leger har gjort med pasientene til Riddler-trofeer og obskure gåter som kan løses for å få nye belønninger. Spillet har hemmeligheter du kan oppdage hvor enn du snur deg, og du får virkelig lyst til å fingranske hver kvadratmeter av fangeøya for å finne alle sammen.
Grafikkmessig er spillet imponerende. Det varierte figurgalleriet er gjengitt med detaljer og kjærlighet, og det er også gjort imponerende arbeid i øya man befinner seg i. De ulike avdelingene har en variert grafisk stil, og i noen av de mer skumle episodene man støter på underveis bidro grafikken nesten til å gi meg gåsehud.
Lydene er også helt topp. Med unntak av skuespilleren som stemmelegger Batman selv, som høres ut som han er på valium, gjør de andre i spillet en fabelaktig jobb. Særlig Jokerens konstante kakling og babling over asylets høyttalersystem er underholdende på en ekkel måte. Musikken står også i stil til dramatikken i spillet, og er med på å få stemningen akkurat så guffen og spennende som det bør være.
Sleng på en historie som henger på grep. Ikke den samme historien som i tegneserien - den hadde ikke gjort seg i spillform, men en historie med klare referanser og respekt for tegneserien. Den er stappet med superskurker og dramatikk og er spennende fra start til slutt.
Konklusjonen? Ett av årets aller beste actionspill, med Batman i bedre form enn han noen gang har vært.