Velvet Assassin

Velvet Assassin er et snikespill lagt til andre verdenskrig hvor man spiller den vakre Violette Summer, en toptrent britisk spion som opererer som sabotør bak fiendens linjer. Dette er grunnhistorien til Velvet Assassin, og det første jeg legger merke til idet jeg leser denne oppsummeringen på baksiden av coveret er hvor potensielt dårlig dette spillet kan vise seg å være. Jeg tenker Splinter Cell møter Call of Duty: World at War, bare at hele greia har blitt sent gjennom en middelmådighetsmaskin og hengt opp til tørk. Det at et spill foregår under andre verdenskrig er ofte mer en svakhet enn en styrke nå for tiden, ettersom det er veldig vanskelig å være original når så mange konsepter rundt settingen er prøvd ut fra før. Velvet Assassin gjør det bedre enn de fleste, men ikke bedre enn de beste, med svakheter og halvgjorte løsninger som trekker ned.

Min største frykt idet jeg startet opp Velvet Assassin for første gang var at jeg måtte lide meg gjennom en tam fortelling om en spion som egenhendig skulle drepe Hitler og få slutt på krigen eller noe lignende pinlig. Historien i spillet er heldigvis ikke fullt så teit, men jeg skulle virkelig ønske det var mer å bli fortalt og engasjere seg i, ettersom en god historie kunne reddet spillet i mine øyne. Violette Summer ligger skadet på et sykehus i Frankrike og er omtåket av en fin blanding av morfin og feber. Resultatet er at hun feberfantaserer om udådene sine under krigen, og det er slik vi blir fortalt historien. Jeg applauderer konseptet, til tross for at denne mimringen i seg selv ikke resulterer i mer enn standariserte oppdrag i et hvilketsomhelst annet andre verdenskrigspill. Historien er ganske rotete, og til å begynne med får man ikke vite noe om hvem Violette Summers er, bortsett fra en drapslysten dame med tettsittende lærjakke.

Spillmessig er Velvet Assassin enkelt og lineært. Man skal snike seg rundt i mørke kroker og drepe alt som beveger seg uten å selv bli oppdaget. Man har få valgmuligheter, og som oftest ender det med at jeg sitter og venter til fienden går forbi og så stikker jeg ham der det gjelder. Dette kunne i og for seg vært helt greit og tilgivelig hvis det hadde gått ann å bevege seg fritt rundt i banene og legge taktikker og bruke hodet litt, men desverre er man ganske fastlåst i Velvet Assassin. Først skal du til sted A og plukke opp gjenstand 1, så skal du til sted B og gjennomføre oppgave 2 og så videre. Igjen så føler jeg at dette kunne ha vært greit hadde det ikke vært for ytterlige en svakhet hos Velvet Assassin. Det som gjør spillet utfordrende er at det har en veldig nådeløs prøv og feil-mentalitet som fremhever det lineære i banedesignet i Velvet Assassin. Hvis du kryper inn et sted, tar ut tre fiender og kryper litt videre for så å bli oppdaget og skutt så må du helt tilbake til forrige sted spillet lagret for deg. Deretter er det bare å krype inn på samme plassen, drepe de samme fiendene på samme måten og, hvis du er like uheldig som meg, bli drept av samme fienden en gang bare for å bli nådeløst kastet tilbake til checkpoint igjen. Tredje gangen du begynner å spille et område og gjør alt identisk med de to første gangene, så blir det tungt og kjedelig å spille, og det blir så pinlig åpenbart at du ikke kunne kommet deg gjennom dette området på noen annen måte enn du har prøvd å gjøre det.

For å krydre spillet er det samlerobjekter slengt rundt omkring på banene som man kan finne og plukke opp. Disse belønner spilleren med erfaringspoeng som de med jevne mellomrom kan bruke til å oppgradere Violette på tre basisområder: sniking, styrke og morfin. Hvis dere ikke helt skjønner sistnevnte så skal jeg komme tilbake til det. Systemet bringer ikke så veldig mye til spillet annet enn at det er et greit avbrekk og gir litt mer belønning for å holde øynene åpne for spesielle ting som man kan finne rundt omrking.

Men så kommer det positive. Hvis det er noe annet enn historie som jeg holder over alt annet i spill så er det innlevelsen. Hvis jeg kan sette meg ned med et ellers dårlig spill og bli skikkelig sugd inn av den kjempegode stemningen så gjør det mye i å heve inntrykket av spillet for meg. Velvet Assassin er et slikt spill. For det første snakker alle fiendene tysk. Det stemmer, ikke noen tyske soldater som snakker amerikansk eller engelsk med tung aksent. Dialogene er undertekstet, så jeg antar at Violette snakker tysk; det virker i hvertfall logisk. I tillegg er skilting og slikt i banene også på tysk, noe som gjør at banedesignet på enkelte måter krever litt intelligens fra spilleren, og det synes jeg bare er positivt. For det andre er spillet vanskelig på en god måte. Jeg tenker ikke på det nådeløse prøv og feil-gameplayet nå; jeg tenker på det at man ikke kan storme rett på en fiende og forvente å overleve. Du dør hvis du blir skutt. En bieffekt av dette er at spillet får en veldig paranoid og fin følelse når man sitter i en skygge og håper at man ikke blir oppdaget av den patruljerende vakten.

Grafikken liker jeg også veldig godt. Fargene er duse og stilfulle, og litt dystre. Det er nesten som å se på en gammel film. Ellers er ikke grafikken så veldig fantastisk sånn teknisk, men helt standard pen.

Avslutningsvis skal jeg nevne et gameplayelement som har sammenheng med feber-historiekonseptet. Violette kan ta morfin for å komme inn i morfinmodus, en tilstand hvor alt blir blendende hvitt, hun blir iført en syltynn nattkjole og hun kan springe bort til en fiende i sakte film og drepe ham uten at han ser henne. For meg ga dette nesten ingen mening. Det er i bunn og grunn en slags juksemodus som er knyttet opp mot det at Violette ligger i morfinrus og mimrer. Hadde spillets historie blitt fortalt på 'vanlig ' måte ville morfinmodusen sannsynligvis ikke vært med, og jeg tror ikke spillet hadde savnet den nevnverdig.

Velvet Assassin er et midt-på-treet spill som ikke byr på de veldig store spillopplevelsene, men som inneholder nok underholdning og snikeaction til at det ikke blir helt elendig heller. Selv foretrekker jeg Thief og Splinter Cell-spillene fremfor dette, men på den annen side så er det ingen pene britiske spionjenter i nattkjoler i de spillene, så man må nesten vurdere det litt.